Kategori: Ukategorisert

Første helg jeg og Toralv skulle kjøre sammen viste seg å bli en flott helg for gode hundeløsninger. Fredagen startet med flere mindre småoppdrag. Inni mellom disse fikk både jeg og Toralv ”varmet” opp hundene med hvert vårt spor. Dette har vist seg å være en god vitamin- innsprøytning på vaktene.

Litt ut på kvelden kom det melding om en vilter kar på en av byøyene. Den viltre hadde slått rundt seg på alt og alle i familien. Personen hadde deretter stukket av. Både familie og andre i nabolaget var nå redde for hva ”den viltre” ville foreta seg. Flere av dem fryktet at han ville komme tilbake og ta dem en gang til. Personen ble i tilegg beskrevet til å være ruset.

Innsatsleder Vidar var raskt ute med å stenge av adkomsten til øya. Vi regnet med at gjerningsmannen ikke hadde rukket å komme seg bort før politiet fikk sperret av broa.

Flere patruljer ble sendt mot øya, inkludert oss. På åstedet møtte vi flere som virket både redde og skremte over hva som hadde skjedd. Mens disse ble tatt hånd om av gode kollager, konsentrerte jeg og Toralv oss om søket. Vi fikk med oss hver vår makker, slik at vi kunne bruke begge hundene i søket.

Med meg hadde jeg en lettbent, positiv og nyoperert Frode. Alltid veldig kjekt å ha med seg en motivert makker på hundesøk. Jeg og Toralv delte øya i to og satte i gang med hvert vårt søk. Søket ble utfordrende i form av at det var fest i flere av boligene i området. Mange av disse var nå på vei hjem.

Da det ikke ble funnet noe sporutgang fra åstedet, så ble søket gjennomført med patruljegang. Hunden hoppet opp og ned mellom hager og berg, mens jeg og Frode forsøkte så godt vi kunne og henge med. Ved et par anledninger, lå både jeg og Frode langflate på glatte berg. Vi beholdt motet oppe og forstsatte i godt driv.

Etter å ha søkt i underkant av en time, var det flere som begynte å lure på om gjerningsmannen hadde forlat øya før vi fikk satt sperringen. Selv om både jeg og Frode holdt humøret oppe, begynte vi nok begge å lure på det samme.

I det vi kom inn i det som virket som enden på en hage, begynte hunden å endre atferd. Halen gikk høyre opp og hunden ble mer intens. I det hunden stanget hodet i en tett tuja med gjerde på andre siden, skjønte jeg ikke helt hva som skjedde. Hunden derimot hentet ekstra fart og hoppet gjennom hekken og over gjerdet. Jeg ga hunden ekstra line og begynte å se etter en vei jeg og makker kunne komme oss rundt. Mens jeg så etter løsninger hørte jeg hunden begynne å halse. Mens halsen pågikk hørte jeg en som ropte hjelp.

Jeg stakk hodet gjennom hekken og så hunden halse på en stor lekebåt. Inne fra båten hørtes rop om hjelp. Gjerningsmannen var fanget!

Mens hunden passet på mannen i båten fikk jeg og makker kommet oss rundt og inn på lekeplassen. En stolt hundefører kunne konstatere at nesen til hunden også i 2014 var intakt.

Terje og Mikke.

En av de få, vakre sommerdagene i 2012 kjørte jeg patrulje i Haugesund & Omegn sammen med kollega. Vi var ute å kjørte patrulje, da vi plutselig så en mann som gikk tur med en gedigen rottweiler langs veien. Idet vi passerte ham, tenkte jeg med meg selv at det der så veldig ut som en god gammeldags kjeltring, men jeg hadde ikke peiling på hvem dette var. Jeg snudde derfor bilen, og tenkte at vi måtte slå av en prat med vedkommende.

Personen hadde stilt seg opp på et busstopp og stod og ventet på bussen med hunden. Idet vi tok kontakt, var personen meget lite pratelysten, og rett og slett ufordragelig. Jeg fikk etter hvert personalia ut av den kverulerende mannen, som faktisk klarte å få meg litt hissig etter hvert som den korte samtalen utspant seg. La oss kalle vedkommende ”Hjalmar”.

Ved senere sjekk på systemene våre, viste det seg at jeg hadde rett i at Hjalmar var en ny mann som var kommet til byen. Han var utenbys fra, men hadde med seg x antall kriminelle forhold fra distriktet han hadde flyttet fra, deriblant større narkotikasaker.

Politimann vs motorsykkel

To uker senere, utpå morgenkvisten etter en nattevakt, fikk vi melding fra ferjen mellom Mortavika og Arsvågen om at det var en muligens ruset person om bord som hadde kjørt en motorsykkel om bord på ferjen.

Vi kjørte utrykning mot stedet, og på veien fikk vi vite at den aktuelle motorsykkelen var blitt kjøpt av Hjalmar dagen i forveien. Jeg hadde med meg en student som makker, og vi avtalte med ferjemannskapene at de ikke skulle åpne bommen inn til kaien, før personen var pågrepet. Både jeg og makker var sikker på at vedkommende kom med et større parti med narkotika fra sørfylket….

Vi ankom stedet like før ferjen la til kai, og stilte oss opp ytterst på kaien. Idet ferjelemmen gikk ned, fikk jeg øyenkontakt med Hjalmar som stod klar med sykkelen sin. Han ruset motoren kraftig, å gjorde seg klar til å kjøre. Idet lemmen slo ned mot kaien, kom sykkelen mot meg og jeg mot denne. Selv om jeg var nokså sikker på at bommen enda ikke hadde gått opp, og Hjalmar ikke kunne unnslippe, var det en refleks i meg som gjorde at jeg grep tak i armen til Hjalmar idet han passerte meg. Jeg husker at jeg rakk å tenke, der jeg hang etter mann og sykkel,: ”Dette var ikke særlig lurt, Øyvind…”

Det gikk selvfølgelig galt og etter 5-6 meter havnet vi i kaien så det sang etter. Men jeg hadde i hvert fall fangen min. Utbytte av fangsten ble skuffende: Bare ca. 10 gram med amfetamin, ca. kr 50.000,- som Hjalmar selvfølgelig hadde arvet fra en eller annen gammel tante, noen skrubbsår her og der på begge to, en ødelagt motorsykkel, og et enda dårligere klima mellom meg og Hjalmar. Sannsynligvis hadde han vært på tur for å handle stoff, men noe hadde gått galt, slik at han kom tilbake til oss med pengene i stedet for stoffet. På vei inn til stasjonen var Hjalmar særdeles ubehagelig å ha med å gjøre, og slengte dritt om alt og alle, men spesielt mot meg.

Ukene gikk, og Hjalmar ble tatt flere ganger av kollegene mine for diverse forhold. Ca. en måned senere havnet Hjalmar i en biljakt, der han til slutt klarte å stikke av. Det ble p.g.a andre forhold besluttet å ransake på bopelen hans, og da var jeg tilfeldigvis på jobb med Mikke.

Klassisk feilmarkering, eller?

Etter noen markeringer på rester og brukerutstyr, kom vi til kjøkkenet. Det ble funnet noe småtteri med amfetamin i en krukke i øverste hylle på et kjøkkenskap, så hittil var utbyttet magert. Siste objekt var kjøleskapet. Ingenting der heller, men da jeg åpnet fryseboksen merket jeg en atferdsendring hos Mikke. Han ble meget intens og etter noen sekunder markerte han på skuffene. Jeg tok ut begge skuffene og gikk gjennom disse, uten at jeg fant noe. Mikke ble satt i søk på det jeg hadde tatt ut, men han stakk hodet sitt innerst i fryseboksen og fortsatte markeringen sin. Jeg skjønte ikke så mye, for jeg hadde jo sett at det ikke var noe der, så jeg dro vekk Mikke fra boksen og tenkte med meg selv: ”Klassisk feilmarkering!”

Jeg la meg ned på magen og stakk eget hode inn i fryseboksen, og la da merke til at det var et deksel innerst, som var festet med fire skruer. Da jeg stakk mine lange armer inn og kjente på dekselet, viste det seg at de to nederste skruene ikke var festet! Og da jeg vippet ut dekselet og stakk hånden min opp under, kjente jeg en lynlåspose. Denne inneholdt 10 gram amfetamin. Jeg sendte da Mikke inn på nytt, og plutselig var det jubel og halloi fra far, når Mikke på ny markerte. Kan tenke meg Mikke lurte på hva jeg drev med…. Mens Mikke feiret triumfen med en god gammel tennisball, fant jeg ut at jeg i hvert fall måtte kjenne om det kunne være mer baki der. Og det var det! På ny kjente jeg plast mellom fingrene og en ny lynlåspose ble dratt ut bakenfor dekselet. Denne viste seg å inneholde ca. 60 gram med amfetamin.

Dagene og ukene gikk, og Hjalmar fortsatte å gjøre ugagn i distriktet vårt. Han stakk ALLTID av fra kontroll, enten han kjørte sykkel eller bil. Førerkort hadde han selvfølgelig ikke. Den neste gangen jeg og Mikke havnet borti Hjalmar var i november. Vi hadde bestemt oss for å ta en tur innom Haukeliekspressen i Aksdal, og da vi entret bussen dro Mikke meg som vanlig bak til bakerste seterad. Det er der han har hatt flest treff. I dag var det ingen som luktet av narkotika, men da jeg skulle til å gå ut av bakdøren på bussen, dro Mikke meg forover i bussen igjen. Ca. midt på startet han å markere på…. ja, hvem andre enn Hjalmar satt vel der. Jeg hadde ikke registrert at det var han på vei bakover i bussen. Han ble tatt med ut, og han fortsatte å balansere på grensene mellom det straffbare /sjikanerende og var skikkelig ubehagelig å ha med å gjøre.

Jeg klarte denne gangen å overse ham, og forsøkte å være blid og hyggelig mot ham, slik jeg jo vanligvis er mot kjeltringene som jeg har kontakt med. På vei inn til politistasjonen, skrøt jeg til og med av den flotte hunden hans, og lurte på hvor denne var blitt av. Da vi kom inn til stasjonen, var faktisk Hjalmar blitt ganske så hyggelig mot meg. Han lo og spøkte tilbake, og det var da den uventede rosen kom.

Han forklarte til meg at han hadde brukt det gjemmestedet i 8 år, innerst i fryseboksen, og det var aldri NOEN som hadde funnet stoffet som han hadde gjemt der, helt inntil Mikke hadde kommet på besøk. Han gjentok flere ganger at Mikke var en helt rå hund. Det var verre med meg, sa han med et smil om munnen.

«Hjalmar» kaster inn håndkleet

Noen uker etterpå kom siste gangen vi påtraff Hjalmar. Dette var på rutebilstasjonen i Haugesund. Vi gikk forbi en gjeng som stod utenfor og ventet på bussen, da Mikke plutselig bråsnudde og gikk mot Hjalmar som stod inne i et hjørne. Han markerte oppe mot jakken hans, og Hjalmar erkjente etter kort tid at han hadde noen gram med marihuana i innerlommen på jakken. Også denne gangen var Hjalmar blid og hyggelig, og fortalte at han nå kom til å flytte bort fra distriktet. I løpet av det siste halve året hadde han gått glipp av mer narkotika enn han noen gang hadde gjort før, ”…og alt dette er pga DEG”, sa han og pekte på Mikke

Øyvind Kjetland og Mikke