Lydighet

På de siviles arena

Pio er en kjekk og arbeidsvillig liten jaktlabrador som jeg har hatt siden han var valp. Siden han var en liten unggutt har jeg gått og trent lydighet hos Oddgeir Sørmarken på Jæren. Oddgeir er en anerkjent, omdiskutert og erfaren instruktør og dommer som bla har trent Landslaget i lydighet i en årrekke. Hadde han vært politimann, så hadde han nok vært skremmende nær pensjonsalderen nå. Med masse erfaring i ryggsekken har han mye å lære bort. Jeg startet først med vanlig nybegynnerkurs før jeg fortsatte å trene med de litt mer erfarne som trener sivil lydighet.


Jeg skal innrømme at jeg har fått mange kommentarer på hvorfor jeg trenger å gå på et lydighetskurs for nybegynnere, jeg som har hatt to godkjente narkotikahunder.
Jeg må da kunne lære hunden min lydighet uten å kaste bort penger på kurs og lydighetstrening!?

Det er faktisk flere grunner til at jeg har valgt dette. For det første, så har jeg jo med meg en ny hund på kurs. Det å omgås andre hunder i et sånt miljø er gull verdt. Det å ligge i ro mens det er mye som skjer rundt omkring er kjempeflott trening. Det å konsentrere seg når det er slike ting rundt en, er selvfølgelig også nyttig læring. For det andre, så er det inspirerende å trene med andre og ha fast tid for å trene lydighet på, rett og slett et spark bak. Men ikke minst fordi jeg lærer noe nytt hver gang jeg går på kurs.

Jeg har gått med alle mine hunder på kurs hos Oddgeir. Og alle kursene har vært vidt forskjellig i innlæringsmetoder. Jeg har veldig respekt for hundefolk som hele veien er mottakelig for nye impulser selv om de er «eksperter» fra før av. Det jeg virkelig blir provosert av, er de hundefolka som sitter på toppen av sin haug og kritiserer andre for sine læringsmetoder og tror at deres opplegg er det eneste rette. Hvis man ikke er i stand til å se andre løsninger når første løsning ikke funger, så burde man vurdere å overlate instruktørvirksomheten til andre.

Jeg har vært innom flere hundemiljøer både i politiet, det sivile og forsvaret. Det er ikke alt som har passet for meg, mine hunder og mine erfaringer med hund, men jeg plukker stadig opp nye ting jeg kan ta lærdom av.

Året 1994

På det første kurset jeg gikk på hos Oddgeir i 1993 eller 94, så var det ikke snakk om å bruke ball, kong eller godbit som belønning. Da skulle vi bruke oss sjøl, førerlina og kroppen vår. Vi hoppet rundt som noen sirkusartister på dressurbanen.

Da jeg kom på det andre kurset mitt hos Oddgeir med den nye valpen,, ble jeg så overrasket over at vi fikk lov å belønne hunden med leke eller godbit. Denne gangen, ca. 10 år etter forrige gang, har jeg ikke brukt line en eneste gang på hunden under innlæring. Ergo, ingen korrigering ved bruk av line. Masse godbit og belønning og en kjempefornøyd, oppmerksom og glad hund. Lina måtte jeg koble på de siste treningene før jeg skulle stille i klasse 1 for å vende meg til å holde i den selv.

Så til dere som fortsatt går med kongen under haka og en hund som ploger når dere går. Dere har fortsatt mye å lære!
Konkurranse og pastellfarget premie

Men etter å ha trent i trekvart år bestemte jeg meg omsider for å melde meg på en sivil lydighetskonkurranse. Jeg må jo innrømme at det ikke er lydighet jeg kommer til å bruke tiden min på nå framover, men det var rett og slett bare for å se hvor vi stod i forhold til andre og hvordan hunden taklet miljøet med nye hunder, lukter og masse forstyrrelser.

Sivile lydighetskonkurranser er delt opp i følgende klasser: Klasse 1, 2 og 3, samt eliteklassen. Det er ikke bare å melde seg på i hvilken klasse som helst utfra eget forgodtbefinnende, man må faktisk oppnå en viss poengsum for å rykke opp en lydighetsklasse.

Så alle må starte i klasse 1.

Lydighet klasse en består av følgende øvelser:
-Tannvisning
-Fellesdekk ( 2 min med åpen fører)
-Lineføring
-Dekk fra holdt
-Innkalling fra sitt
-Stå under marsj
-Hopp over hinder (hunden hopper en vei over hinderet)
-Avstandskommando (dekk og sitt)

Dette var en steinkald lørdag formiddag på brukshundsklubben sitt område på Åsen i Stavanger. Da jeg kikket ut av vinduet og så sola som skinte fra skyfri himmel, tenkte jeg at dette kom til å bli årets første varme vårdag. At jeg kunne ta så feil! Sola forsvant i lange perioder og sur nordavind fikk frosten til å sette seg i ryggmargen på meg. nSkulle aldri pakka vekk stillongsen! Takket være en barmhjertig hundekollega fra tollvesenet som lånte meg vindjakka si, så unngikk jeg total nedkjøling.

Lydigheten denne dagen endte opp med poeng i alle øvelser og direkte opprykk til klasse to. Det ble en andreplass blant 11 deltakere og det må vi jo si oss godt fornøyd med.
Bortsett fra et par førerfeil som vi mistet litt poeng på, så føler jeg at vi oppnådde maksimalt av hva vi kunne prestere på det nivået denne dagen.

Dette var nok første og siste gang vi stilte opp i en sivil lydighetskonkurranse (tror jeg). Ikke fordi det ikke ga mersmak, men fordi vi nå skal konsentrere oss om nesearbeidet i tiden framover. Pio skal jo tross alt bli en narkotikahund!

Men skal jo innrømme at jeg humret litt da jeg så premien vi fikk. En pastellfarget flettet knute i filt. Kan jo ikke komme med en sånn en på Sviland. Det er jo like ille som å innrømme at man har en Bishon Frise hjemme.

Astrid og Pio

Legg igjen en kommentar