Meningsfullt hundeoppdrag

Det var tidlig en kveld i overgangen mellom vår og sommer 2013. På tross av blandingen av de to årstidene var kveldene og nettene fortsatt kalde. Jeg hadde helgevakt og kjørte sammen med Elisabeth. Hun hadde sin dimme helg på hundepatruljen, før hun skulle avslutte og begynne på nytt tjenestested.


Vi hadde hatt ulike oppdrag, både med og uten hund denne ettermiddagen og natten hadde nettopp begynt. Ca klokken 01.00 fikk vi melding om at ei jente var savnet sør i distriktet. Jenta var i 20 årene og hun hadde lagt ut på tur tidligere på kvelden med familiens hund. Jenta hadde epilepsi og hun hadde en tilleggslidelse som gjorde at hun fort kunne få anfall dersom hun anstrengte seg fysisk. Siden hun nå hadde vært borte i flere timer, og mye lenger enn hun pleide, fryktet familien at det kunne ha skjedd henne noe.

Elisabeth og jeg kjørte til jentas adresse og møtte to søsken der. Etter en kort prat fikk vi dannet oss et inntrykk av jenta. Broren fortalte at søstera ofte gikk tur med hunden deres. Hun gikk for det meste gikk langs grusveier og stier. Hun pleide aldri gå ut på de lange turene, men hun hadde heller ikke noe fast rute hun pleide å gå. Sykdommen var slik at hun ved fysisk anstrengelse fikk krampeanfall. Det eneste som hjalp ved slike anfall var medisiner.
I det vi skulle til å begynne søket, kom en innsatsleder og overtok praten med de pårørende. Elisabeth og jeg la en plan for søk etter jenta.

GPS og CSI

Før vi fikk begynt på planen, ringte de fra operasjonssentralen. De hadde fått opplyst fra HRS at jentas mobiltelefon befant seg på et gitt sted. Operasjonssentralen hadde til og med fått opplyst GPS koordinatene hvor vi kunne finne henne. Jeg var noget skeptisk og sa til Elisabeth at dette ikke kunne stemme. Så «CSI – lett» er ikke leteaksjoner at vi bare kan gjøre slik. Uansett om det stemte eller ei, så måtte det sjekkes ut. Jeg plottet de nevnte koordinatene inn på GPS-en og vi kjørte av gårde.

Vi måtte gjennom et gårdstun og ut på en markavei. Heldigvis hadde vi firehjulstrekk på bilen vår, for det bar «avleides» ut i skauen. Etter ei stund fant vi ut at vi måtte parkere og gå siste stykket. Jeg koblet Kingen i lina og lot Elisabeth være kartleser. Vi nærmet oss stedet der jenta muligens skulle være, men det som tårnet opp foran oss var ei 30 meter høy mobilmast. Telefonsporet var dødfødt.
Etter å ha kommet tilbake til bilen, og Elisabeth hadde klart diverse ryggetester, la vi en ny plan.


Elisabeth skulle gå med Pelle ei mulig turrute og jeg skulle ta med King på ei annen turrute. Vi fikk melding om at Sea Kingen var i ferd med å lette fra Sola, samt at frivillige ville bli varslet. Jeg bad innsatsleder om å holde de frivillige tilbake til jeg hadde fått gått ut slik at vi kunne få minst mulig folk i teigen.

Jeg gikk med Kingen i line innover en tursti. Han var aldeles i luftemodus. Pisseflekker og vanndrikking var det som betydde noe. Plutselig, etter å ha gått på stien ei stund, gikk Kings hale til værs. Brystkassen kom frem og jeg så på hele han at her er det folk. Jeg hvisket… ”Er det noen her, finna jento…” Kingen for ut i skogen, opp en bratt skråning. Da jeg ikke hadde mer sporline å gi, kom det bjeffing.

Der inne i skogen, på en gressflekk, lå ei jente i svime. Jenta var nedkjølt og medtatt . Hun bare mumlet noe usammenhengende når jeg snakket til henne.

Det var en herlig følelse. Mange tanker gikk gjennom hodet. Følelsen av å finne et menneske og redde liv på den måten gir hundetjenesten en ekstra dimensjon. Det at hunden får ferten og følger opp lukten viser hvor viktig og bra hunden kan være i redningstjenesten dersom vi legger til rette med gode arbeidsvilkår. Hadde ikke vi vært først inn i området, er det ikke sikkert at vi hadde funnet jenta så raskt.

Jeg fikk meldt inn funnet og fikk hjelp av to kollegaer. Thomas og Sive kom til. Thomas bar jenta i brannmannsløft ut av skogen, la henne i bilen og kjørte ambulansen i møte. Deretter dro ambulansen til sykehuset med jenta. Det ble en minnerik avslutningsvakt for Eisabeth og en svært så meningsfull vakt for min del. Slike oppdrag er verdt mange timers trening.

Jan Øyvind & Kingen

Legg igjen en kommentar