Måned: juni 2017

Endelig var det klart for kurs igjen. Ingenting er så kjekt som å komme på kurs og bare trene hund , få kontinuitet i treningsarbeidet og bare ha fokus på meg selv og hunden. (I hvert fall nesten bare det da).

Siste kurset vi var på var godkjenningskurs på Politihøgskolen. Denne gangen skulle vi på kurs hos Tollvesenet. Tenkt det. Toller for en uke!

Det skulle bli kjekt å komme på kurs med nye instruktører med annen bakgrunn og erfaringslæring enn det som vi har vært vant til fra PHS. Egentlig burde vi blitt enda flinkere til å utveksle erfaringer med andre etater. Nå var Pio og meg klar for kurs igjen bare noen få måneder etter selve godkjenningen.

Kurset var lagt til Gardemoen flyplass. Egentlig en helt perfekt plass for innlæring med en hel haug av «reelle» figuranter å ta av. I tillegg til alle reisende. hadde tollvesenet ordnet med forskjellige interne figuranter, samt at vi andre deltakerne også bidrog med å være figuranter for hverandre.

Instruktører på dette kurset var tollinspektørene Torunn Knapperholen og Lars Orning. Tollere med til sammen nesten en mannsalder av erfaring. Av deltakere var vi 3 stk fra politiet og 3 stk fra tollvesenet samt noen ekstra « slengere» fra tollvesenet som hadde gjesteopptredener noen av dagene.

Da vi kom på kurset, skulle det vise seg at samtlige av hundene hadde vært innom temaet overværssøk slik at vi ikke trengte å starte helt på begynnelsen med innlæring av funn på person. Vi startet likevel første dag med søk på stillestående personer i ankomsthallen på Gardemoen. Jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå, ikke minst med tanke på at alle hundene stod bundet fast med en meters mellomrom når de ikke var i bruk.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var jaggu godt at storebror Freddie ikke var her for da hadde det jaggu blitt «holoi» Pio har nemlig en storebror som er nøyaktig et år eldre og han er ikke så fryktelig glad i andre hunder og han spiser småbrødre til frokost.

Første dagen gikk til å få mengdetrening på stillestående figuranter samt at vi begynte å trene litt på bevegelse. Noen av ekvipasjene hadde en formidabel stigning allerede første dag.

Etter hvert plasserte vi også figuranter med narkotika på seg blant de reisende. Det kom også en instruktør med fly fra Bodø som hadde preparert kroppen sin med stoff og som stod ute blant publikum. Ingen av oss visste hvem dette var, så da var det å la hundene plukke han ut for oss.

Den andre dagen hadde vi plassert ut figuranter blant de reisende ved bagasjebåndet. Etter hvert visste vi hvem disse var og jeg hadde peilet meg ut en av dem som stod ved transportbåndet. Da jeg hadde låst siktemidlene på denne figuranten, så bråstoppet Pio ved en polakk som kom med Krakowflyet. Han stod og stanget mot jakkelomma til denne polakken.

Jeg ble litt usikker noen sekunder, men Pio var definitivt ikke usikker og stod og ventet på at mor skulle servere tennisballen. Jeg turte ikke å belønne hunden med det samme, men da Lars kom bort fikk jeg ordre om å belønne hunden. Jeg tok polakken til side og spurte om han hadde noe narkotika på seg. Dette benektet han.

Han ble tatt med inn i kontrollrommet til tollvesenet og kontrollert skikkelig. Og jammen meg dukket det ikke opp noe marihuana og litt amfetamin som han hadde «glemt» at han hadde.

Stol på hunden!

Danskebåten

På dag tre forflyttet vi oss til fergeterminalen for danskebåten i Oslo. Her fikk vi sluset passasjerene forbi hundene og figurantene gikk inn og ut på ferga en hel haug med ganger. Den første dagen på danskebåten var det mest pensjonister og ingen skumle narkotikasmuglere. Men en kjempetrening for hundene å få søkt på personer i bevegelse.

Her skal man holde tunga beint i munnen og være bevisst på hvordan man fører hunden eller så kan det fort gå litt i ball når det kommer så mange personer på en gang.

Neste dag var vi også på danskebåten og denne gangen skulle det bli «ekte» fangst.

Vi hadde som vanlig plassert ut figuranter blant de reisende, men plutselig ser jeg at Pio løfter hodet i det en mengde mennesker kommer i mot meg. Han fattet interesse for spesielt en person og fulgte etter han. Han ble stoppet og Pio satt seg foran han og så opp på han.

Jeg ble litt forundret for jeg hadde den siste tiden drevet og jobbet med at Pio skulle dra seg helt inn på stoffet og ikke bare sette seg foran figuranten og markere. Huff, tilbake til gamle synder tenkte jeg et øyeblikk.

Akkurat da kom to tollbetjenter og hanket tak i fyren og gikk rett i munnen på han og drog han inn i kontrollrommet. Pio syntes dette var kjempegøy og hoppet etter. Mens tollerne fikk mannen til å spytte ut det han hadde i munnen stod Pio og markerte på hånden hans.
Da fikk han ballen av mor omsider.

Fyren spyttet ut flere gram hasj på gulvet. Det viste seg at mannen var på tur med ca 30 kollega fra en nokså stor og anerkjent arbeidsplass her i landet. Da de kom til København så hadde han reist rett til Christiania og kjøpt seg hasj uten at noen av de andre i reisefølget hadde fått dette med seg. Da han skulle gå av ferga hadde han hatt hasjen i hånden, men da han så hunden fikk han litt panikk og puttet den i munnen. Jeg vil tippe at det var noen av de andre i reisefølget som fikk med seg den pinlige seansen og om han fortsatt har den samme jobben i dag er vel heller tvilsomt.

Jeg fikk i hvert fall bekreftet at dette fungerer!

Den siste dagen avsluttet vi oppe i avgangshallen på utenlandsterminalen på Gardemoen. Her var det plassert ut figuranter som både var i bevegelse og som satt stille på stoler.
På dette området var det ekstremt mye folk og veldig krevende å jobbe både for hund og fører. Men en kjempefin avslutning på kurset.

Det som er ekstra kjekt med å være hundefører, bortsett fra det å ha gode resultater med hundene, er at man kommer i kontakt med masse trivelige og blide folk. Mange stopper opp for å prate og for å hilse på hundene. Ikke tvil om at de flotte og flinke hundene er kontaktskapende.

Klart du kan

En liten morsom historie på slutten. Pio har en storebror til, utenom kjøttetende Freddie. Han bor i Bodø og han var også på kurset. Storebror stod der med sin fører som jeg ikke skal røpe navnet på, og en mann i 50-60 årene kom bort til dem og spurte om han kunne klappe hunden.

Føreren svarte litt bryskt at hunden jobbet og at han ikke måtte forstyrres og hundefører løfter samtidig hånden avvisende mot mannen for å stoppe han i å klappe hunden. Fem minutter senere kommer det en flott dame med langt lyst hår, fine former og en nokså innbydende frampart og spør føreren om hun kan få klappe hunden. Ja, klart du kan det sier han og smiler fra øre til øre. Han svarer videre på alle hyggelige spørsmål fra denne barmfagre damen.

Hundeføreren trodde ikke at noen hadde sett det som skjedde, men der tok han feil! Gjett om han fikk høre det etterpå. Som sagt. Hund er veldig kontaktskapende, spesielt når det passer hundeføreren.

Etter en uke på kurs ble nesten alle hundene godkjent. Da var det bare å reise hjem med en god ballast i bagasjen og fortsette med gode løsninger hjemme. Etter at vi kom hjem har vi hatt flere gode løsninger med å finne stoff på bevegelige objekt.

I tillegg til mengdetrening på søk, så lærte jeg ganske mye om kroppsspråk. Spesielt på de som har dårlig samvittighet for noe. Når det gjelder kroppsspråk, så ligger tollvesenet et hestehode foran oss med erfaring på dette. Her har vi mye å lære.

Takk til tollvesenet for et godt, lærerikt og intensivt kurs.

Vi kommer gjerne tilbake!

Astrid og Pio

Det var tidlig en kveld i overgangen mellom vår og sommer 2013. På tross av blandingen av de to årstidene var kveldene og nettene fortsatt kalde. Jeg hadde helgevakt og kjørte sammen med Elisabeth. Hun hadde sin dimme helg på hundepatruljen, før hun skulle avslutte og begynne på nytt tjenestested.

Vi hadde hatt ulike oppdrag, både med og uten hund denne ettermiddagen og natten hadde nettopp begynt. Ca klokken 01.00 fikk vi melding om at ei jente var savnet sør i distriktet. Jenta var i 20 årene og hun hadde lagt ut på tur tidligere på kvelden med familiens hund. Jenta hadde epilepsi og hun hadde en tilleggslidelse som gjorde at hun fort kunne få anfall dersom hun anstrengte seg fysisk. Siden hun nå hadde vært borte i flere timer, og mye lenger enn hun pleide, fryktet familien at det kunne ha skjedd henne noe.

Elisabeth og jeg kjørte til jentas adresse og møtte to søsken der. Etter en kort prat fikk vi dannet oss et inntrykk av jenta. Broren fortalte at søstera ofte gikk tur med hunden deres. Hun gikk for det meste gikk langs grusveier og stier. Hun pleide aldri gå ut på de lange turene, men hun hadde heller ikke noe fast rute hun pleide å gå. Sykdommen var slik at hun ved fysisk anstrengelse fikk krampeanfall. Det eneste som hjalp ved slike anfall var medisiner.
I det vi skulle til å begynne søket, kom en innsatsleder og overtok praten med de pårørende. Elisabeth og jeg la en plan for søk etter jenta.

GPS og CSI

Før vi fikk begynt på planen, ringte de fra operasjonssentralen. De hadde fått opplyst fra HRS at jentas mobiltelefon befant seg på et gitt sted. Operasjonssentralen hadde til og med fått opplyst GPS koordinatene hvor vi kunne finne henne. Jeg var noget skeptisk og sa til Elisabeth at dette ikke kunne stemme. Så «CSI – lett» er ikke leteaksjoner at vi bare kan gjøre slik. Uansett om det stemte eller ei, så måtte det sjekkes ut. Jeg plottet de nevnte koordinatene inn på GPS-en og vi kjørte av gårde.

Vi måtte gjennom et gårdstun og ut på en markavei. Heldigvis hadde vi firehjulstrekk på bilen vår, for det bar «avleides» ut i skauen. Etter ei stund fant vi ut at vi måtte parkere og gå siste stykket. Jeg koblet Kingen i lina og lot Elisabeth være kartleser. Vi nærmet oss stedet der jenta muligens skulle være, men det som tårnet opp foran oss var ei 30 meter høy mobilmast. Telefonsporet var dødfødt.
Etter å ha kommet tilbake til bilen, og Elisabeth hadde klart diverse ryggetester, la vi en ny plan.

Elisabeth skulle gå med Pelle ei mulig turrute og jeg skulle ta med King på ei annen turrute. Vi fikk melding om at Sea Kingen var i ferd med å lette fra Sola, samt at frivillige ville bli varslet. Jeg bad innsatsleder om å holde de frivillige tilbake til jeg hadde fått gått ut slik at vi kunne få minst mulig folk i teigen.

Jeg gikk med Kingen i line innover en tursti. Han var aldeles i luftemodus. Pisseflekker og vanndrikking var det som betydde noe. Plutselig, etter å ha gått på stien ei stund, gikk Kings hale til værs. Brystkassen kom frem og jeg så på hele han at her er det folk. Jeg hvisket… ”Er det noen her, finna jento…” Kingen for ut i skogen, opp en bratt skråning. Da jeg ikke hadde mer sporline å gi, kom det bjeffing.

Der inne i skogen, på en gressflekk, lå ei jente i svime. Jenta var nedkjølt og medtatt . Hun bare mumlet noe usammenhengende når jeg snakket til henne.

Det var en herlig følelse. Mange tanker gikk gjennom hodet. Følelsen av å finne et menneske og redde liv på den måten gir hundetjenesten en ekstra dimensjon. Det at hunden får ferten og følger opp lukten viser hvor viktig og bra hunden kan være i redningstjenesten dersom vi legger til rette med gode arbeidsvilkår. Hadde ikke vi vært først inn i området, er det ikke sikkert at vi hadde funnet jenta så raskt.

Jeg fikk meldt inn funnet og fikk hjelp av to kollegaer. Thomas og Sive kom til. Thomas bar jenta i brannmannsløft ut av skogen, la henne i bilen og kjørte ambulansen i møte. Deretter dro ambulansen til sykehuset med jenta. Det ble en minnerik avslutningsvakt for Eisabeth og en svært så meningsfull vakt for min del. Slike oppdrag er verdt mange timers trening.

Jan Øyvind & Kingen

Husker du artiklen sidste gang? Der talte jeg om kastration contra sterilisation. Hvis ikke, kan jeg lige genopfriske dine hjerneceller.

Man kan kastrere både hundyr og handyr! Når man kastrerer et dyr eller for den sags skyld et menneske, så fjernes kønskirtlerne enten operativt eller hormonelt (eller på anden måde for eksempel stråling). Steriliserer man et væsen, så fjernes forplantningsevnen men ikke hormonerne. Typisk sker dette ved at noget fjernes ”ind imellem” så en forbindelse fra et sted til et andet afbrydes.

Kastration ved handyr sker oftest ved at fjerne testiklerne. Kastration af hundyr sker oftes ved at fjerne livmoderen og æggestokkene. Sterilisation af handyr sker oftest ved at man afbryder forbindelse mellem testiklerne og penis. Dette ved for eksempel ved at fjerne et stykke sædleder.

I daglig tale kalder man måske lidt medicinsk forkert at vi steriliserer tæve og kastrerer hanhunde, vel vidende om at tæver når de steriliseres oftest kastreres.
Tæver i politiet og ToldSkat bliver ofte ”ægte” steriliseret. Det vil sige at de gøres ufrugtbare men bibeholder deres hormoner.

Det var lidt genopfriskning. Vil du have det uddybet så find det gamle nummer af POLITIHUNDEN fra sidste gang frem. Her lovede jeg at skrive lidt om plusser og minusser ved kastrationer og sterilisationer. Lad det være sagt straks. Der er ofte følelser med i spillet når et dyr skal steriliseres eller kastreres så dette er min mening og alle andre meninger vil jeg respekter dybt.

Skal vi prøve at sætte det lidt skematisk op:

Kastration
Når man kastrerer fjernes kønshormoner. Det positive ved dette er at alt der har med sex at gøre forsvinder. Herunder kan for eksempel følgende ulemper høre (ikke absolut):

• Ulydighed
• Dominans
• Sextrang
• Vildskab

Det negative er at hormoner jo forsvinder og derfor kommer der nogle ulemper. De er dog forskellige fra handyr til hundyr. Hundyrene først (ulemperne opdages ofte ikke og behøver ikke absolut at komme):

• Climaterium
• Fedtforandring i kroppen
• Svagere knogler
• Hormonmangel
• Sjattisseri (kan ikke ligge tør)
•
.. og hanhundene:
Populært sagt ”tyk og doven”, men det passser ikke! Det er min erfaring at hanhunde der kastreres ikke hverken bliver tykke eller dovne, idet det helt er op til ejeren at styre hundens huld (udseende) og at dovenskaben kun følger med hvis hunden er blevet alt for tyk. Nå, men ulemperne er:

• Hormonmangel
• Væsensændring
• Ændret fedtaflejring

Fordelene er lettere at få øje på (gælder både for hanner og hunner)
• Kan ikke avle
• Bliver bedre arbejdsdyr (sex forsvinder og plejer jo at optage en del plads især hos hanner)
• Bliver mere ”familiemenneske” over for menneskefamilien.

Sterilisation

Når man steriliserer et dyr forbliver alt egentlig ”ved det gamle” bortset fra at dyret ikke kan avle. Hos hundyrene holder det store bløderi også op, selvom at der alligevel kommer en løbetid som der skal. Fordele og ulemperne er derfor små. Fordelene er at dyret forbliver ”intakt” bortset fra at det ikke kan blive forældre. Ulemperne er at der ikke kommer den væsensændring der måske var ønsket.

Som sagt overfor er dette min mangeårige erfaring, men det kan sagtens være at du kan få lidt forskellige meninger om emnet for naturen er heldigvis ikke en maskine men natur pur. Hvilket indebærer at alt kan varieres. Generelt synes jeg at tæver bør steriliseres og hanner kastreres. Hvis man altså vil have dem opereret. Bedst er ikke at gøre noget overhovedet!

Så kommer der lige lidt her til sidst om tidspunket. Jeg synes at dyr der får foretaget sådan et for dyret stort indgreb skal være klar til det. Hermed mener jeg at dyrene skal være fuldt modne og veludviklede. Der er megen snak om at det er bedst at operere tæver før første løbetid. Dette for at undgå livmoder- og brystkæft med mere. I det norske dyrlægeblad, Smådyr Praktikeren fra marts 05 side 30 kan man dog læse at dyr der får livmoderen fjernet før de er 1 år har significant (statistisk sandt) større risiko for at udvikle knoglekræft med større sandsynlighed end dyr får livmoderkræft eller yverkræft hvis de ikke opereres. Knoglekræft er som der står en langt mere aggressiv sygdom end livmoder og brystkræft.

Jeg synes vi indtil der er skaffet mere erfaring på området ikke skal sterilisere tæver før de har haft mindst en god løbetid. Så er de ”på plads”.

Bille

Ran på Rimi Bestum.

Fra tiden som hundefører i Oslo er det mange historier å velge mellom. Et av oppdragene jeg husker best er fra en november dag i 2001. Da ble Rimi butikken på Bestum ranet.

Jeg kjørte V35 som er en kombinert patrulje bestående av en narkotika og patruljehund. Min makker denne november dagen var Tonje. Litt over klokken 18 kom det melding til alle patruljer i Oslo politidistrikt. Det pågikk ran av Rimi butikken på Bestum. En ansatt på kontoret i butikken observerte 3 yngre menn som ranet kassen i butikken. Ranerne brukte håndvåpen.

Vi kjørte mot stedet sammen med en rekke patruljer. En patrulje fra Majorstua svarte raskt. De kunne fortelle at de stod på utsiden av butikken og opplyste at de bevæpnet seg. Sekunder seinere ropte patruljen over radioen at 3 menn løp ut av butikken. Patruljen løp etter. Ikke lenge etter opplyste de at en mann var pågrepet. En real krokfot satte en stopper for ranerens flukt. De to andre ranerne forsvant videre inn i et boligområde.

Vi ankom Oslos beste vestkant ikke lenge etter. Patruljen fra Majorstua var høyt oppe. Den ene raneren lå på bakken i jern. Et våpen var funnet. Patruljen ga en beskrivelse av ranerne og påviste stedet de forsvant. Begge var yngre menn. De var iført finlandshette og en av dem hadde et våpen i hånda.

Jeg tok ut min tjenestehund, Agent og satte han i søk. Som sikring fikk jeg med meg to patruljer fra Delta. Adrenalinet pumpet i kroppen når vi startet søket.

Ranerne forsvant inn en grusvei og inn mot et boligstrøk. Det var en del folk i området så vi var fokusert der vi beveget oss innover Bestums fineste villastrøk. Folk vi møtte på veien stoppet og så en smule bekymret ut. Synet av en illsint hund og 5 mann med våpen som målrettet småjogget innover boligstrøket var ikke hverdagskost her.
Agent fikk god sporutgang på grusen. Sporet gikk langs stien, over noen grønt områder, gjennom noen hekker og inn i noen hager. I en av hagene kom vi til et høyt gjerde. Agent ville over, men det var umulig. Vi måtte gå en omvei før vi kom på den andre siden av gjerdet. Agent søkte på andre siden av gjerdet uten å finne helt ut av det. Sporet gikk på kryss og tvers i noen hager uten at vi kom videre. Agent hadde noe i nesen, men hvor hadde ranerne tatt veien?
Så kom gjennombruddet. I en av hagene vi var fant Agent en bag som lå kastet.

Innholdet i bagen var interessant. Finlandshette, våpen og penger. Personene fra Delta var på hugget og vi skjønte vi var veldig nærme en løsning. I nabohagen lå svaret gjemt. Inne i en hekk lå 2 menn gjemt. Når Agent var på vei inn i hekken, kom fortvilte rop.” Vi gir oss”. “Ta vekk hunden”. Sekunder seinere lå de siste ranerne i jern.
40 minutter etter at ranet ble meldt inn var 3 ranere pågrepet og ransutbyttet funnet. Jeg var meget stolt over Agent denne kvelden. Og bedre ble det. Et av våpnene manglet.

Jeg fulgte fluktruta til ranerne. Søkte grundig og belønningen kom 2 timer seinere. Langs en grusvei inne i noen busker plukket Agent opp et sort håndvåpen. Stolt kunne jeg melde til sentralen at jeg avsluttet søket etter å ha funnet det siste ransvåpenet.

Kjell A. og Agent

Det hadde ikke gått mange ukene etter at vi kom hjem fra godkjenning på Kongsvinger at vi ble satt på en skikkelig prøve, Pio og meg. Det hele startet med at det gikk en innbruddsalarm på et treningssenter i distriktet og det ble ganske raskt bekreftet at det hadde vært folk inne på stedet. Det hadde blitt stjålet tennisrackerter og diverse annet tennisutstyr fra dette treningssenteret.

Treningssenteret var omgitt av et stort drivhusområde på den ene siden og ei stor mark på den andre siden. Ting på stedet tydet på at den som hadde brutt seg inn også hadde vært til fots. Dette måtte da være midt i blinken for en nygodkjent ekvipasje som hadde avsluttet kurset på Kongsvinger med å gå lange, gode spor. Jeg tok ut hunden og startet oppsøk på jordet rett utenfor der hvor vinduet var knust og Pio tok spor umiddelbart. Sporet gikk langs steingarden og inn på gartneriområdet. Inne på dette området ble det vanskelig for hunden å finne noe videre spor og hard underlag visste vi jo kom til å bli en utfordring.

Men vi hadde ikke tenkt å gi oss på det og vi tok et nytt oppsøk langs steingarden ved jordet og plutselig var vi på sporet igjen. Vi hadde fått utpostert patruljer i en krets rundt treningssenteret. Sporet gikk over hele jordet, gjennom et gårdstun og over hovedveien hvor vi møtte på første politipatrulje. Hunden drog rett over veien og over et nytt jorde igjen. Etter hvert synes jeg draget i lina ble litt slakkere og hunden mer ukonsentrert og jeg var en stund i tvil om vi virkelig var på spor.

Til slutt kom vi opp til et veldig tett kratt hvor verken jeg eller hunden kom oss igjennom. Bak dette krattet gikk det en kjerrevei hvor neste politipatrulje møtte oss. Disse hadde også vært så greie at de hadde gått ut av bilen og var og labbet på denne kjerreveien. Til slutt måtte jeg bare snøre sammen sporlina å erkjenne at det ikke var noe mer å hente.

Etter ca 20 minutter kom det inn melding til politiet om at en vekter var blitt truet med pistol av en ukjent person i et industriområde på Forus. Denne personen hadde i tillegg til pistol også vært i besittelse av noen tennisrackerter. Det var vel ikke helt utenkelig at dette var vår mann.

Troppene ble samlet igjen og denne gangen ble det på med skuddsikker vest, hjelm og våpen. Jeg fikk spørsmål fra innsatsleder om hunden min kunne gå spor på asfalt. Noe jeg måtte meddele at vi ikke hadde spesiell erfaring med. Så fikk jeg spørsmål om vi hadde gått mye spor med sikring før. Jeg måtte jo meddele at heller ikke her hadde vi så god erfaring. Egentlig så hadde vi jo ikke prøvd det før. Vi er jo tross alt rimelig nygodkjente.

Heldigvis har jeg holdt på med dette noen år, så å komme til en situasjon hvor du må fortelle om erfaringer og begrensninger til ekvipasjen ikke byr på noe problem.

Jeg har sett noen helt ferske hundeførere som har kommet rett fra godkjenning og blitt satt til oppgaver som fraviker alt det de hittil har trent på. Som nygodkjent hundefører ønsker man jo å vise at dette funker. Stressnivået har økt ut av proporsjoner, noe som hunden merker fort, og det hele ender opp med at hunden blir så preget av hundefører og oppdraget ble definitivt ikke slik hundefører ønsket.
Det å fortelle de vi har med oss hva vi er flinke på og hva vi ikke er fullt så flinke på er ikke noe nederlag. En nygodkjent hund er definitivt ikke noen utlært hund!

Jeg sa som sant var at asfalt hadde vi ikke trent mye på men på grus var vi godt i gang. Vi prøver, også ser vi hvordan dette går sa jeg. Alle sammen var optimistisk, inkludert hundefører.
Sist sett og hvor ble du av?

Vekteren møtte oss på stedet hvor gjerningsmannen sist var sett og fortalte oss at han hadde løpt over et grusområde som startet rett ved bena på vekteren for så å gå videre rett fram på asfalt.
Det var jo godt sporet startet på grusen og ikke på asfalten tenkte jeg! Vi gikk i gang med godt mot Pio, meg, samt et haleheng med skumle mørkkledde kollegaer med hjelm og våpen.

Pio fikk satt seg godt i sporet i grusen og det bar av gårde. Han pløyde over grusen og kom over på asfalt. Her drog han meg over på et åpent område til høyre for der vekteren hadde pekt.

Svarten også! Vekteren sa jo at han hadde løpt rett frem, men Pio ville til høyre. Et stykke utpå den åpne plassen til høyre møtte vi en hekk og her begynte hunden og tulle. I tillegg til at han rotet rundt oppdaget han plutselig alle de skumle mennene som forfulgte mor. Disse måtte jo selvfølgelig sjekkes ut. Jeg kjente at jeg begynte å bli litt småirritert selv om jeg visste at jeg var der med en helt fersk hund.

Vel, tenkte jeg. Vi får gå litt tilbake og prøve på nytt. Vekteren hadde jo tross alt sagt at sporet gikk rett frem. Jeg tok hunden og alle de skumle mennene med meg og fortsatte i en smal asfaltert passasje og kunne se at hunden ikke viste den minste interessen for å spore på underlaget. Da jeg kom ut av denne asfaltpassasjen, så fant vi litt grønn vegetasjon og jeg satte hunden i søk igjen. Jeg kunne med en gang se at han tok nytt spor og vi var i gang.

Etter å ha gått et par hundre meter hører jeg en av de skumle mørkkledde bak meg rope: «bevæpnet politi, stå i ro!» Jeg kikket da opp og så at det stod en mann utenfor hovedinngangen til en bedrift. Mannen adlød ordre, løftet hendene over hodet og på ordre fra politiet la han seg ned på magen på bakken. Han ble ransaket og det ble funnet en pistol på mannen. Ingen tvil om at vi hadde rett mann her.

Etter nærmere undersøkelser oppdaget vi at han hadde en spiss pinne som stod rett inn i leggen på mannen og han blødde ganske kraftig. Han ble først tatt med til legevakten før han fikk tilbringe resten av natta hos politiet.

Da vi var ferdige, gikk vi tilbake til vekteren og snakket mer med han. Da jeg fortalte han hvor vi hadde gått og at vi hadde stoppet opp ved en hekk, kunne vekteren fortelle at han hadde løpt etter gjerningsmannen ut til høyre og at han sjøl hadde stoppet ved denne hekken mens gjerningsmannen hadde løpt videre. Han sjøl hadde gått tilbake til utgangspunktet (bare en liten detalj han hadde glemt å fortelle første gang).

Med andre ord. Det hadde ikke løpt noen gjennom asfaltpassasjen som vi hadde gått og som hunden ikke viste noe interesse for.
Et drøyt år etter denne episoden fikk jeg den « ære» av å treffe denne unge mannen igjen i en mer nøktern tilstand enn den han var i da han ble pågrepet av bevæpnet politi.

Jeg spurte han hvor han egentlig hadde gått den kvelden han hadde gjort innbrudd på dette treningssenteret. Han kunne da fortelle at han hadde gått akkurat over det jordet som jeg beskrev. Han hadde gått gjennom gårdstunet og krysset hovedveien. Han hadde sett politibilen som stod på denne veien. Oppe, hvor jeg hadde mistet sporet, fortalte han at han hadde stått inne i et skur og sett oss komme og hørte av vi snakket. Han var sikker på å bli tatt.
Jeg spurte han om han hadde hoppet eller krøpet gjennom det tette krattet jeg ikke kom gjennom, men det husket han ikke for han var så ruset. Han kan heller ikke huske hvor han fikk den pinnen fra som satt i foten hans.

Egentlig, i ettertid når jeg tenker på denne episoden, så har vi gjort mye rett denne kvelden. Hunden er den som har hatt mest rett. Jeg bør vel kanskje være glad for at vi ikke fant han ved første forsøk siden han var bevæpnet. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Lærdom av denne historien (er som mange ganger før): Stol på hunden!
For kollega som er med på slike oppdrag. Hold labbene inne i bilen og dekk opp et stort søksområde! Folk kan forflytte seg ganske langt på kort tid selv om de er til fots.

Astrid og Pio

En lørdag morgen, nærmere bestemt klokken 06.30, fikk patruljene i Stavanger et merkelig oppkall på sambandet. Trond Rune og jeg hadde jobbet nattevakt og vi satt inne og skrev. Vi hadde akkurat kommet à jour da meldingen kom:

«Er det en patrulje som kan sjekke bakgården på politistasjonen? Det er observert en mann som har hoppet over gjerdet.»

Meldingen ble hengende litt i lufta. Jeg tenkte, dette må være en practical joke. Jeg så på Trond Rune at hvis så var tilfelle så kjente ikke han til det. Vi kvitterte på samband at vi kunne ta det og løp ned i garasjen. Trond Rune tok bilen, kjørte ut porten og rundt politistasjonen. Der er det ei bro med godt innsyn til bakgården. Det aktuelle stedet er et grønt område mellom politistasjonen og jernbanelinja. Det er i grunnen bare ugress og noen busker inne på stedet, men når sant skal sies hadde politiets hage blitt noe overgrodd.

Jeg løp ned i den nederste etasjen sammen med King. Jeg låste opp gitterdøra inn til grønt området og ropte. «Hvis det er noen her så kom frem, det vil bli sluppet politihund!» Ingenting skjedde. Plutselig så jeg hodet til operasjonsleder Victor Jensen komme til syne høyt oppe fra etasjene. Da var jeg sikker. Dette er en spøk, jeg kikket etter brannslange eller vannbøtte, men ingenting skjedde.
Jeg sendte King på rundering. Plutselig ble det liv inne i noen busker, og Trond Rune meldte fra sin posisjon. «Han he nogen inne i buskane»

Jeg løp inn og fant en mann som forsøkte å klatre over gjerdet med King hengende i armen. Jeg kommanderte vedkommende ned og hørte med en gang at det var en svenske King hadde pågrepet. Jeg kommanderte slipp og satte svensken i marsj ut til gitterporten. Trond Rune tok i mot oss og overtok svensken og jeg fikk lagt King i bilen.
Inne i arresten satt en blodig og for å si det mildt oppspist svenske. Jeg spurte hva i alle dager han hadde drevet med i politiets bakgård? Svensken svarte: «Det er karatefylla kamerat! Man har varit der alle i hopa!» Jeg ba svensken forklare hva han mente med karatefylla. Svensken fortsatte med: «Man drikker og drikker, så man inte vet hvor man er, hvor man har varit og hvor man skal.» «Man husker ingenting.» Deretter fortsatte han: «Men fan hva dyktig hund du har. Jag er vand med hundar og da hunden din kom bort til mig tok jag tak i honnom, men då var det game over»… «Men du herr konstabel, jag har varit dum, jag fortjente inte betre, men va skjer nu??»

Jeg skal ærlig innrømme at jeg kom litt på låtten av den blodige svensken som tok hundebitt, blod og fylleangst så fint. Svensken ble kjørt til legevakten hvor han fikk behandling for skadene. Deretter ble han anmeldt for ordensforstyrrelse og dimittert. Svensken beklaget og mente han hadde fått som fortjent og takket til slutt for god service. Han la til at denne karatefylla kom han nok til å huske ei stund i motsetning til tidligere karatefyller.

Det kan legges til at påfølgende mandag kom politiets gartner og klippe ned buskene i politiets hage.

Jan Øyvind og Kingen

Sommertid, parasittid

Ved du hvad parasit egentlig betyder? Det betyder ”medspiser”. En parasit parasitterer det vil sige at den spiser med ”ved bordet”. Hvem vil egentlig gerne se sin ”madmor/madfar” gå til grunde? Så får man jo ingen mad. Parasitter lever i mange tilfælde i bedste velgående med deres værter. Det er kun når uheldige omstændigheder såsom anden sygdom eller lignende hvor værtsdyret (eller mennesket) får en dårligere modstandskraft at parasitterne bliver så mange at der ikke er mad nok til alle.
Rundorme og fladorme.

Langt de fleste parasitter sidder i fordøjelsessystemet. Dog vil jeg lige nævne et par uden for fordøjelsessystemet først. I de sidste år er der tiltagende optrådt flere tilfælde af franske hjerteorm hos hunde. Dem der mest korrekt kaldes lungeormeller hjertelungeorm (Angiostrongylus vasorum). Smittevejen går igennem snegle. Hjerteormen (dirofilaria immitis) er en mere alvorlig sag og smittevejen er her blodsugende insekter som for eksempel myg og lopper. Nå, så tilbage til fordøjelseskanalen. Jeg havde tænkt mig her at give dig en så komplet oversigt som mulig så du i hvert fald har den et sted samlet. De større videnskabelige udredninger kan så komme hen ad vejen. Ellers ville artiklen også fylde et helt blad. Så husk hvis du ved noget som du ikke synes er kommet med så er det måske fordi det kommer senere.

Mavetarmparasitterne deles i runde og flade orme. Til de runde orme hører spoleormene og til de flade orme hører bændelormne. Hold godt fast for nu kommer der en remse af orm så man nærmest har lyst til at kaste op bare ved at tænke på hvad der alt kan leve inden i os og vores bedste ven. Klar? OK!
* Toxacarea canis, hundes spoleorm. Den mest almindelige af rundormene(spoleormene). Angriber hunde.
* Toxacara leonina, Også en spoleorm. Angriber hunde og katte.
* Toxacara cati. Sandelig også en spoleorm. Det gætter du aldrig vel, jo du har ret det er J kattens spoleorm, som i sjældne tilfælde også angriber hunde.

For de ovenfor nævnte spoleorm gælder at hvalpen smittes som foster hvor larver fra parasitten via blodbanerne i moderkagen inficerer (Margit, kan du huske at inficerer betyder: smitter?) hvalpene. Efter fødslen smittes hvalpene igennem modermælken.

* Ancylostoma caninum. Hører til hageormene. Angriber hund ræv, ulv og kat.
* Uncinaria stenocephala. Også en hageorm. Anbriber hund og mikkel ræv.

Hageormene smitter ligesom toxacara ormene, men kan også smite din hund hvis den æder inficeret afføring. En såkaldt kattelortespiser. En meget mere uhyggelig smittevej er hvis du ikke holder din hundegård ren så kan larverne fra afføringen gnave sig igennem poterne og derefter finde vejen op gennem benene til tarmen og hermed smitte hunden!! Hageorm suger blod i tarmen! Værsgod og skyl. Ulækkert ikke?

* Trichuris vulpis. Kaldes også piskeorm. Det er en rundorm som har fået sit navn fordi den ligner en piskesnert. Det ved formentlig kun folk med hang til perverse sexoplevelser ser ud. (Det var kun ment som en joke). Piskeormen giver kraftig diarre og tarmforstyrrelser.
Så kommer bændelormene. Det er flade orme som er leddelte. Leddene vokser ud fra hoveddelen og selve leddene (proglottiderne) indeholder tarmsystem og en ”æggefabrik”.
Dvs. når et led udskilles med afføringen så spredes æggene som så kan optages af mellemværten.

* Diphyllbotrium latum (ph udtales som f). Kaldes også den brede bændelorm og angriber mennesker, hunde, katte og ræve. Den skal igennem flere mellemværter før den når sin slutvært. Smittes især hvis der spises inficeret fisk. De infektionsdygtige larver hedder tinter i tilfælde af at du skulle have hørt dette udtryk. Det er bedst at fryse fisk ned ti under minus 20 grader før tintrne dør. Alm. mad tilberedning er som regel desværre ikke nok til at dræbe tinterne.Denne bændelorm kan blive flere meter lang. Forestil dig lige det en gang.

* Dipylidium Caninum. Også en bændelorm der angriber hunde, katte og ulve. Er også set hos andre dyr og mennesker. Den bliver ikke så lang kun mellem 10 og 50 cm. Mellemværter er lopper.
* Tænia pisiformis. Også en bændelorm. Den angriber hunde, katte, ræv, ulv og andre dyr der æder kaniner, mus og rotter idet disse er mellemværter. Den bliver fra 60 cm til 1 meter lang.
* Tænia tæniaformis. Også en bændelorm, Den angriber først og fremmest katte, men også hunde, ræve, ulve og andre dyr der æder mus og rotter.Den er ikke så stor og bliver ca. 15 cm.
* Nu kommer der en ulækker kæmpe krabat: Tænia hydatigena. En bændelorm der angriber hunde, ulve, væsel og mår. Jeg har aldrig mødt den hos katte. Mellemværter er kvæg, ged, hjorte, rådyr, svin, rotter og mus. Den bliver fra 1,5 meter til 3 meter lang!

Føj.
* Echinococcus granulosus. Også en bændelorm. Den kalder vi i folkemunde i Sønderjylland for rævens bændelorm og vi er lidt bange for den. Det er også den man primært tager sigte på når der skal orme behandles før indrejse til de nordiske lande. Den angriber hunde, ræve ulve og andre rovdyr, men det er mellemværterne det går værst udover. Mellemværter er for eksempel mennesker, planteædere og rovdyr. Bændelormens larver, tinterne danner i mellemværten parasitblærer i mange organer og de kan blive ret så store næsten ligesom kræftknuder. Dette kan medføre alvorlige vævsskader. Denne bændelorm kan også bruge sin slutvært som mellemvært. Så klækkes æggene i tarmen og tinterne breder sig så i kroppen. Det er en lille bændelorm. Den er kun 2,5 til 5 mm lang.
* Mesocestoides lineatus. Også en bændelorm hos hund og kat. Mellemværter er mider, pattedyr, fugle og krybdyr. Den bliver mellem 40 og 80 cm lang.

Det var så ormene. Jeg vil lige nævne et par andre parasitter i tarmen som til tider driller lidt. Den første er en såkaldt flagelat ved navn Giardia canis. Den giver diarre hos hunde og mennesker og kan være lidt svær at få bugt med. Jeg vil anbefale at man giver dobbelt dosis metrondazol i 7 dage. Jeg har i flere tilfælde prøvet med dobbelt dosis panacur® i 14 dage, men har ikke kunnet få parasitten væk med denne behandling. Endvidere vil jeg også lige nævne coccidier. Det er ikke orme man encellede organismer som især hos hvalpe giver problemer i form af diarre. Almindelige ormekure virker ikke. Sygdommen hedder coccodiose og jeg har rigtig god effekt ved behandling med: Sulfadimidin-natrium pulver. Det skal specialbestilles på apoteket. Jeg giver et gram pulver pr liter drikkevand i syv dage. Her efter syv dages pause og behandler så igen i syv dage. Fes den ind? Altså 7-7-7.

At søge efter parasitter i afføringen er ligesom at tage ud at fiske. Når jeg kommer hjem uden fisk og ellers har fisket i søen en hel dag så betyder det jo ikke at der ingen fisk er i søen vel?! Dette gælder også ved laboratorieundersøgelser for parasitter.
Nå frisk mod og velbekomme.

Bille