Måned: juni 2017

Etter ett år som hospitant ved avsnitt for nark- uro og vinning på Stavanger politistasjon, så ble jeg glad da jeg ble spurt om å være med avdelingen på studietur til København. Det hadde ikke vært noen tur det året jeg hospiterte der, så dette kunne jeg ikke si nei til.

Emnet for turen var også meget interessant. Det skulle være fokus på MC relatert kriminalitet, med såkalte 1% klubber og om de andre bandene som vokser frem i København og Danmark ellers.

Vi var en fin gjeng som dro ned onsdags ettermiddag etter endt tjeneste. Harald Ljones var selvutnevnt reiseleder og hadde planlagt både det faglige og det sosiale innholdet.

Fortsett å lese «Banditter i København»

Å2 og jeg var innkalt til praktisk kvalitetskontroll på Lista i juni.

Jeg meldte ifra til ansvarlig for kvalitetskontrollen Martin v/Agder pd om at vi ikke hadde anledning til å stille den aktuelle dagen da vi den uken skulle ha sentral hundesamling i Kriminalomsorgen. Dette var ikke noe problem, Martin meldte i fra til PHS og det ble avtalt at vi skulle ta kontakt med Martin etter sommeren og gjennomføre kvalitetskontrollen da.

Så i slutten av august tok jeg kontakt med Martin og sa at jeg var klar når tid som helst. Elisabeth fra Rogaland pd var en av dommerne i juni og ble med som dommer denne gangen også.

Så i begynnelsen av september fikk jeg dato for kvalitetskontrollen, onsdag 19. september i Stavangerområdet. Lillian m/Tamlin hadde heller ikke vært gjennom kvalitetskontrollen og hang seg på denne dagen. Kvalitetskontrollen var lagt til et verksted med flere lager fordelt på 2 etasjer. Videre var det utvendig bilsøk og feltsøk. Vi hadde 50 min til rådighet og disponerte selv tiden.

Å2 og jeg skulle starte med fri v/fot, men pga av kraftige regnbyger startet vi med en dekk under et halvtak. Da regnet minket litt i intensitet, var det klart for fri v/fot.

Jeg var litt nervøs slik jeg alltid er før prøver og konkurranser. Å2 merket nok at jeg var nervøs for etter en vending gikk han plutselig på høyre side i stedet for venstre side… Men han så fint opp på meg hele tiden og prøvde nok å finne ut hvorfor jeg var nervøs. Når jeg fikk holdt, satte han seg fint på riktig side igjen. Resten av fri v/fot gikk bra 

Så var det i gang med søksøvelsene. Jeg startet i 2. etg på lagersøket, der fikk vi flere funn, det ene utlegget var et utlegg som lå høyt i lageret i etasjen under. Vi søkte oss ned til 1. etg og fikk flere markeringer der, både på lager, toalett og pauserom.

Etter lageret var det klart for utvendig bilsøk, her fikk vi ingen markeringer. Da var det feltsøket igjen, her fant vi to utlegg.

Å2 ble satt i bilen og jeg sto ute å ventet på dommen. Jeg var ikke fornøyd selv, da jeg syntes jeg hadde maset for mye på Å2, samt at jeg hadde mange markeringer. Jeg ble kallet inn fra regnet og fikk beskjed om at jeg hadde bestått, men at det var flere ting som ikke var så bra. Jeg hadde maset for mye på Å2, det var ikke meningen at jeg skulle detaljsøke hele området… Helt sant, men er en nervøs gjør en noen rare ting… Samt at jeg hadde et par feilmarkeringer.

Feilmarkeringer

Jeg var ikke fornøyd med at jeg hadde feilmarkeringer, da jeg ikke hadde det til vanlig –men jeg var jo litt nervøs og kanskje jeg hadde påvirket hunden tenkte jeg.

Lillian var i mellomtiden kommet til stedet og satte i gang med kvalitetskontrollen. Jeg ble med for å se på. De startet med en fin lydighet og gikk videre til søket. Lillian valgte samme rekkefølge som meg. De jobbet bra og fikk mange utlegg. Da Lillian kom til utvendig bilsøk, gikk hun to ganger rundt bilene. Hun var sikker på at det var lagt ut noe på bilene og det skulle hun finne. Det var ingen funn på bilene. I feltet fant de også to utlegg. Hun satte Tamlin i bilen og mens hun ventet på tilbakemeldingene fra dommerne, kom de andre hundeførerne i distriktet til stedet. De hadde trening et annet sted i Stavanger og kom for å få søke på utleggene til kvalitetskontrollen.

Lillian ble kalt inn til dommerne, fikk bestått og hun hadde de samme feilmarkeringer som Å2 og meg.

Øyvind startet å søke med Mikke mens Lillian fikk tilbakemeldingene sine. Etterpå spiste dommerne, Lillian og jeg lunsj. De andre hadde spist, så de fordelte seg på resten av områdene og startet å søke.

Etter at vi var ferdige med å spise, fikk vi vite at Øyvind hadde hatt markering på toalettet han også. Der hadde Lillian og jeg hatt ”feilmarkering”. Da gikk jeg og hentet påvisningssprayen som vi bruker i Kriminalomsorgen. Den slo ut positivt og det var rester av hasj på gulvet.

Vi hentet sekken som Lillian og jeg hadde hatt ”feilmarkering” på, denne ble testet og slo også positivt ut. Her var det rester av hasj, samt en pipe.

Så hundene hadde ingen ”feilmarkeringer”, alt var riktig. Gjett om Lillian og jeg var lettet, ingen ”feilmarkeringer”. Stol på hundene! 

Vedkommende som eide sekken ble hentet ut fra verkstedet. Han tilsto etter hvert at han hadde hatt hasj i sekken. Videre avga han positiv urinprøve på bruk. Han ble anmeldt for bruk og besittelse av narkotika.

Dagen var ikke over, Martin skulle ha en nivåkontroll av sin narkotikahund Zen. Zen er 9,5 år gammel. Elisabeth og jeg la ut på verksted, lager og garderobe som ikke var brukt på kvalitetskontrollen.

Nivåkontrollen av Zen gikk bra, de fikk også en ekstra ”markering” og fant hasjrester og lommeboken til personen som hadde tilstått bruk.

Dagen for kvalitetskontrollen ble en dag med mye nerver, høye skuldre, og mye bra hundearbeid 

Randi og Å2

Fredag 12. september kjørte meg og Toralv uniformert hundepatrulje. Etter å ha inntatt et en del ”politimat” på piketten ( 8 grove skiver på meg og en god porsjon havregrøt på Toralv), var vi klare for nye utfordringer.

Kl 2110 fikk vi melding om mulig pågående innbrudd i en enebolig på Hana i Sandnes. Vi hoppet inn i en nyuniformert Mercedes E klasse og satte kursen sørover. Patruljene i Sandnes var opptatt med andre oppdrag, så vi kom til å komme først til stedet, trodde vi…….

I det vi passere Teateret, hører vi en som melder seg på oppdraget. 14 det er P-01 (Politimesteren). 14: svarer. P-01: Jeg er på vei hjem og kan hjelpe til med oppdraget i Sandnes. Å dæven!! Sjefen komme og.

Med kyndig veivisning fra operasjonssentralen, ankom sjefen som første enhet på stedet. Perfekt tenkte vi, da det er en kjensgjerning at første enhet på stedet alltid må skrive rapporten….. Noen minutter etter sjefen, ankom også vi stedet.

Mens Politimesteren tok seg av den ytre sikringen, klatret jeg og Toralv opp en stige og inn et åpnet vindu i 2 etasje. Heldigvis for boligeier, var det falsk alarm. En defekt lyssensor inne huset og et åpent vindu var årsaken til meldingen.

Etter oppdraget var det på sin plass med en kort oppsummering. Melder på stedet virket nokså imponert over at Politimesteren hadde begynt å rykke ut på innbruddsmeldinger. Han var ikke alene om å være imponert over det.

Han er sannsynligvis den eneste politimesteren som rykker ut på slike meldinger.

Kanon bra å ha så flott sjef!

Fra og med nå ser vi for oss at Politimesteren alltid er utstyrt med håndjern i belte.

Hilsen

V-30 v/ Toralv og Terje.

Våren 2007 skulle jeg endelig skaffe meg min egen hund. Gjennom hele oppveksten hadde vi schæfere og jeg trodde derfor valget var enkelt. Ny og uvitende søkte jeg svar på google.no.

Google hjalp og det meste av arbeidet ble gjort ved personlig oppmøte og telefonoppringninger. Det viktigste for meg var hodet på valpen, ikke utseende. Jeg skjønte fort at brukslinjene til en schæfer var ettertraktet og ikke for «hvem som helst». Flere av oppdretterne jeg kontaktet ønsket å vite om jeg skulle trene valpen til å bli tjenestehund.

Jeg ville inderlig lyve og si «ja», men ærlighet varer selvfølgelig lengst. Svarene jeg fikk var like: «dessverre, vi har mange interesserte fra forsvaret, politiet og redningstjenesten, du må ta kontakt med en annen oppdretter». Etter dette var jeg på besøk hos flere «private» schæfer oppdrettere, men det var en gjentakende greie dette med «90 graderen» og det var tett med foreldrebilder på peishyllene.

Dette var absolutt ikke hva jeg lette etter. Alle de tre schæferne jeg hadde som liten døde av diverse sykdom. På grunn av dette turte jeg ikke å begi meg ut på en valp som var avlet på utseende fremfor egenskaper. Jeg bestemte meg derfor for å se på andre hunderaser. Av ymse årsaker falt valget på «Tolleren» – Nova Scotia Duck Tolling Retriever.

Jeg kontaktet en oppdretter som passet mine «kriterier». Hun var fantastisk. Personlig engasjert og ikke overarbeidet med valper. Jeg forklarte hva jeg så etter i en hund og var ydmyk på min kompetanse. Hun fortalte at hun pleide å velge ut valpene for kjøperne etter deres behov. September 2007 hentet jeg en søt liten tass og kalte han «Blanco». Blanco ble oppkalt etter den hvite fargen på bena og i ansiktet. Valpetiden var hektisk, men utrolig spennende. Minner man aldri glemmer; dagen han sluttet å tisse inne, dagen han lystret på «sitt», dagen han lærte «på plass» og dagen han «søkte og forsto».

Månedene gikk og den nye livskompanjongen ga utrolig mye av seg selv. Jeg følte selv jeg var flink til å trene han. Vi trente mye miljø på blant annet buss, tog, bil, skoleområder og Stavanger sentrum. Han var den perfekte valpen!

Nyttår 2008 kom fort og overraskende på han (og meg). Seks år senere angrer jeg fortsatt på dette nyttåret hvor jeg som eier stolte for mye på en uvitende liten sjel. Første rakett lyste opp himmelen og smalt få meter fra Blanco, han slet seg fra båndet og løp rett tilbake til hytta. Han var livredd! Jeg tok han inn i hytta og overraskende nok avreagerte han nokså fort. «Puuuh», tenkte jeg….

Dagene, ukene og årene gikk. Blanco ble sakte, men sikkert mer sensitiv på plutselige lyder og hendelser. Gradvis utviklet han det jeg selv betegner som nervøsitet og redsel for de mest banale ting; løpende barn, sykkelringeklokker, skudd, en fjernkontroll som faller i gulvet, ett nys osv…

Sommeren 2011 gikk turen til Hardangervidda. Norges fantastiske landskap ble utforsket over 4 dager. Den tredje dagen var det varmt, sola skinte og knotten blomstret. Etter 5 timers gange var vi kommet frem til nattens hytte. I ett meget illeluktende hønsehus sto tre hundebur, ett av dem skulle være Blanco´s hotell for natten. Ettersom klokka bare var fem på ettermiddagen, bandt jeg Blanco fast i et tre utendørs og gikk inn for å dusje. Etter dusjen smugtittet jeg ut vinduet og så at Blanco ristet på hodet, klødde seg bak øret og vred seg i gresset. Stakkars sjelen var blitt «angrepet» av knott! Han fikk en heftig allergisk reaksjon i form av utslett og hønsehuset ble nattens hotell for oss begge.

Symptomene fortsatte da vi kom hjem og jeg dro til dyrlegen. Dette ble starten på en lengre sykdomsperiode og Blanco fikk påvist allergi mot det aller meste; midd, pollen, støv, gress og liknende. Han går nå på livsvarig immunbehandling for allergien med én sprøyte i måneden. Allergien holdes i sjakk og hunden er fysisk frisk og rask!

Etter denne sommeren ble han sakte, men sikkert enda mer redd nye ting. Vi flyttet i fjor til ny leilighet og det var her det toppet seg for Blanco. Leiligheten er bygget i heltre og taket er dekket med 40 cm treblokker. Til Blanco´s (og min) store fortvilelse er det mye liv i nytt treverk. Lyden fra taksprekkene skremte til og med meg på sene tv-kvelder. Blanco ble således livredd. Turen gikk igjen til dyrlegen, men denne gang med beskjeden: «han må få det bedre med seg selv, eller så…»… For en nokså bestemt politikvinne var det et nederlag å skrive navnet mitt på en blå resept til Xanor.

Uker senere viste det seg at terrassen ble løsningen på problemet. Her var det ingen sprekker i treverket og Blanco bor nå på terrassen i hundehus. Et år har gått og Blanco er tilbake til sitt gamle jeg. Det vil si: småredd, men fint fungerende i hverdagen! Xanor fungerte overhodet ikke, men heldigvis fant vi en løsning.

Uansett hvor fullt jeg har følt at begeret har vært, har jeg alltid kjempet for å bli kvitt problemene. Det vanskelige har vært å forstå hvordan man skal håndtere en nervøs og redd hund, spesielt når tingene han er redd virker så ekstremt fjernt for meg.

Syv år senere sitter jeg og tenker om jeg kunne gjort noe annerledes eller om han alltid har vært slik? Svaret er nok todelt. Til tross for dette er han til daglig en fantastisk turkamerat og vi har i løpet av årene lært hverandre veldig godt å kjenne. Dette hjelper selvsagt på i hverdagen. Miljøtrening har jeg lært er viktig også i voksen alder. Blanco er derfor med der han kan. Etter hvert har han funnet seg til rette på de fleste plasser og vårt nye oppholdssted på nyttårsaften er overtid på meg og politigarasjen på han.

Artikkelen har jeg skrevet for å gi et lite innblikk i det mange tar for gitt i en hund, nemlig at hverdagen går av seg selv. For meg er det en tankevekker å se hvor langt jeg er villig til å strekke meg for den firbente jeg er glad i.

Camilla

Snøskredtrening av hund- Fertsetting med trykkluft

60 år –samme metodikk

Det er snart 60 år siden de første lavinehunder ble utdannet i Norge. Lite har skjedd i måten vi trener disse hunden på siden det startet.
Det er fortsatt ”patruljehunden” som er hovedbasen for de hunder som blir videreutdannet til lavinehunder både sivilt, i politiet og forsvaret.

Metodikken er stort sett lik. En figurant graves ned i snøen og hunden skal finne og markere hvor figuranten ligger begravet. Hunden graver seg inn til figuranten og får sin belønning. Men er dette en realistisk måte å utdanne hunder på? Er de påvirkninger og fertbilder vi presenterer for hunden realistiske i forhold til det hunden skal finne i ett reelt skred? Etter min mening langt i fra.

Dette er bakgrunnen for at jeg for fire år siden begynte å prøve ut en alternativ måte å trene lavinehund.

Ny tilnærming til trening.

Hovedproblemet med dagens metode slik jeg ser det er mangel på kontroll med fertbilde vi presenterer for hunden. Ved ny innlæring og videreutvikling vet vi ikke hva hunden forsterkes på å søke etter.

Idén til denne hypotesen fikk jeg fra personell i forsvaret som driver med utdanning av eksplosivsøkshunder og veibombesøkshunder. Trenerne av disse hundene er ekstremt opptatt av ”renhet i luktbilde” under innlæring. Det å være sikker på at hunden ikke oppfatter ett alternativt luktbilde og får belønning på å søke etter og markere på det som er feil, men som tilsynelatende kan være riktig. Eksempler på dette kan være håndteringslukt på utlegg, eller graving/manipulering i jordsmonn der det ligger begravd sprengstoff. De er stadig på jakt etter feilkilder og forsøker å eliminere disse.

Ved innlæring av denne type hunder er en slik tilnærming til nøyaktighet i oppgavene innlysende for de som driver med det. Slik har det ikke vært med lavinehund opplæringen.

Jeg tror vi må bli flinkere til å ta kontroll over miljøet og de stimuli vi presenterer for en lavinehund under opplæring for å sikre at hunden responderer på et luktbilde vi faktisk skal lete etter.

Feilkilder

Noen åpenbare feilkilder som bør elimineres:

• Snø i overflaten som er håndtert av spademannskaper under utgraving av figurant grop.

• Tråkking og håndtering av snø i figurant grop i forbindelse med igjenmuring/fylling.

• Flere hunder som bruker samme grav under innlæring.

• Forskjellige figuranter etter hverandre i samme grop.

Problemet her er at vi introdusere, lærer og godkjenner hunden på ett gigantisk luktbilde som ikke er realistisk å forvente at den vil få på ett reelt oppdrag.

Kan opplæringen gjøres på en annen måte?

Ny metodikk.

Det første jeg gjorde i forbindelse med prøving av ny metode var å adoptere måten søkshunder blir belønnet på. Min hund blir nå belønnet av meg ved funn og markering. Det er ikke et poeng at hunden skal inn til en figurant for å få belønning. Hvis bombehunder og narkotikahunder kan jobbe for å få belønning av fører, hvorfor kan ikke lavinehunder gjøre det samme?! Med en slik tilnærming får jeg også den fordel av at hunden ikke på død og liv skal ned i hullet til figuranten etter et funn, men kan søke videre etter at den har fått belønning av hundefører!

For at hunden skal ha noe å søke etter har jeg enkelt fortalt utviklet ett system som enten med bruk av en lanse, eller slangeutlegg bruker trykkluft til å presse fert og utåndingsluft fra mennesker ut under snøen. Ferten kan legges på forskjellig dybde, ha forskjellig volum og liggetid. Dette gjør det mulig å trene hunder til å søke etter svært små luktbilder, kontra det jeg gjorde før.

Hunden belønnes i begynnelsen kun for innsug av korrekt fert og dette utvikles raskt til også å belønne graving/markering. Fordelen med systemet er at det kan gjennomføres titalls repetisjoner etter hverandre, noe som øker og dermed forkorter læringstiden hos hunden. Flere hunder kan i løpet av en dag få like mange søksrepetisjoner som de ved konvensjonell trening måtte bruke uker på å oppnå.

Systemet gir meg også mulighet til å drive innlæring i jomfruelig terreng og dermed sikre at hunden får belønning på å respondere på nøyaktig det luktbilde jeg ønsker.

Test

I forbindelse med snøskredøvelsen i Sirdal 3 februar i år testet vi systemet. I skredet var det 8 ”skredtatte”. To figuranter ble gravd ned på vanlig måte ca 30 minutter før alarmen gikk. I tillegg var det en levende figurant delvis begravd i overflaten. Det var utenom fem Annedukker som var gravd ned om formiddagen dagen før øvelsen startet. I Forbindelse med tre av disse dukkene var det gravd ned skjulte slangeutlegg for fremføring av fert. Dukkene lå på snø dybde varierende fra 1 til 1.5 meter.

En dukke ble funnet av søkemannskaper før hund kom i søk.
Dukke nummer to lå tre meter innfor skredtelleporten. Denne ble funnet av en hundefører fra NRH som var på vei inn i skredet. I det hundeføreren sto og pratet med portvakten, begynte hunden å undersøke og markere på stedet dukken lå. Dette punktet lå midt i tråkket til alle som gikk inn og ut av skredet.

Dukke nummer tre ble funnet av en politihund som først hadde markert på en av de levende figurantene som lå nedgravd. Dukken som ble funnet lå på ca 1.5 meter dybde med slangeutlegget under dukken helt ned på bakken.

Markeringen på begge dukkene syntes å være mer konsentrert og mindre undersøkende i område rundt før hunden ”satte seg” på graven enn det som synes vanlig ved normal nedgraving av figurant.

Etter min oppfatning kan man ved fremtidige øvelse bruke slangeutlegg og fertsette dukker i stedet for å grave ned figuranter. Man slipper problematikken med kontroll av sikkerheten rundt det å ha levende mennesker gravd ned under en øvelse. Det vil også være tidsbesparende å slippe nedgraving av figuranter om morgenen før øvelsen starter, men i stedet kunne ha alt klargjort dagen før.

Ett forbedret øvingsmoment vil også være den tekniske utgraving av skredtatt vil bli mer reell med bruk av dukker enn figuranter som ligger behagelig i en stor snøhule klar for utløfting og transport.

av Hugo Bergsaker

En kollega hadde mottatt tips om at en gammel kjenning skulle ha mottatt en større mengde med marihuana som han skulle ha på sin bopel. Jeg og makker kjørte til adressen sammen med en annen patrulje. Vi funderte litt på hvilken ”inngang” vi skulle bruke, men fant ut at Mikke skulle bli luftet rundt huset for å se om han reagerte på noe. 

Det gjorde han ikke så vi måtte finne på noe annet. På utsiden stod en avskiltet moped, som vi kunne spørre vedkommende om, så vi banket på og stilte noen dumme spørsmål om denne. Det siste spørsmålet var: ”Har du mye narkotika hjemme i dag da?” Mannen ble litt forfjamset og svarte at han bare hadde noen gram med hasj. Det lå på samme sted som sist gang vi hadde vært der, i boksen under stuebordet.

Dermed måtte vi inn og ta fra han dette. Mannen guidet oss og fant fram hasjen. Min makker fikk god tone med vedkommende og spurte ham ut om han hadde noe mer. Det hadde han ikke, og han må ha blitt bedre til å lyge etter hvert for makker hadde lyst til å avslutte på stedet. Vi hadde kikket rundt i hele leiligheten, uten å kunne se noe som tydet på at vedkommende hadde større mengder liggende.

Jeg ble allikevel litt forbauset over min makker. Vanligvis er han den mest optimistiske av oss, og jeg fikk mumlet til ham at vi må da hente inn Mikke en kjapp runde. Han var selvfølgelig enig i dette, og to minutter senere var Mikke i farta.

Inne i stuen ble det selvfølgelig markering på boksen der hasjen var funnet. Like etter stod Mikke i benken og markerte opp mot vinduet. Jeg kikket i vinduskarmen som var tom. Hæ? Mikke stod imidlertid på sitt og like etter oppdaget jeg at vinduet stod på gløtt.
Det hadde det ikke gjort da vi gikk rundt huset på utsiden. Jeg vippet vinduet utover og bøyde meg ut. Der lå det en rema 1000 plastpose med noen hundre gram marihuana i. Fantastisk bra, Mikke, og ballen kom susende mot ham fra vinduskarmen.

På kjøkkenet markerte også Mikke. Denne gang inni hjørnet, bak et 400 liters akvarium. På baksiden ble det funnet en vakuum pakket pakke med en halv kilo marihuana i. Pakken var knødd innimellom veggen og akvariet blant ledninger og annet rot. Den var umulig å se, uten at man la seg på kne og krøp under akvariebordet og kikket opp bak. Jeg tør påstå at den politimannen som hadde funnet denne uten hund, skulle ha ransakt rimelig nøye.

En artig sak der vi nesten ble lurt av kjeltringen som var veldig ærlig og samarbeidsvillig med oss når det gjaldt de mindre mengdene med narkotika. Ikke fullt så ærlig når det gjaldt de litt større kvanta.

Det gjelder å ikke gi seg…

Et annet artig oppdrag fant sted rett før jul 2014. En gammel kjenning som det har vært mengder av tips på opp gjennom årene var blitt snakket på i avhør av en annen person. Vedkommende hadde forklart å ha kjøpt 300 gram hasj av personen vi skulle ransake hos. Så vidt jeg vet har vedkommende aldri blitt tatt med større mengder. Han benytter andre personer under seg til å gjøre jobben og har sjelden eller aldri stoff på seg, eller hjemme. Denne gangen skulle det heller ikke bli de store funnene, men måten stoffet var gjemt på gjorde allikevel søkene artige.

Jeg hadde treningsdag, og Mette med Mikke’s sønn, ”Spot”, var med på treningen. Vi benyttet derfor anledningen til å legge ut stoff til Mikke og kong biter til Spot på de ransakingene vi var på. Inni huset fant Mikke kjapt utleggene som Mette hadde lagt ut for oss. Da vi kom i husets 2. etg så jeg at Mikke ville opp på en hems. Det gikk en meget bratt trapp opp til denne, så han måtte ha hjelp til å komme seg opp. Etter at vi var oppe, løp Mikke innerst og startet å markere kraftig innerst mot skråveggen, ca midt på denne. Markeringen var så intens at jeg belønnet med en gang og fikk Mikke med meg ned igjen, mens jeg overlot til mine medhjelpere på stedet, Knut og Hilde, å finne fram stoffet.

Vi fortsatte ransakingen, og etter litt kom Knut til meg og fortalte at det ikke var noe stoff på stedet. I tilfelle måtte de rive ned noen gips plater og titte bak disse.

Jeg gav klar beskjed at der var det stoff, hvis ikke MÅTTE det ha ligget noe der nylig. Knut og Hilde sjekket taket på undersiden, i 2. etg. men måtte på ny melde fra at de ikke fant noe der heller. På ny fikk de beskjed av meg at de måtte sjekke ALLE steder, over, under, ved siden og bak alt. På ny gikk de opp i 2. etg og etter ca 5 minutter hørte jeg brøling fra etasjen over. Jeg løp opp og Knut viste fram en pakke med sort isolasjonstape rundt. Denne viste seg å inneholde ca 35 gram hasj. Ikke det store funnet, men du så kjekt allikevel. Knut hadde måttet klatre opp under taket, nedenfor der Mikke hadde markert. Der hadde han funnet en løs plate, og bak isolasjonen innenfor platen lå pakken.

Vi søkte også gjennom en campingvogn som mannen hadde stående langt utpå landet i Sveio. I denne markerte Mikke oppi et skap. Alt innholdet ble tatt ut og lagt på gulvet. Her var det jo ikke noe stoff! Kanskje det lå noen rester innerst i hjørnet? Mens jeg stod og kikket etter skjulte hulrom i skapet hørte jeg tripping på gulvet.

Mikke stod med snuten mot et støvsuger-munnstykke, innpakket i original plasten. Munnstykket var ubrukt, men ved nærmere undersøkelse var det hull i plasten rundt. Inni munnstykket var det blitt stappet en pakke som viste seg å inneholde 7-8 gram med hasj.
Jeg tenkte med meg selv at det ikke er rart at denne mannen aldri er blitt tatt med større mengder med narkotika. Når han gjemmer sine små mengder på denne måten kan man bare tenke seg hvordan han gjemmer de større mengdene han driver med.

Øyvind og Mikke

Jeg leste i forrige utgave av Tjenestehundens hverdag at alle medlemmer ble oppfordret til å skrive 3 artikler til bladet innen året er omme. Om det blir tre i løpet av årets siste dager er vel heller usikkert, selv om jeg har mange historier å skrive om.

Jeg er hundekontakt på 2. divisjon i Stavanger, og har kjørt en del med hund i løpet av de siste årene. Noen av vaktene er allerede blitt skrevet om i bladet, mens andre kan jeg benytte denne anledningen til å fortelle om.

Den siste jeg husker godt er fra sein sommer 2013. Jeg kjørte med Ole Bjørn og Baltus, og alt så ut til å bli en rolig nattevakt midt i uka. Det var denne uka rømt en russer fra Stavanger Tingrett, og bildet hans var delt i media. Litt utpå natta etter at mannen hadde rømt, ringte en mann inn til operasjonssentralen og sa at han hadde sett en mann som stemte ganske godt overens med beskrivelsen. Han hadde lagt merke til ham pga tidspunktet, og fordi mannen gikk kledd i en jakke i neonfarger, lignende sånne som veiarbeidere bruker.

Vi kjørte til stedet og snakket med melder som kunne peke ut en retning. Ole Bjørn tok ut Baltus som ganske raskt fant et spor å følge. En annen patrulje kjørte i området og kom over noen arbeidere i neonfargede jakker. Hadde melder muligens bare sett en av disse? Patruljen snakket med arbeiderne, og de kunne fortelle at de hadde sett en mann som passet beskrivelsen gående i området for kort tid siden. Vi flyttet oss opp dit, og nå var det ikke tvil om at Baltus hadde ferten av noe. Han snuste i vei, og sto etter kort tid på en dør og ville inn. Vel inne i bygget som rommet fire leiligheter tok det ikke lang tid før han sto på nok en dør og ville inn.

Vi banket på døra, og en av byens løse fugler åpnet døra. Vi hørte at det var en person til der inne, og spurte om å få komme inn. Det fikk vi, og ganske riktig, i sofaen satt russeren og koste seg med en øl. Han virket imponert, og samtidig ganske skuffet.

Han lurte på hvordan i alle dager vi hadde funnet ham så raskt?! Han hadde håpet på minst to dager i frihet før han ble funnet. Vi blunket kjekt og sa at politiet i Stavanger klarer det meste. Baltus lå fint utenfor døra og virket fornøyd med dagens fangst.

Da vi kom inn på stasjonen, ble han hyllet som dagens helt av nattas vaktleder. Her skulle det tas bilde som skulle med i vaktjournalen! Baltus poserte lett på panseret til gamle 418 og vaktleder ble fornøyd!

Tonje

Våren har ikke vært så fin og tørr som vi her på Vestlandet kunne ønske oss! En bløt vårdag satte jeg min tjenestehund i bilen for å reise til det blide Sørland for søk i et fengsel.

Jeg la selvfølgelig turen innom Statoil for gratis kaffe og nystekte boller. Vindusviskerne gikk som de skulle og milene ble lagt bak meg. Jeg nærmet meg Sørlandet og det vil si at jeg runder kysten ved Lista og fyret som står midt i en rundkjøring. Noen regner Sørlandet fra Flekkefjord, men jeg vet ikke hvor de har det ifra?

Regnet øste ned. Hvor skal hunden luftes? Jeg nærmet meg ”Knuden”, en del av gamle E18, som nå er en rasteplass. Her svingte jeg av. Kjempe, her kan jeg stå under buen som veien ligger oppå for å stå tørt. Hund ut av bilen, og hun er skikkelig pissetrengt.

Etter to minutter og tom blære, så jeg at hun været ut i luften og gikk forbi meg og bort til steinmuren som buen er bygget opp av. Disa søkte og fikk markering. Jeg har normalt sett alltid en belønning i lommen, så denne ga jeg til hunden der hun stod og markerte. Belønningen forsvant med hunden og jeg startet undersøkelse av markerings sted. Der fisket jeg frem en pakke som er inntullet i plastfolie. Resultat ca. 2 gram hasj.

Jeg skryter masse av Disa, og forsøkte å fange henne idet hun passerte meg med kongen i kjeften. Etter litt om og men får jeg kongen igjen. Hun vil bort til funnstedet, men jeg sier ferdig og hun løper da opp en liten skråning på et par meter med fjelloverheng.

Hva f…. står hun ikke der også og markerer? Opp med kongen og belønner.

Ved nærmere undersøkelser, og fjerning av 3-4 store flate steiner, dukket det opp en¨Tuppervare boks med ca. 11-12 gram hasj i boksen. Igjen må jeg skryte fælt av hunden. Det er jo ingen andre tilstede, så vi har det morsomt sammen.
Med to funn på relativt lite område, så kan jeg ikke gi meg med dette. Søket utvides og funn av 5 hasjpiper avdekkes. Jeg synes at dette er et spennende område og mens jeg går rundt i søket, lurer jeg på hvem jeg skal melde fra til. Søker ca. en halv time til uten de store funn så da er det på tide å gi seg.

Hunden inn i bilen, og det er da jeg oppdager at hunden er blaut-skitten-lukter vondt. H………… du skal inn i fengsel for å søke på celler og gå i senger etc. Jeg ser nedover på meg selv, skitten opp til knærne av rød leire, sko som har et lag av møkk og rød leire over hele meg. Jeg kjører innom nærmeste bensinstasjon for avspyling av hund og fører.

Møtte opp i Kristiansand litt mindre skitten, men fortsatt tydelige spor av aktivitet. Der møttes jeg av en alltid blid politimann med navn Martin for overlevering av stoff.

Godt jobbet sier Martin, og hvis du vil så kan du søke der hver gang du er nedover.

Dagen i fengselet gikk som planlagt, men enkelte syntes det luktet blaut hund etter at vi var reist.

Roald og Disa

En våt søndag i mai startet søndagsvakten som den pleier, nemlig med bilvask av hundebilene. Midt under innsåpingen av bruksnummer 418, gikk det ut melding på sambandet. To dieseltyver hadde rømt til fjells i området Kyllingstad, sør for Skurve.

En oppegående bonde hadde sett 3 personer som tappet diesel fra gravemaskinen hans over på kanner. Da bonden skulle ta kontakt med dem, ante de at noe var i gjerde og tok beina fatt. 2 av dem satte kursen rett til fjells, mens tredjemann satte seg inn i en bil og kjørte fra stedet. Bonden stod igjen på stedet og så to vettskremte langt oppe i en fjellside.

Jeg og makker Tor Erik, hoppet inn i den allerede vaskede 415 og satte kursen sørover. Det regnet ustanselig fra Stavanger til Kyllingstad. Vel fremme fikk vi kontakt med bonden. Han kunne fortelle at de to ”fjellgeitene” sist var sett på vei opp til toppen på fjellet.

Jeg tok ut hunden min og satte i gang sporsøk fra gravemaskinen til bonden. Hunden slo umiddelbart over på en dyrket mark. Jeg kunne se avtrykkene i marken, så det var ingen tvil om at hunden hadde ”los”. Etter marken bar det oppover fjellet.

Mens jeg gikk/småløp oppover fjellet, kjørte makker inn på de ulike gårdene i nærheten for å se etter den aktuelle bilen. UP patruljer både nord og sør for Kyllingstad ble varslet om bilen og folkene vi leita etter.

Etter ca. 15 min gange oppover fjellet var jeg klissbløt. Det regnet fortsatt ustanselig. Vel oppe på toppen bar det ned en ås. På vei ned åsen så jeg flere tegn etter ”fjellgeitene” som hadde sklidd og snublet ved flere anledninger. Det skal sies at jeg skled et par ganger selv også. I bunn av åsen startet en ny stigning. Det gikk rett opp til nærmeste fjelltopp. Under hele sporet, ble det funnet tegn som bekreftet hunden sitt spor.

Det var så som så med sambandsdekningen i området, så jeg måtte ty til telefon for holde kontakt med makker.

Da jeg var på vei ned fra den tredje fjelltoppen, hadde jeg rett kurs mot industriområdet på Skurve. Jeg kontakt makker og ba han sjekke området på Skurve.

Mens jeg fortsatte sporet ned av fjellet, ringte makker. Han hadde funnet bilen vi leita etter. Inne i bilen satt de tre personer. Den ene var helt tørr, mens de to andre hadde tatt av seg alt det bløte tøyet og satt til tørk i baksete. Begge to satt i boxershorts. De var tydelig slitne og kalde.

Da hunden kom frem til bilen, satt de to forskremte fjellgeitene fortsatt i baksete. Jeg åpnet døren og spurte om de hadde vært på fjelltur. Begge så på hunden, mens de smilte litt forsiktig. En glad og fornøyd hundefører kunne konstatere at ca. 5 km sporsøk hadde gitt resultat.

Det hele endte med 3 stk MVK’ere (mobile vinningskriminelle) i arresten. I og med at det er gulvvarme på cellene var det i alle fall to av dem som ”litt” glade for å havne der.

V/ Terje