UP

HUNDEBISTAND TIL UTRYKNINGSPOLITIET

En novemberdag i 2014, like før ettermiddagsvakten begynte, ble jeg oppringt og bedt om å kjøre til Austre Bokn for å bistå UP. Det var den erfarne tjenesteduoen Sande og tidligere hundefører Bjørnsen som hadde forsøkt å stanse en bil. Bilen hadde stukket av fra dem og blitt målt til 130 km/t i 80-sonen på vestre Bokn.

Bilen ble funnet igjen inn første avkjøring til høyre etter at bilen hadde forsvunnet ut av synet for patruljen. Den stod parkert ved bedehuset på Austre Bokn. Bjørnsen guidet meg fram til hvor bilen stod plassert, og jeg startet et sporoppsøk rundt bilen. Malvin dro fra førerdør, over en parkeringsplass og østover bort fra E39. Etter et lite stykke ville Malvin inn en grind som førte inn på et jorde. Derfra førte sporet oppover en sti som gikk rett opp en fjellside.

Midt i november mørkner det tidlig og sikten klokken 18.30 var heller dårlig. Så for å være ærlig var det et helsikke å henge bak i sporlinen med begrenset lys på hodelykten.

Sporet gikk over et steingjerde, gjennom en ny grind og over et gjerde før det flatet ut på toppen av fjellet. Deretter gikk sporet østover inn i braketuer og kvast. Ikke et sted man normalt beveger seg og går tur. På grunn av det tette terrenget, hadde jeg ikke syn på Malvin som beveget seg under brakebusker og kratt, mens jeg så godt jeg kunne fulgte etter i enden av sporlinen. Det så nok ikke veldig grasiøst ut.

Plutselig begynte Malvin å halse litt lenger fremme under en større brakebusk. Yes, tenkte jeg, nå har vi fanget kjeltringen. Jeg begynte å rope for å få vedkommende fram, uten at det skjedde noe videre. Etter å ha jobbet meg frem dit Malvin var og krøpet under buskene, så jeg at han hadde en flott markering på … et mobildeksel. Ingen tvil om at det hadde vært noen på stedet som ikke fulgte noe normal sti for å gå på tur. Lettet over at vi var på rett spor fortsatte vi ferden, som videre gikk bratt ned mot bebyggelse igjen. Etter en strabasiøs tur ned endte vi ved et nybygg, som var låst. Litt av en nedtur etter å ha vært på sporet så lenge. Jeg vil anta at vi hadde fulgt etter vedkommende i nærmere 2 km.

Etter hvert meldte en nabo seg, som hadde reagert på en person som ikke bodde i området. Denne personen hadde han møtt gående i området og hadde retning bort fra retningen hvor bilen var parkert. Han gav en relativt god beskrivelse av mannen.

To damer tok også kontakt og fortalte at de hadde gått tur oppe på høyden hvor de hadde sett at jeg gikk spor. Typisk, at det på Austre Bokn, som ikke akkurat er verdens navle, har gått to personer og en hund i sporet mitt…

Operasjonssentralen fant etter hvert ut hvem som trolig hadde vært fører av bilen. Han hadde en lang rekke med forhold i politiets systemer og hadde ikke førerkort.

Prøver igjen

Jeg tok med meg kollega Fidjeland opp i lia igjen og tok et nytt sporoppsøk. Malvin slo denne gangen på et spor som gikk vestover mot hovedveien/E39. På Malvin`s intensitet skjønte jeg at det ikke var lenge siden noen hadde gått her. En influensasyk Fidjeland, kledd for å sitte i ro ute med laser, hang lett med på sporet.

Sporet gikk i et terreng det ikke er naturlig å ferdes i, så jeg var sikker på at vi hadde los. Vi gikk over flere gjerder og gjennom et sauebeite.

Da vi etter nok et stykke kom til enden av lia og kunne se ned på hovedvegen igjen, begynte både jeg, Malvin og Fidjeland å miste troen. Ned fra fjellet gikk det en meget bratt skråning som vi bestemte oss for at der hadde ingen gått. Malvin var nok den av oss som hadde mest tro på at vedkommende hadde gått der. Da det hadde gått så lang tid siden bilen stakk, bestemte vi oss for å gå tilbake til bilene.

Så å si da vi kom ned til bilene, fikk vi over samband melding om at det var kommet en ukjent mann på døren på et hus ikke så veldig langt fra der vi var. Bjørnsen hadde vært i området og informert om at det var en person som hadde stukket fra dem og bedt folk om å ringe politiet om dem så eller reagerte på noe.

Det ble litt armer og bein, men jeg hoppet inn i bilen med Fidjeland. Jeg fikk med meg Malvin som satt på gulvet i passasjersetet med meg. Etter et par kilometer lenger nordvest, parallelt med E39, kom det en mann og vinket oss opp til et gårdstun.

Bjørnsen og Sande stormet inn i huset, Fidjeland løp rundt huset og i farten fikk jeg med meg at Bjørnsen ropte at mannen stakk av ut kjellerdøren. Fruen i huset satte seg på huk i gangen med hendene over ørene. Jeg fikk ropt Malvin med meg rundt huset og i det jeg rundet hjørnet, så jeg ryggen til en mannsperson som løp nedover en vei. Fidjeland lyste med lykt nedover veien slik at jeg så vidt så mannen.

En litt forfjamset Malvin skjønte nok ikke mye, men jeg fikk oppmerksomheten hans og sendte han nedover veien hvor jeg hadde skimtet mannen. Selv løp jeg det jeg kunne etter, men fikk etter hvert en lett joggende Fidjeland opp på siden. Han så litt spørrende på meg og jeg beordret han til å løpe etter Malvin. Kort tid etter hørte jeg en halsende Malvin og jeg var da lettet over at vi nok hadde fanget mannen. Vi løp etter lyden og endte opp inne på et gårdstun.

Der satt det en mann som passet til vitnebeskrivelsen av personen som hadde gått oppover veien fra bilen som stakk da UP var etter den. Han satt på huk med hendende over hodet og en ivrig Malvin halsende i front.

Mannen ble pågrepet og Malvin fikk mye skryt. I ettertid viste det seg, selvfølgelig, at den bratte skråningen, der vi hadde snudd, førte ned til området der mannen ble pågrepet.

Snipp snapp snute så endte jakten tross alt godt. Og en ting er sikkert; vi hadde aldri klart å finne mannen i mørket uten hund!

Ps! Mobildekselet som vi fant under braken, passet som hånd i hanske til den pågrepnes mobil.

Elisabeth og Malvin

Legg igjen en kommentar