En vårdag i 2013 var jeg og Mikke satt opp på patrulje på ordensavdelingen i Haugesund sammen med Svein Erik. En rimelig fersk utdannet politibetjent, men med særdeles gode jaktinstinkter når han først fikk ferten av tjuv og kjeltring.
Vi kikket gjennom saker og ting som hadde skjedd siden sist gang vi var på vakt og bestemte oss for å forsøke å følge med på en adresse der det hadde skjedd noen småting som kunne tyde på at det var ulovligheter i området.
Tålmodigheten min når det gjelder spaning i ordinær tjeneste er blitt tynnslitt gjennom årenes løp. Etter 5 år på spaning- og etterretningsgruppen, var spaning uten at noen ting skjedde, det som jeg var mest glad for å slippe unna da jeg igjen begynte på ordenstjenesten som hundefører.
Etter å ha sittet på adressen i ca en time, var begge to enige om at her var det ingenting ulovlig som skjedde. Idet vi startet bilen og kjørte av gårde, ble vi begge oppmerksomme på en person som kom gående i gaten. Men… var det ikke selveste…. Joda ganske riktig. En av byens gjengangere var på vei mot aktuell adresse, og i sladrespeilet så vi at han gikk inn på døren som vi hadde håpet på. Det var 4 leiligheter innenfor døren, men vi var begge helt sikre på at han skulle inn på «vår» adresse.
Vi stilte oss i posisjon igjen, og etter ca 10 minutter kom vedkommende ut fra adressen. Jeg gikk tilfeldigvis forbi mannen med Mikke, og ganske riktig. Etter at han hadde passert oss med noen få meter, bråsnudde hunden og startet å markere på vedkommende. Dermed var inngangen til huset vårt klar. Mannen ble kjørt inn til arresten av oss. Ingen andre var tilgjengelig for bistand, så vi måtte forlate objektet for en stakket stund. Etter nye 20 minutter var vi på plass igjen, med beslutning om ransaking fra juristen. Ytterdøren var selvfølgelig låst, men i postkassen var det noen som hadde lagt hus nøkkelen sin, slik at vi kunne komme oss inn.
Lovens lange arm
Vi ble stående i gangen å lytte om det var folk hjemme. Det var mistenkelig stille i aktuell leilighet. Vinduet i inngangsdøren var knust og lappet med papp, så det var bare å ta seg inn. Jeg brukte lovens lange arm til å låse opp døren, og idet vi skulle entre leiligheten med brask og bram, kjente jeg at førerlinen til Mikke var veldig stram. Her var det ikke noen hund som gledet seg til ransaking av leiligheten, tenkte jeg og snudde meg mot ham. Mikke stod med høy logrende hale og markerte så det ljomet etter på det nederste trinnet av trappen.
Entring av leiligheten ble utsatt på ubestemt tid, siden vi ikke hørte noe liv derfra, og jeg gikk bort for å se hva Mikke markerte på. Jeg ble ikke så mye klokere av det, for hunden stod inntil listen langs veggen ved trappen og markerte som en gud. Jeg kunne ikke skjønne hvordan det kunne lukte noe der, og begynte å tenke på om det var en leilighet ved siden av som det kunne komme noe trekk fra. Listen var solid spikret fast, så markeringen var et mysterium…… helt til Svein Erik ropte til meg at det var en trapp som gikk ned til kjelleren inne fra gangen. Det viste seg at en dør lenger inn i gangen førte til kjelleretasjen, og under det nederste trinnet, der Mikke stod og markerte, ble det etter hvert gjort funn av ca 50 gram amfetamin og 150 gram hasj. Ferdig pakket i salgsdoser.
Pakken var innpakket i en sort tøysokk, slik at den var nærmest umulig å se når man gikk ned i kjelleren. Et funn som garantert aldri hadde blitt funnet hadde det ikke vært for en narkotikahunds eminente nese.
Leiligheten ble etter hvert entret, og den var tom, som vi ante. Det ble funnet mindre mengder narkotika også her, men beboerne var borte vekk. Vi bestemte oss for å gi dem en halv time til å komme tilbake, og etter et lite kvarter hørte vi at en bil stanset opp på utsiden. Stemmer nærmet seg, mens vi stod klare og ventet like innenfor døren.
Idet dørlåsen ble vridd om og døra gikk opp, hoppet vi frem og skremte paret som ankom sin leilighet kanskje litt vel mye. Fruen hylte til og mannen hoppet en liten halvmeter oppi lufta da vi gav oss til kjenne. Kanskje de tross alt var glade for at det var politiet og ikke kjeltringvennene deres som ventet på dem.
Mikke startet etter kort tid å markere på lommen til fruen, der det ble funnet 5-6 salgsdoser med amfetamin, pakket på samme måte som det som ble funnet under trappen. Dermed var saken nærmest i boks, og erkjennelsen ikke så veldig langt unna.
En meget kjekk sak både for både meg, makker og Mikke.
Øyvind
