Noen hjemme?

Bank, bank, er det noen hjemme?


Dette er en noe artig historie som noen år tilbake i tid. Det var før jeg godkjente min første narkotikahund, Evita, og jeg kjørte fast med Astrid. Jeg satte stor pris på den tiden og lærte mye av Astrid, ikke minst hvor viktig det er å være grundig og tålmodig på ransakinger. Heldigvis er Astrid i gang med en ny hund som forhåpentligvis kan bli en verdig arvtaker etter Aiko.

Vi fikk i oppdrag å pågripe en kar som var mistenkt for bl.a. overtredelse av narkotikalovgivningen. Som vanlig sjekket vi etterretning for å være sikker på hvor han bodde, og hva slags kar dette var. Denne typen var godt kjent fra før av, så den var grei.

Vi kjørte ut og gikk på døren. Jeg kikket inn sidefeltet og konstaterte at det så mistenkelig ryddig og greit ut. Det var ikke tegn til at noen skulle være hjemme. Vi trakk oss tilbake og dobbelsjekket at vi var på riktig sted. Jo da, det var ikke tvil fikk vi til svar! Det var en ganske stor sak, så det var viktig at vi kom oss inn!

Døren skal opp!

Vi ringte på døren, men det var ikke kontakt. Vi sonderte terrenget litt og diskuterte hva vi skulle gjøre. Astrid forsvant mot bilen og kom tilbake med et brekkjern og en bestemt mine! Hun begynte ivrig med brekkjernet og etter litt om og men var vi inne. Døren fikk hard medfart! Det var helt stille og vi konstaterte at det ikke var folk hjemme. Vi fant post som tilhørte personen vi var ute etter og begge nikket fornøyd! Ok, da er det bare å begynne å ransake og Astrid hentet Aiko.

Jeg kikket rundt i huset og konstaterte igjen at dette ikke lignet på de vanlige leilighetene våres kjente pleier å bo i. Her lå det ikke sneiper på gulvet, søppel over alt, kjøkkenet var rent og oppvasken fløt ikke over med 3 måneders gammel oppvask, det lå ingen hasjpiper og slang, ei heller lodotter på størrelse med storbyrotter i krokene! Vi trøstet oss med at posten til den vi var etter lå på kjøkkenbenken, og at operasjonssentralen var sikker på at det var her han bodde!

Jeg la ut tennisball til Evita etter hvert som Aiko jobbet seg gjennom huset. Da Astrid dreiv på i 2. etasje, hørte vi at det var folk i gangen. Vi hørte noen si forsiktig «hallo» og hørte med en gang at det var skikkelige folk og at vi kanskje hadde bommet litt. Nede i gangen stod et ektepar med en jente på 14-15 år og lurte fælt på hva politiet gjorde i deres hus! Hadde det vært innbrudd? De hadde hendene fulle av IKEA-poser. Astrid og jeg kikket på hverandre! Vi kremtet litt og forklarte at vi hadde en beslutning om ransaking på stedet, og la merke til at mannen i huset fikk en noe anstrengt mine! Kona så mer forskrekket ut og datteren kikket i gulvet!

De forklarte de hadde kjøpt huset for noen uker siden, men at de fremdeles fikk post fra den forrige beboeren. Jeg lurte meg rundt og plukket inn det jeg hadde lagt ut til Evita, og gjentok at vi beklaget veldig det som hadde skjedd. Politiet vil betale ny dør forsikret vi gjentatte ganger. Kona fikk forståelse for hva som hadde skjedd, men ektemaken virket ikke helt imponert. Alt i alt var det nok et irriterende besøk av onkel politi!

Leiv Kjetil

Legg igjen en kommentar