Mitt første funn

I politiyrket er det noe som betyr mer enn andre ting. For meg er det å redde liv, det som står høyest på listen. Når jeg søkte stilling som hundefører var dette en stor del av motivasjonen. Selvfølgelig er det også mye annet som gjør at hundetjenesten er den beste plassen du kan være i politiet. Oppdraget jeg nå skal fortelle om skjedde i februar 2018. Kaos var da 2 måneder fra å bli 2 år. Han hadde vært hos meg i litt over et år.

Denne aktuelle kveldsvakten kjørte jeg med Tor Erik. Ingen av oss hadde godkjente hunder. Det var en kald og særdeles våt kveld. Det var såpass surt at de fleste siddisene holdt seg innendørs til tross for livslang herding i dårlig klima. De andre patruljehundeførerne var samlet på vintersamling i fjellet og var ikke tilgjengelige for oppdrag.

Det var blitt mørkt da vi fikk melding fra operasjonssentralen om at det var en jente som var savnet. Hun hadde sendt et bilde til et familiemedlem og det fremsto som om hun var suicidal. Alle nødetatene var ute og lette etter jenta.

Vi fikk etter hvert oversendt bildet for å se om vi kunne kjenne igjen området det var tatt. Vi kjørte alle plasser som kunne stemme overens med bildet vi så på. En annen patrulje klarte etter hvert å lokalisere stedet der bildet var tatt. Vi var enige om at dette måtte stemme. Det som var problemet var at jenta ikke var der bildet var tatt.

Vi begynte å vurdere hvilke andre tiltak vi kunne sette inn i søket. Det er tross alt ikke lett å finne personer som ikke ønsker å bli funnet.

Vi fortsatte å søke til vi etter hvert bestemte oss for at jeg skulle lufte Kaos i området. Han hadde jo tross alt fått mange erfaringer med overværsløsninger i treningssammenheng og det var verdt et forsøk.

Jeg tok Kaos ut av bilen og koplet på førerlinen. Jeg gikk slik at jeg fikk vinden fra det området vi hadde dårligst kontroll over. Kaos gikk og luktet på tisseflekker, løftet foten og skvettet sine edle dråper slik han alltid pleier å gjøre. Jeg gikk flere runder rundt et skogholt uten å se reaksjoner i hunden. Makker kjørte i området og oppsøkte bygninger i nærheten for å se om hun hadde prøvd å komme seg innendørs.

Etter hvert beveget jeg og Kaos oss bortover veien. Jeg så plutselig en reaksjon i hunden. Han løftet nesen og dro mot andre siden av veien fra der vi gikk. På den andre siden av veien lå det en åker med dyrket mark. Det var dårlig sikt og kunne ikke se om hva det var hunden reagerte på. Jeg fulgte på og han dro videre ut på åkeren. Jeg skjønte at han hadde noe i nesen, men visste ikke om det var et dyr eller menneske.

Etter hvert så jeg at det lå noe på åkeren. Jeg kunne skimte konturene av en person. Det var mørkt og personen hadde mørke klær. Det måtte jo være jenten vi lette etter. Vi løp bort og fikk kontakt med jenten som lå der. Hun var våt og kald og hadde ingen sko på seg. Jeg kalte på makker og den andre patruljen som kom til og hjalp jenten opp til veien. Hun ble satt i bilen og fikk et varmt teppe rundt seg. Helsevesenet ble varslet og jenten fikk den hjelpen hun trengte.

Opplevelsen av å lykkes var enorm. Jeg fikk en god følelse over å kunne være med å gjøre en forskjell for jenta. Det var åpenbart at hun hadde behov for hjelp og det at vi kunne bidra til at hun fikk denne hjelpen, rettferdiggjør all den tid jeg bruker på å trene hund. Det ligger ufattelig mange timer trening bak en godkjent hund. Regnestykket blir enkelt når det er snakk om å redde menneskeliv. Det er verdt hver time med trening.

Asle og Kaos

 

 

 

Legg igjen en kommentar