Pio sitt første spor

Det hadde ikke gått mange ukene etter at vi kom hjem fra godkjenning på Kongsvinger at vi ble satt på en skikkelig prøve, Pio og meg. Det hele startet med at det gikk en innbruddsalarm på et treningssenter i distriktet og det ble ganske raskt bekreftet at det hadde vært folk inne på stedet. Det hadde blitt stjålet tennisrackerter og diverse annet tennisutstyr fra dette treningssenteret.


Treningssenteret var omgitt av et stort drivhusområde på den ene siden og ei stor mark på den andre siden. Ting på stedet tydet på at den som hadde brutt seg inn også hadde vært til fots. Dette måtte da være midt i blinken for en nygodkjent ekvipasje som hadde avsluttet kurset på Kongsvinger med å gå lange, gode spor. Jeg tok ut hunden og startet oppsøk på jordet rett utenfor der hvor vinduet var knust og Pio tok spor umiddelbart. Sporet gikk langs steingarden og inn på gartneriområdet. Inne på dette området ble det vanskelig for hunden å finne noe videre spor og hard underlag visste vi jo kom til å bli en utfordring.

Men vi hadde ikke tenkt å gi oss på det og vi tok et nytt oppsøk langs steingarden ved jordet og plutselig var vi på sporet igjen. Vi hadde fått utpostert patruljer i en krets rundt treningssenteret. Sporet gikk over hele jordet, gjennom et gårdstun og over hovedveien hvor vi møtte på første politipatrulje. Hunden drog rett over veien og over et nytt jorde igjen. Etter hvert synes jeg draget i lina ble litt slakkere og hunden mer ukonsentrert og jeg var en stund i tvil om vi virkelig var på spor.

Til slutt kom vi opp til et veldig tett kratt hvor verken jeg eller hunden kom oss igjennom. Bak dette krattet gikk det en kjerrevei hvor neste politipatrulje møtte oss. Disse hadde også vært så greie at de hadde gått ut av bilen og var og labbet på denne kjerreveien. Til slutt måtte jeg bare snøre sammen sporlina å erkjenne at det ikke var noe mer å hente.

Etter ca 20 minutter kom det inn melding til politiet om at en vekter var blitt truet med pistol av en ukjent person i et industriområde på Forus. Denne personen hadde i tillegg til pistol også vært i besittelse av noen tennisrackerter. Det var vel ikke helt utenkelig at dette var vår mann.

Troppene ble samlet igjen og denne gangen ble det på med skuddsikker vest, hjelm og våpen. Jeg fikk spørsmål fra innsatsleder om hunden min kunne gå spor på asfalt. Noe jeg måtte meddele at vi ikke hadde spesiell erfaring med. Så fikk jeg spørsmål om vi hadde gått mye spor med sikring før. Jeg måtte jo meddele at heller ikke her hadde vi så god erfaring. Egentlig så hadde vi jo ikke prøvd det før. Vi er jo tross alt rimelig nygodkjente.

Heldigvis har jeg holdt på med dette noen år, så å komme til en situasjon hvor du må fortelle om erfaringer og begrensninger til ekvipasjen ikke byr på noe problem.

Jeg har sett noen helt ferske hundeførere som har kommet rett fra godkjenning og blitt satt til oppgaver som fraviker alt det de hittil har trent på. Som nygodkjent hundefører ønsker man jo å vise at dette funker. Stressnivået har økt ut av proporsjoner, noe som hunden merker fort, og det hele ender opp med at hunden blir så preget av hundefører og oppdraget ble definitivt ikke slik hundefører ønsket.
Det å fortelle de vi har med oss hva vi er flinke på og hva vi ikke er fullt så flinke på er ikke noe nederlag. En nygodkjent hund er definitivt ikke noen utlært hund!

Jeg sa som sant var at asfalt hadde vi ikke trent mye på men på grus var vi godt i gang. Vi prøver, også ser vi hvordan dette går sa jeg. Alle sammen var optimistisk, inkludert hundefører.
Sist sett og hvor ble du av?

Vekteren møtte oss på stedet hvor gjerningsmannen sist var sett og fortalte oss at han hadde løpt over et grusområde som startet rett ved bena på vekteren for så å gå videre rett fram på asfalt.
Det var jo godt sporet startet på grusen og ikke på asfalten tenkte jeg! Vi gikk i gang med godt mot Pio, meg, samt et haleheng med skumle mørkkledde kollegaer med hjelm og våpen.

Pio fikk satt seg godt i sporet i grusen og det bar av gårde. Han pløyde over grusen og kom over på asfalt. Her drog han meg over på et åpent område til høyre for der vekteren hadde pekt.

Svarten også! Vekteren sa jo at han hadde løpt rett frem, men Pio ville til høyre. Et stykke utpå den åpne plassen til høyre møtte vi en hekk og her begynte hunden og tulle. I tillegg til at han rotet rundt oppdaget han plutselig alle de skumle mennene som forfulgte mor. Disse måtte jo selvfølgelig sjekkes ut. Jeg kjente at jeg begynte å bli litt småirritert selv om jeg visste at jeg var der med en helt fersk hund.

Vel, tenkte jeg. Vi får gå litt tilbake og prøve på nytt. Vekteren hadde jo tross alt sagt at sporet gikk rett frem. Jeg tok hunden og alle de skumle mennene med meg og fortsatte i en smal asfaltert passasje og kunne se at hunden ikke viste den minste interessen for å spore på underlaget. Da jeg kom ut av denne asfaltpassasjen, så fant vi litt grønn vegetasjon og jeg satte hunden i søk igjen. Jeg kunne med en gang se at han tok nytt spor og vi var i gang.

Etter å ha gått et par hundre meter hører jeg en av de skumle mørkkledde bak meg rope: «bevæpnet politi, stå i ro!» Jeg kikket da opp og så at det stod en mann utenfor hovedinngangen til en bedrift. Mannen adlød ordre, løftet hendene over hodet og på ordre fra politiet la han seg ned på magen på bakken. Han ble ransaket og det ble funnet en pistol på mannen. Ingen tvil om at vi hadde rett mann her.

Etter nærmere undersøkelser oppdaget vi at han hadde en spiss pinne som stod rett inn i leggen på mannen og han blødde ganske kraftig. Han ble først tatt med til legevakten før han fikk tilbringe resten av natta hos politiet.

Da vi var ferdige, gikk vi tilbake til vekteren og snakket mer med han. Da jeg fortalte han hvor vi hadde gått og at vi hadde stoppet opp ved en hekk, kunne vekteren fortelle at han hadde løpt etter gjerningsmannen ut til høyre og at han sjøl hadde stoppet ved denne hekken mens gjerningsmannen hadde løpt videre. Han sjøl hadde gått tilbake til utgangspunktet (bare en liten detalj han hadde glemt å fortelle første gang).

Med andre ord. Det hadde ikke løpt noen gjennom asfaltpassasjen som vi hadde gått og som hunden ikke viste noe interesse for.
Et drøyt år etter denne episoden fikk jeg den « ære» av å treffe denne unge mannen igjen i en mer nøktern tilstand enn den han var i da han ble pågrepet av bevæpnet politi.

Jeg spurte han hvor han egentlig hadde gått den kvelden han hadde gjort innbrudd på dette treningssenteret. Han kunne da fortelle at han hadde gått akkurat over det jordet som jeg beskrev. Han hadde gått gjennom gårdstunet og krysset hovedveien. Han hadde sett politibilen som stod på denne veien. Oppe, hvor jeg hadde mistet sporet, fortalte han at han hadde stått inne i et skur og sett oss komme og hørte av vi snakket. Han var sikker på å bli tatt.
Jeg spurte han om han hadde hoppet eller krøpet gjennom det tette krattet jeg ikke kom gjennom, men det husket han ikke for han var så ruset. Han kan heller ikke huske hvor han fikk den pinnen fra som satt i foten hans.

Egentlig, i ettertid når jeg tenker på denne episoden, så har vi gjort mye rett denne kvelden. Hunden er den som har hatt mest rett. Jeg bør vel kanskje være glad for at vi ikke fant han ved første forsøk siden han var bevæpnet. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Lærdom av denne historien (er som mange ganger før): Stol på hunden!
For kollega som er med på slike oppdrag. Hold labbene inne i bilen og dekk opp et stort søksområde! Folk kan forflytte seg ganske langt på kort tid selv om de er til fots.

Astrid og Pio

Legg igjen en kommentar