I juni var Hector og jeg gjennom politihøgskolens godkjenningsprogram for patruljehunder. Eksamen gikk over tre dager og vi bestod. Hector er tre år og kommer fra Molars Kennel i Sverige. Jeg fikk han i desember 2017. Da hadde jeg hatt to bikkjer som ikke det ble noe av etter at den gamle hunden min tok kvelden på grunn av kreft.
Før jeg fikk Hector, hadde han i bunn og grunn vært en familie hund hos en kollega som ikke er hundefører. Hun hadde likevel gjort mye riktig med han.
Han hadde veldig bra innlært lydighet og søket var stimulert. Han var også sosialisert med barn, hvilket passet utmerket da jeg har unger selv. Da Hector ble mentaltestet på politiskolen gjorde han en kjempe bra test. Jeg var likevel litt spent på om han ville klare trykket med all treningen frem mot eksamen. Han tok læring veldig fort og vi bestod som nevnt eksamen i juni.
Etter eksamen var vi i grunnen begge svært klare for å jobbe, men på grunn av ferie og pappaperm så ble det mange uker med fri i sommer.
Den første uka vi var tilbake på jobb, hadde vi trening på dagen på onsdagen. Det var kjekt å komme tilbake etter lang ferie. På kvelden ble jeg oppringt av operasjonssentralen.
Meldingen var at en sauebonde hadde gått seg bort i heia mellom Bjerkreim og Helleland. Han hadde nevnt at han var i området Trodlagrinda, en fjelltopp ikke langt fra Tjørn i Bjerkreimsheiene.
Det var regn, 16 grader og litt vind da jeg satte meg i bilen og kjørte mot Tjørn. Da jeg kom frem til oppmøtestedet møtte jeg savnedes kone. Klokken var nå ca. 22.00 og mannen hennes hadde vært ute i heia siden 17.00. Tåken lå tjukk på fjellet. Kona opplyste at hun hadde snakket med mannen på telefon og at han hadde det fint. Han hadde bare havnet helt utav det i tåka og visste ikke hvor han var. Han trodde han hadde gått i ring. Hun hadde kjørt frem og tilbake noen ganger på veien opp mot Tjørn og fløytet med bilhornet. Der jeg møtte henne hadde mannen sagt på telefon at han trodde han hadde hørt lyden av hornet i det fjerne.
På stedet var Folkjehjelpen med en mann. Han ble værende for å ta imot resten av mannskapene som var på vei. Det var flere letemannskaper fra folkehjelpen, tre redningshunder fra NRH og innsatsleder fra Sørvest politidistrikt på vei mot stedet.
Den savnede hadde opplyst på telefon at han satt ved en sti. Vi fikk kommunisert ut til han via telefon at han skulle bli sittende helt i ro, spare strømmen på mobilen
Jeg tok av sted sammen med Hector. Vi hadde ikke gått så mange høydemeter før sikten var snau på grunn av tåka. Jeg måtte orientere med GPSen for å holde stien opp mot fjellryggen. Da vi bikket et platå, så jeg at Hector været noe i retning sør-vest. Det er en del sau i området så jeg lurte på om det var sau eller mann han hadde i nesa. Jeg sa: «Var det noen der? Finna mannen» Hector løp av gårde inn i tåka og borte var han. Jeg satte meg ned og lyttet etter sauebjeller, bjeffing eller menneske rop. Det var helt stille, så jeg ropte på Hector og etter kort tid kom han tilbake.
Vi fortsatte videre opp på fjellet. Etter en snau kilometer så jeg at Hector hadde noe i nesa i samme retning som sist. Denne gangen for han av gårde uten at jeg sa noe. Jeg blinket med hodelykten og ropte ut i tåkeheimen. Langt borte fra hørte jeg plutselig roping. Det var en deilig følelse. Den er verd mange timer trening. Jeg ropte Hector tilbake, da jeg vart redd sauebonden satt sammen med en haug med innsamlede sauer. Jeg bad operatøren på operasjonssentralen om å ringe savnede og spør om han ville jeg skulle ta meg bort til ham eller om han skulle komme mot lykta mi. Sauebonden ville gå mot lykta mi. Jeg satt og ventet sammen med Hector. Da jeg skimtet sauebonden uten sauer i lyskjegla mi, slapp jeg Hector og de to fikk hilse på hverandre.
Det ble et gledelig møte og vi gikk sammen ned til der hvor det var blitt opprettet KO. Leteaksjonen kunne avblåses og alle var godt fornøyde.
Det var et kjekt oppdrag og det viser i grunnen hvor nyttig hunden kan være hvis forholdene blir lagt til rette. At bikkjene blir sendt først ut i leteaksjoner er alfa og omega for at vi skal kunne dra nytte av nesa deres. Hundene våre er trent til å finne folk. Hadde heia vært full av letemannskaper så hadde Hector hatt mange han måtte sjekket ut under turen oppover fjellet.
I dette tilfellet sparte vi oss for mange timers arbeid og sauebonden kunne tas med ut av tåkeheimen.
Det var en god start på Hectors karriere. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Jan Øyvind og Hector