RANSAKING MED UVENTET VENDING
«Bruk av hund i forebyggende øyemed»
Det er kjekt å være narkotikahundfører. Det er spennende å jobbe med hunden og få gode resultater. Det er utfordrende å være med på store saker og ta store mengder stoff. Men det er også viktig å bruke hunden sammen med de som jobber med forebyggende arbeid og ungdom under 18 år.
For hvert gram med narkotika vi finner, desto mer stoff fjerner vi fra markedet og forhåpentligvis kan dette være med å forhindre at akkurat dette stoffet blir solgt til nye unge brukere.
Her i distriktet har våre kolleger virkelig fått øynene opp for hvilken nytte en narkotikahund kan gjøre for å dokumentere bruk og besittelse blant ungdom. Jeg har i den senere tid bistått U18 på flere ransakinger hvor de har hatt beslutning fra jurist. På flere av disse stedene hadde de ikke ville kunnet dokumentere narkotikamisbruk hadde det ikke vært for hunden.
Formålet med disse ransakingene er ikke å få fanget flest mulig ungdommer, opprette flest mulig saker og få bøtelagt flest mulig. Formålet er å få fanget opp disse ungdommene, få bevisstgjort og rettledet foreldrene som gjerne er uvitende om hva poden holder på med, og å få kartlagt omfanget i de miljøene disse ungdommene vanker i.
Hvis man kan komme inn på et tidlig stadium, så kan man få satt i gang ulike hjelpe og oppfølgingstiltak i regi av barnevern, SLT og PUT og andre instanser for å få slutt på misbruket og forsøke å forebygge spredning i et ungdomsmiljø. Med dette kan man kan man også få gjort et forsøk på å få kanalisert ungdommene inn i et riktig spor.
Forebyggende arbeid er ikke bare statistikk og oppklaringsprosent. Derfor er forebyggende arbeid vanskelig å måle. Og det er vel kanskje derfor det aldri har vært noe prioritert satsningsområde i en etat som stort sett måles i oppklaringsprosent og saksbehandlingstid.
Når jeg har bistått med hunden, så har det i mange tilfeller ikke blitt gjort beslag av stoff, men jeg har likevel fått markering med hunden på flere plasser. Det kan gjerne være klær, små oppbevaringsesker for narkotika, poser eller fragmenter etter narkotika.
Hadde det ikke vært for hunden, så hadde nok ikke dette vært avdekket. Vi kan da også samtidig vise foreldrene hvordan brukerutstyr ser ut og hvor poden evt. oppbevarer «godsakene» sine.
Ved markering så har vi begrunnet dette godt for juristen og det har blitt gitt tillatelse til urinprøve. Hittil har alle disse urinprøvene vært positive. I stedet for at saken da hadde blitt henlagt, har vi fått belyst at her har vi faktisk et problem og vi har mulighet til å sette inn de rette tiltakene for oppfølging.
Fostermoren
Saken jeg skal fortelle om nå er fra en gang min makker, Leiv Kjetil, og jeg bisto U-18 med en ransaking og hvor det faktisk ble gjort litt beslag og hvor saken fikk en litt uventet karakter.
Vi skulle hjem til to unge brødre som bodde hos fostermor, for å søke. Den ene gutten var over 18 år og den andre var under. Leiv Kjetil og Zanto startet søket mens to betjenter snakket med de to guttene i stua.
Begge gutterommene i andreetasjen bar preg av å være godt innrøykte. Zanto fant både vannpiper, brukerutstyr på begge rom og noe hasj på rommet til eldstemann.
Da Zanto kom inn i stua, kunne vi med en gang se på hunden at han hadde noe i nesa. Og ganske riktig, Zanto raste rett bort i bokhylla og pløyde ut flere bøker fra seksjonen og stod til slutt og markerte bak der bøkene hadde vært. Der lå det et hekto med hasj.
Begge guttene i sofaen så himmelfalne ut og vi alle sammen tenkte at dette var godt skuespill. De kjente i alle fall ikke til det som hunden hadde funnet.
I denne boligen var det et krypeloft. Vi bestemte oss for å bytte hund og la Pio få den litt ubehagelige oppgaven med de vemmelige loftstrappene.
Pio var ung og lett og han trengte dessuten den miljøtreningen det er å jobbe på krypeloft. Pio søkte loftet uten å finne noe og da han kom ned stilte han seg opp foran soveromsdøren til fostermor og signaliserte tydelig at han ville inn der.
Jeg åpnet døren og Pio smatt inn. Han gikk rett bort til en joggebukse og markerte på denne. I lommen på denne joggebuksen som hang over kanten på fostermor sin seng, lå det 19 gram med hasj. Jeg tenkte med en gang at denne joggebuksen så ut til å tilhøre en av guttene.
Men da hunden også markerte på en safe inne i klesskapet til fostermor, fant jeg ut at nå var det på tide å ringe henne på jobb og be henne om å komme hjem øyeblikkelig.
Ikke lenge etterpå stod hun i døren hjemme. I starten var hun fly forbanna for at vi hadde vært inne på hennes soverom. Etter hvert fikk pipa en annen lyd da hun ble konfrontert med hva vi hadde funnet. Hun erkjente på stedet at hasjen i joggebuksa var hennes og hun åpnet safen for oss.
Safen var tom, men for oss som er hundeførere så vet vi at hunden har fortalt oss at det har ligget stoff der. Dette kunne hun ikke forstå. Så det endte opp med at hele den lille familien ble tatt med inn til politistasjonen for avhør.
Jeg avhørte fostermor og betjentene avhørte de to unge guttene. I avhør erkjente den eldste gutten at det var hans plate med hasj som hadde blitt funnet i stuen. I løpet av avhøret lurte fostermor forsiktig på om det var funnet noe mer i huset.
Jeg spurte henne om vi burde ha funnet noe mer? Jo, kanskje det. Kanskje vi hadde funnet noe i stuen?? Jeg måtte jo fortelle henne at det hadde vi. Hun fikk forklare oss hva vi hadde funnet. Joda, hun hadde ei plate med hasj i bokhylla i stua. Hun erkjente at også denne var hennes. Det viste seg at den eldste gutten hadde tatt på seg dette stoffet for å beskytte fostermor. En uventet og litt trist vending i saken ble dette. Barnevernet ble koblet inn og statusen som fostermor har hun nok ikke lenger i dag.
Astrid og Pio
