Det var en mørk og stormfull natt i november 2015. Jeg og min faste makker, Astrid Ryeng, fikk i oppdrag å ransake en adresse hos en av våre kjente klienter. En patrulje med noen gode jegere hadde tidligere på dagen foretatt en pågripelse og ransaket bopel med mindre funn.
Når mailen var sjekket og kaffen inntatt dro vi til stedet.
Ransakingen forløp som normalt. Narkotikahunden Pio hadde en bråte med lommemarkeringer i diverse bukser. Makker sier som vanlig at der har det nok ligget stoff. Jeg begynner etter 1000 sånne markeringer å tenke at Pio markerer på dongeri.
I kjøleskapet markerte han høyt og resultatet ble en pose med 50 Ecstasy. Foruten dette ble det ikke noe. Greit fornøyde dro vi til stasjonen og skreiv rapport.
Natten gikk og flere oppdrag fulgte. Kl. 0540 satt vi inne på piketten og gjespet. Jeg holdt kaffekoppen med begge hender for ikke å miste den i gulvet. Da Astrid plutselig skvatt opp i stolen og sa: ” Dæven…….vi glemte å ransake boden!” (Må leses med nordlandsdialekt)
Vi knakk de godt voksne kroppene våre opp av stolene og kjørte tilbake til adressen. Det skal vi være glade for. I det vi gikk inn i garasjeanlegget der bodene var, begynte Pio og tuppe på nesen. Pio raste de 50 meterne bortover garasjeanlegget og inn i området bodene ligger. Etter et par turer frem og tilbake foran boddørene satte han seg ned ved en dør. Nummeret på døren var det samme som leiligheten vi tidligere på natten hadde ransaket. Spenningen økte.
Vi låste opp døren og Pio stupte opp i en handlekurv fra Rema 1000. Jeg løftet opp posen, og kjente umiddelbart at det hadde vært verd turen. I en tøypose i kurven fant vi ca 50 Ecstasy, 35 gram Kokain og 250 gram Amfetamin.
Rapport og ransakingsrapport ble skrevet på overtid med en blanding av lettelse og glede. Det finnes ingenting som er mer frustrerende å høre fra klientellet vårt enn att vi har gått over stoff på ransaking.
Moralen i historien må vel være “Bedre sent enn aldri”
Tor Erik
