Den som leter…

TÅLMODIGHET KAN LØNNE SEG

For noen år tilbake jobbet politiet i Rogaland med en større narkotikasak. En gammel traver, med lange narkotikadommer på merittlisten, hadde begynt å røre på seg igjen. Rutinerte etterforskere hadde fulgt virksomheten hans over lengre tid og en ettermiddag i mars ble han pågrepet etter at han var blitt påspanet i et utmarksområde i Gjesdal.


Selv satt jeg langt oppe i fjellet på vinterkurs da beskjeden om at han var pågrepet tikket inn på telefonen min. Søren også, tenkte jeg. Nå gikk jeg glipp av et kjekt søk. Men det var andre operative narkotikahunder igjen som kunne bistå for søk i denne saken og de søkte over det området vedkommende hadde beveget seg i. Spaneren hadde sett hvor han hadde beveget seg og området var slett ikke stort. Her var de nok sikre på funn og hundene ble satt i arbeid. Men det skulle vise seg at så lett var det ikke. Det ble ikke gjort et eneste funn der personen hadde beveget seg og det var faktisk mulig å se fotavtrykkene hans i den råtne vårsnøen.

Det ble da besluttet at vi skulle legge hundetreningen dit så snart snøen hadde forsvunnet. Vi reiste ut en hel gjeng både med og uten hunder, i vårsola noen uker etter. De som ikke hadde hund med fikk oppgaver som bærer av metalldetektor, « faglig rådgiver», første og andre spadebærer og andre « nyttige» funksjoner. Vi var til sammen 7 hunder i området og alle hundeførerne ble utstyrt med hver sin teig og hver sin vegstikker som vi hadde tyvlånt av Statens Vegvesen.
Den som leter finnner..

Etter en hel dags arbeid på leit etter det store narkotikapartiet og søvndrukne hoggormer, så var det bare å reise hjem igjen med uforrettet sak. Vi var tilbake til samme område flere ganger senere, men heller ikke da ble det noe funn. Vi ble tildelt nye områder og gikk løs på disse med nytt håp. Etter hvert så begynte vel troa på at vi skulle finne noe å svinne litt hen og motivasjonen må vi vel innrømme var deretter.

Etter halvannen måned var jeg på nytt ute i et terreng utenfor Sandnes og vi fikk tildelt et område som var så stort øyet kunne rekke i 360 grader. Herremindag!. Hvor skulle vi begynne? Det var bare å stikke pekefingeren i munnen, løfte den i været og på nytt gå løs på et endeløst stort terreng.

De fleste andre hadde gått lei og det hadde vel også etterforskerne på saken, så det var bare Leiv Kjetil med Zanto og meg og Aiko som reiste ut denne flotte vårdagen. Det er viktig å få med seg de få godværsdagene vi kan her i Rogaland. Som sagt; hvor skulle vi begynne?


Vi ble enige om at vi skulle starte på nedsiden av et høydedrag og så skulle vi ta hver vår side av veien. Vi skulle søke i halvannen time før vi tok lunch og hundene kunne få hvile. Etter å ha søkt i hvert vårt litt ulendte terreng i en drøy time, begynte Aiko og meg å bevege oss nedover mot det stedet vi skulle ta pause.

Plutselig la jeg merke til at hunden stoppet opp et mikrosekund ved en stein, som om han hadde tenkte å markere. Men det gjorde han ikke. Han gikk bare videre nedover terrenget. Kanskje det var lunchen han hadde i tankene?

Jeg ropte hunden tilbake og anviste på steinen, men den fanget slett ikke hans interesse igjen. Rett ved siden av denne steinen begynte han å grave litt under en trerot, men det så mest ut som det var for å tilfredsstille mor. Denne treroten var heller ikke interessant. Jeg kunne ikke la være å undres litt over hundens adferd og blikket mitt falt på en stor stein som var på oversiden av trerota. Jeg stod og lurte på om det var verdt å friste den gamle prolapsen i korsryggen på denne steinen, men valgte likevel å velte den.

Når man løfter en stor stein opp fra bakken, så ser man fort om det har vært noen der de siste hundre åra. Det jeg så under denne steinen var at det var mindre steiner under denne som var mulig å flytte på. Jeg kjente at jeg ble fryktelig nysgjerrig og begynte å løfte vekk steiner som var av litt mindre format en den store som lå på toppen. Etter å ha flyttet på noen steiner, kom det en flik av en søppelsekk til syne.

YESSSSS!

Det var slett ikke naturlig at det skulle være noe søppelsekk under denne steinen langt inni et kratt ute i ødemarka. Jeg drog til slutt søppelsekken fram fra sin gjemmeplass etter å ha tatt på meg gummihansker. Jeg holdt pusten og kikket oppi søppelsekken og så at det lå en postveske oppi den. Oppi den postvesken lå det 3 metallbokser som igjen lå oppi en plastpose. Jeg åpnet den ene metallboksen og så at det var små ampuller oppi denne boksen.
Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at det var narkotika vi hadde funnet. Jeg forsøkte å rope på makkeren min som var noen steinhauger bortenfor, men han trodde jeg bare ropte på bikkja så der var det ingen respons. Jeg ble nødt til å ringe ham for å få kontakt.


Når man går slik oppe i heia, så har man god tid til å tenke og god tid til å drømme om det store beslaget som vi skulle ønske vi fikk. Man har tid til å tenke på at man en gang skal få lov å ta den telefonen eller sende den tekstmeldinga som forteller oppdragsgiver at vi har funnet det vi har blitt sendt ut for å leite etter.
Da jeg satte meg ned med telefonen, var det helt stille rundt meg. Hunden lå rolig på sia av meg og jeg sendte følgende tekstmelding til sjefen sjøl: «hvor mange kilo vil du ha?»
Ikke før jeg hadde sendt denne meldingen, så hadde jeg sjefen sjøl på telefonen. Han var strålende fornøyd. Etter en stund kom de ut på rekke og rad; krimtekniker, GPS bærer, actionturister og et par til for å se på denne søppelsekken. Det store funnet var i beste hender og ble sikret på en betryggende måte.
Det ble ikke mye lunch på gjengen sånn som planlagt. Det var bare å gå i gang og velte steiner i hele nærmeste kvadratkilometer. Men det ble ikke gjort ytterligere funn. Det ble aldri gjort noen skikkelig markering med hunden på stedet, men et lite sekunds atferdsforandring sa meg at hunden hadde registrert noe. Det gjelder da å kunne lese sin egen hund, noe som læres ved erfaring. Han hadde registrert noe som ikke hørte hjemme på denne plassen.

Hovedmannen her har vist seg som en skikkelig luring. Han legger ut på lange turer med stoffet sitt, pakker det godt og graver det godt ned i terrenget. I bilen hans ble det funnet en sprayboks hvor det stod « dog off».

Kanskje han skal bruke tiden nå innenfor murene til å saksøke firmaet for denne typen spraybokser. Det kunne jo være han fikk en klekkelig erstatning.

Til sammen lå det netto 1,6 kilo med kokain nedgravd i dette området. Stoffet hadde ligget der urørt siden før snøfallet som kom før jul og ble funnet i april måned. Det vil si i alle fall 4 måneder. Det skulle vise seg å være den siste delen av et parti på til sammen 8,3 kilo som ble smuglet i land med båt til Mosjøen.

Til sammen ble det dømt 6 personer i denne saken.

Selv vil jeg plassere dette funnet øverst av alle funn jeg har gjort med mine hunder de nesten 20 årene jeg har holdt på som hundefører.
Jeg har vært med å finne større kvanta enn dette, men alt det nitidige arbeidet som ble lagt ned i denne saken, samt gleden med å gjøre resultater med en erfaren hund, gjør at denne troner øverst. Bare synd jeg ikke fikk et par år til med Aiko i tjeneste.

Han ble avlivet to måneder etterpå pga kreft i en alder av 8 år. Altfor tidlig for en god tjenestehund.

Astrid og Aiko

Astrid

Legg igjen en kommentar