Forebyging på skoler

BRUK AV NARKOTIKAHUND PÅ SKOLER

Kontrolltyranni mot unge, rettsløse skoleelever, vilkårlige narkorazziaer på skolene, en krenkelse av elevenes integritet, er utsagn som har kommet i debatten rundt bruk av narkotikahund på skolene. I mai 2012 vedtok Stortinget at politiet skal få fullmakt til å drive forebyggende virksomhet med narkotikahunder på norske skoler.

Stortinget har drøftet forslag fra representanter fra Høyre om bekjempelse av narkotika på skoler. Forslaget om å be regjeringen sikre at politiet har adgang til å gjennomføre forebyggende tiltak med bruk av narkotikahund (herunder skoler) fikk flertall i Stortinget. Videre vedtok Stortinget enstemmig et forslag fra Venstre om at det skal presiseres overfor politiet at det må innhentes skriftlig samtykke fra elevene (de som er under 16 år, også fra foreldrene) før det kan gjennomføres slike forebyggende tiltak ved skolene.

Vedtak 438:
Stortinget ber regjeringen sikre at politiet har adgang til å gjennomføre forebyggende tiltak med bruk av narkotikahund, herunder på skoler.

Vedtak 484:
Stortinget henstiller til regjeringen å sikre at det etableres flere narkotikahund-ekvipasjer til bruk for politiet

Vedtak 485:
Stortinget ber regjeringen presisere overfor politiet at det må innhentes skriftlig samtykke fra elever før det gjennomføres eventuelle personverninngripende narkotikaaksjoner ved skolene.

Vedtak 486:
Ved gjennomføring av forebyggende tiltak med bruk av narkotikahund må det sørges for god informasjon og dialog om at forebyggende besøk skal foregå innenfor reglene som gjelder for dette, og adskilles streng fra ransaking av elever og deres eiendeler hvor loven krever skjellig grunn til mistanke. Det forutsettes at samme rettsikkerhet gjelder for elever som for alle andre.
XXX

Det finnes ikke noe skriftlig regelverk om forebyggende innsats med narkotikahund. Riksadvokaten har uttalt seg om problemstillingen i en sak fra 1996 (Vestby-saken), og politiets fremgangsmåte bygger på Riksadvokatens uttalelser om hvilke krav som stilles til slike innsatser. Riksadvokaten har vært høringsinstans i denne saken før Justiskomiteen kom med sin innstilling og han har ikke hatt noen innvendinger mot måten Oslo politidistrikt har gjennomført sin forebyggende innsats. De har praktisert en tilnærmingsmåte i ca. 5 år nå som har vært utviklet av Strategisk stab i samarbeid med Hundetjenesten i Oslo.

Det skal ikke stikkes under en stol at det har vært tatt i bruk mange forskjellige tilnærmingsmåter ved bruk av narkotikahund på skoler opp gjennom årene og alle har nok ikke vært like gode. Noen eksempler har vært at elevene ikke får forlate klasserommet, men sitte med helt stille med hendene på pulten. Andre har blitt stilt opp på rekke og en narkotikahund har søkt på hver enkelt person. Hovedårsaken til dette er nok at det ikke har vært tilstrekkelig juridisk drøftet slik at det har blitt opp til hver enkelt hundefører å lage sin egen praksis på dette. Dette er svært uheldig.

Jeg vil her i korthet forsøke å redegjøre for Oslo sin framgangsmåte med bruk av hund i forebyggende virksomhet på skoler. Hovedformålet med dette er at det primært skal være et langsiktig forebyggende fokus hvor politiet ikke skal jakte på navngitte personer. Det skal være basert på reell frivillighet fra elevens side og hjemmelsgrunnlaget er samtykke som skal være fritt og informert (etter stortingsvedtaket i mai i år, så kreves også skriftlig samtykke)

Det er de forebyggende avdelinger som har det overordnede ansvaret for aksjonen.
Det er viktig at tjenestemenn/kvinner som er med på dette kjenner straffeprosessen og dens muligheter og begrensninger.

Elevene skal betingelsesløst få lov å forlate klasserommet og det skal ikke få negative konsekvenser for vedkommende som velger å forlate (det kan være mange årsaker til at en elev ønsker å forlate klasserommet, eks redsel for hund, religiøs overbevisning, allergi mm). Det er viktig at politiet ikke sammenblander forebyggende virksomhet og etterforskning.

Effektivt og skånsomt

Bruk av narkotikahund på skoler er et effektivt og skånsomt virkemiddel for å forebygge narkotikabruk blant ungdom. Skånsomt for det er frivillig å delta og ikke bygger på mistanke. Effektivt fordi vi får vist ungdommen at vi tar narkotikaproblemet på alvor og ønsker å bidra til å trygge barn og unges oppvekstsvilkår ved hjelp av et godt virkemiddel i narkotikahunden.

En slik innsats skal være nøye planlagt i samarbeid med skolens ledelse:

-Det skal avklares på forhånd hvilke tidspunkt og hvilke klasser som skal besøkes.
-Det skal avklares hvorvidt lærerne i de aktuelle klassene skal informeres på forhånd
-Det skal avklares om det er aktuelt å søke i skolens fellesarealer i tillegg
-Og det skal være avklart hvem som skal uttale seg til eksterne aktører for eksempel press el lignende

Lokalt barnevern bør også gis mulighet til å være med og ikke minst informeres.

Nærgående undersøkelser av personer (med eller uten hund) og undersøkelser som innebærer pålegg eller bruk av tvang forutsetter som klar hovedregel at vilkårene for ransaking for ransaking er oppfyllt (jfr strpl § 195) Søk med hund på elever som befinner seg i et klasserom vil som utgangspunkt kreve en beslutning om ransaking. Ved forebyggende innsats vil imidlertid vilkårene for ransaking normalt ikke være oppfylt.

Politiet kan likevel gjennomføre slike undersøkelser med hund hvis elevene samtykker til dette. Det stilles to krav til dette samtykket:

-Samtykket må være gitt av hver enkelt elev
-Skolen kan ikke samtykke på vegne av eleven. Det er krav til skriftlig samtykke, og det er krav til skriftlig samtykke fra foreldre hvis eleven er under 16 år.

Samtykket må være fritt og informert. Dette innebærer at politiet ikke kan legge press på elevene for å få samtykke. Elevene må videre bli nøye informert om hva de samtykker til.

Hvis politiet har konkrete mistanker mot enkeltelever, vil ikke et samtykke fra disse elevene regnes som fritt, og det kan derfor ikke gi grunnlag for forebyggende undersøkelser. Begrunnelsen for dette er at de mistenkte elevene vil oppleve en tvangssituasjon – enten bli undersøkt og eventuelt avslørt, eller nekte og dermed får styrket mistanken mot seg.

Etter å ha lest en del ymse avisoppslag om bruk av hund på skole og andre arenaer hvor det ferdes en del folk, så tror jeg det har oppstått en del misforståelser.
Mange har sett en narkotikahund når de kommer på flyplassen etter utenlandsreise.
Da ser man at hunden søker på hver enkelt person som passerer.

Dette gjelder ikke for politiets bruk av narkotikahund. Politiet har ikke adgang til å søke eller anvise på hver enkelt person de måtte ønske å søke på. For å kunne dette skal man ha skjellig grunn til mistanke etter straffeprosessloven.

Men politiet har full mulighet til å ta med seg hunden ut på fotpatrulje der de måtte anse dette som hensiktsmessig. Det har vist seg i mange sammenheng at dette med hund er veldig kontaktskapende og vi får i de aller fleste tilfeller en veldig fin tilnærming og dialog med publikum.

Jeg vil referere litt fra Justiskomiteens innstilling:

Komiteen mener det er en viktig oppgave for politiet å begrense og redusere bruken og omsettingen av narkotika, og at en innsats mot ungdom har en særlig nytteverdi i form av å avskjære en potensiell kriminell løpebane på et så tidlig tidspunkt som mulig.
Komiteen påpeker at skolen skal være en arena for trygghet og læring. Narkotikabruk er et problem som berører mange av samfunnets arenaer, men rusmidlers tilstedeværelse i skolen er spesielt alvorlig. Den første kontakten med rus skjer gjerne i ungdomsmiljøene, og det er et felles samfunnsansvar å gjøre alt for at skolen skal være en rusfri arena. Komiteen mener derfor forebygging av narkotikabruk og -salg i skolen er en viktig oppgave for politiet. Samtidig fordrer en effektiv bekjempelse av narkotikabruk og -omsetning i skolen en bred og helhetlig innsats, og at politiet har et godt tverretatlig samarbeid med kommunale myndighet.

Stortingets vedtak gir ingen føringer for hvordan og når samtykke skal innhentes, utover at det skal være skriftlig. Oslo politidistrikt har sammen med Oslo kommune drøftet ulike måter å sikre et skriftlig samtykke på, og kommet frem til følgende løsning som vil iverksettes fra og med skolestart høsten 2012.10.14

Ved skolestart vil elevene bli informert om praksisen med narkotikaforebyggende skoleinnsatser. Elevene vil deretter få utdelt et skjema hvor de krysser av for om de ønsker å delta på disse innsatsene eller ikke. Det er elevene selv som skal samtykke, men for å sikre et gjennomtenkt samtykke vil politiet bare gjennomføre innsatsen med mindreårige elever hvis de foresatte er kjent med elevens samtykke. De foresatte skal derfor krysse av på skjemaet for om de er kjent med elevenes standpunkt. Fordelen med denne framgangsmåten er at elevene vil få god tid til vurderingen, og vil få anledning til å drøfte spørsmålet med foresatte eller andre.

Denne ordningen vil medføre noe administrativt arbeid for skolene, men det vil i liten grad komplisere gjennomføringen av en enkelte innsats. Etter en vurdering gjort av de som har utarbeidet denne framgangsmåten vil et slikt forhåndssamtykke kunne trekkes i forbindelse med søket, slik at emn elev som tidligere har samtykket til å delta, likevel kan velge å gå ut av klasserommet. I disse tilfellene kan skolen etter en nærmere vurdering varsle de foresatte om dette.

I skrivende stund har det kommet meg for øret at Politidirektoratet ønsker å gå for den modellen som Oslo politidistrikt har utarbeidet. Jeg har foreløpig ikke sett noe skriftlig fra politidirektoratet, men jeg regner med at det er rett rundt hjørnet. nDa vil det være naturlig at dette blir en ensartet framgangsmåte for alle landets politidistrikt.

Astrid
Astrid Ryeng

En sann historie fra virkeligheten

Episoden jeg nå skal fortelle om skjedde en sen augustkveld i 2012. Historien begynner noen kvelder før selve hundeoppdraget.

Natt til fredag ble det begått innbrudd i en bilbutikk i Sandnes. Herfra ble det stjålet mange bilnøkler, samt fire biler. Bilene var av ulike merker, men felles for dem var at de var SUV-er.

Selv om innehaveren av bilbutikken gjorde noen grep, så ble ytterligere fem SUV-er stjålet den påfølgende natten, altså natt til lørdag. Alle bilene ble etter forholdsvis kort tid funnet igjen av politiet i dagene som fulgte. Bilene ble funnet i Sandnes området, og det ble mer og mer klart at en eller flere tyver med slik modus hadde havnet skikkelig utpå.

Fra samtlige biler og innbruddsåsted satt politiet på tekniske spor etter godt og grundig åstedsarbeid av tjenestemennene og tjenestekvinnene fra Sandnes politistasjon som hadde vært på de ulike stedene.

Natt til mandagen ble det igjen begått innbrudd hos en ny bilforhandler i samme området. Her ble det stjålet bilnøkler, men ingen biler. Fra videoovervåkingen så man at det var to gjerningspersoner, men det var ikke mulig å identifisere dem. Igjen ble det foretatt grundig åstedsarbeid og politiet sikret seg nye tekniske spor.

Mandag kveld ca. 22.30 kom meldingen på samband om at innehaver av sistnevnte bilbutikk lå inne i butikken og observerte to personer på utsiden som snoket rundt bilene utenfor butikken. Den ene hadde kommet til stedet på en sykkel og den andre hadde kommet på moped. De hadde med seg en ryggsekk med blant annet nøkler i.
Etter få minutter kjørte vi inn i gata hvor bilbutikken ligger. Da lød melding fra operasjonssentralen om at en av personene hadde løpt fra stedet, mens en hadde kjørt inn på en sykkelsti og stukket av på moped.

Vi ankom bilbutikken og jeg tok ut King. Som vanlig bare dirret han etter å få jobbe. Etter en kort prat med innehaveren fikk jeg beskrivelse og retning hvor den ene hadde løpt. King slo på spor umiddelbart. Inn i bakgården til bilbutikken langs et høyt gjerde og over til naboeiendommen. Vi havnet inn i et overgrodd område som ligger mellom industrieiendommene på Lura. Vi krysset en bekk og jeg hadde høyt gress og busker opp til skuldrene. Det var godt drag i lina så jeg var sikker på at vi var på spor. Plutselig som troll ut av eske hørte jeg «au, au», så spratt en mann opp fra noen busker. Kingen hadde bitt han i hofta, men skiftet tak og bet seg resolutt fast i armen til mannen da han hoppet opp. Fine gutt!!!

Jeg så med engang at dette var rette mannen, en kjenning med rett beskrivelse! Eneste som manglet var at han skulle ha noe hvitt på hodet Jeg kommanderte slipp og kjeltringen begynte å syte om at han var bitt. Jeg spurte hva gjør du her? «Nei, eg vente på en!» Kutt ut!! Hendene på hodet å gå den veien!!
Kjeltringen marsjerte ut av skogen og inn på en parkeringsplass med hendene over hodet. Ståle kom til og ransaket vedkommende, som blant annet hadde kniv på seg.

Jeg satte King i søk der hvor han hadde funnet mannen og etter kort tid fant han en hvit caps som kjeltringen hadde lagt igjen!
Tyven røk inn og det viste seg etter hvert at tekniske spor knyttet ham til alle innbruddene og motorvogntyveriene som hadde vært i området.

Tyven ble tatt for alle 9 tyveriene av biler og innbrudd hos to bilforhandlere, pluss en mengde andre saker. For dette fikk han 1 år og 2 måneder i fengsel.

I retten spurte forsvareren meg om det stedet jeg pågrep klienten hans på var et turområde, eller et naturlig sted å møte noen? Så vidt meg bekjent er ikke hans klient interessert verken i natur eller tur, og møter man noen når man gjemmer seg i busker, eller?

Jan Øyvind og King

Stor variasjon i brukermiljøet

Jeg har tidligere skrevet en del artikler om overværssøk med narkotikahundene og de store mulighetene det kan gi. Det ligger masse jobb og møysommelig trening bak, men desto kjekkere er det når fangene detter inn. En forutsetning er å ha en hund som egner seg og som skjønner arbeidsoppgaven. Jeg så tidlig at Zanto ville bli bra på dette. Han er egenrådig, sta og selvstendig. Han har også en veldig bra tenning på stoff. Samtidig må man gå på de rette plassene og tenke på vind og andre ting som spiller inn. I starten er det vanskelig, da man har en fersk hund og det tar litt tid før man stoler på hunden. Samtidig må man ha en hund som er sikker i sin sak og pri nr. 1: man må ut å gå fotpatrulje!


Jeg har opprettet alt ifra utallige brukersaker på personer som ikke har vært borti politiet før, til beslag av flere kilo med amfetamin og hasjisj. Mange mener kanskje at å opprette brukersaker er bortkastet tid og ressurser, men jeg er ikke enig i det. Jeg oppretter ikke brukersaker på slitne narkomane som sliter med sitt misbruk og andre personlige problemer. Jeg er ute etter de som ikke er tatt av politiet før, de under 18 år, småbarnsforeldre, og de som selger narkotika. De unge, som eksperimenterer med narkotika, er det viktig å ta tak i for å pense de på den riktige veg. Eller i hvert fall å prøve!

Offshore, lærere og en og annen franskmann

Jeg synes som sagt denne tjenesten er sabla kjekk og Zanto har fått et godt rykte i lokalmiljøet. Jeg var innom et konditori i sivilt for en stund siden og dama bak disken spurte om det var jeg som gikk nede i byen med den svarte hunden?

En av fangene den siste tiden var en lærer på en av byens skoler. Jeg sveipet innom biblioteket i Stavanger sentrum og Zanto begynte nesten å rundere i lokalet. Jeg kikket på Astrid og begge tenkte i det stille at her er det kjempefangst på gang. Det endte med en brukersak på en lærer som stod å myste på noen lydbøker. Erkjennelsen satt langt inne, men jeg forklarte at det var en godkjent narkotikahund som markerte på han og at han gjorde det lurt i si det som det var. Han erkjente bruk av cannabis, noe han hadde brukt i utallige år uten å bli tatt av politiet. Han hadde med seg sin sønn som ennå gikk på barneskolen!

En annen vakt var Astrid og jeg nede i sentrum da Zanto, på sitt bestemte vis, landet i fanget på en familiefar som var pen i tøyet der han satt og leste VG. Jeg gjorde han kjent med at han var mistenkt for å være i besittelse av narkotika og jeg hadde til hensikt å ransake han. Han ble aldeles satt ut og bedyret at han aldri hadde hatt befatning med narkotika. Han spurte meg om jeg virkelig mente dette. Da er det viktig å stole på hunden. Resultatet var 1 gram marihuana og 1 gram hasjisj. Han forandret sitt syn på cannabis etter en lengre prat. Vedkommende hadde en meget høy stilling i Nordsjøen på en borerigg.

Like etter ferien fikk jeg tid til en liten runde på Jernbanestasjonen i Stavanger sentrum. Jeg var nylig kommet fra ferie og trangen til å fange banditter var stor. Dessverre var starten etter ferien preget av psykiatri, fyll og andre oppdrag. Men, som sagt parkerte jeg på Jernbanestasjonen og etter ca. 20 sekunder så jeg Zanto fikk et voldsomt slag i nærheten av noen benker. Makker bare smilte! Jakten endte i sekken til en franskmann med 2 gram hasjisj i topplokket. Fra vedkommende ble pågrepet til saken ble avgjort, tok det ca. 25 min. Vedkommende ble kjørt ned igjen til sin kamerat slik at han rakk nattoget til Oslo.

Den kjappeste fangen var vel da jeg parkerte på Domkirkeplassen og tok ut Zanto fra bak i bilen. Idet jeg skulle koble Zanto i førerlinene, merket jeg et voldsom rykk og hunden dro etter en mannsperson som passerte politibilen idet jeg tok ut hunden. Vedkommende var en italiener som spilte uskyldig og ikke forstod noen ting. Jourhavende jurist mente at det ikke var skjellig grunn til mistanke med markering fra narkotikahund, så da orket jeg ikke forfølge saken videre.

Disse eksemplene viser at narkotikahundene er unike og at de er uunnværlige i politiet sin kamp mot narkotikaproblematikken.

Leiv Kjetil og Zanto

Å snuse seg inn på krutt …

I følge Wikipedia faller nå Freddie inn under denne definisjonen;

Våpensøkshund, også kalt våpenhund, er en tjenstehund som har fått spesialtrening i å finne skjulte våpen og ammunisjon. En våpenhund har nesten alltid en primærutdannelse, som for eksempel politihund, militær patruljehund, varslingshund, bombehund eller minesøkerhund. Våpensøkshunder, som er en tilleggsutdannelse, blir utdannet ved Politihøgskolens utdanningssenter Sæter gård, Kongsvinger eller Forsvarets hundeskole.

Som Wikipedia nevner så utdannes slike våpenhunder ved bl.a. Politihøgskolen, Sæter Gård. Freddie og jeg var så heldige å få delta på et slikt etterutdanningskurs i månedsskifte april/mai nettopp på Sæter. Det var ti ekvipasjer som stilte på kurs. Foruten en patruljehund fra Agder, og en kombi patrulje/søkshund fra Møre og Romsdal, så var det rene søkshunder som deltok på kurset.


Det er ønsket fra PHS at denne tilleggsutdannelsen i hovedsak tillegges søkshundene i Politiet. Søkshundene er mer søksutviklet innendørs, som i leiligheter, lagerbygg og kjøretøy enn patruljehundene som har andre primæroppgaver enn innendørs søk etter gjenstander. Ved søk utendørs etter våpen, kan patruljehundene som er gode til felt søk, søke etter våpen på lik linje som våpenhundene dersom det ikke har ligget ute for lenge. Patruljehundene går etter håndlukten, og den fremmedlukten et våpen har i forhold til det andre som er naturlig i terrenget. Våpensøkshundene går etter kruttlukten i selve våpenet.

De første dagene på kurset gikk til å introdusere kruttlukten. Dette ble gjort på samme måte som når en introduserer de narkotiskestoffene. Brent krutt ble lagt i en boks på boksbanen, og hunden fikk belønning idet snuten dro inn kruttlukta. De fleste hundene tok dette ganske fort og gikk over i sin allerede innlærte markering første eller andre dag.

Deretter ble våpen, våpendeler og tomhylser lagt ut i ulike miljø, som lagerbygg, leilighet, bil og terreng. Hunder som var godt søksutviklet og med en god markering tok dette bra, og det var lett å se når hunden fant kruttlukta. Det var viktig å være nøye med håndteringen av våpenet under opplæringen slik at hundene ikke fikk hjelp av hånd og hanskelukt – her var det kun kruttlukten som skulle finnes.

Det ble foretatt noen test søk på slutten av kurset for å se at luktbildet var på plass, og åtte av de ti ekvipasjene ble godkjent på våpensøk. Så nå er er det bare å bruke oss! Til generelle søk hvor en kan mistenke at vedkommende har våpen i tillegg til narkotika gjemt hjemme, ved spesielle episoder hvor en ønsker å finne et våpen som er gjemt/kastet – eller til å lokalisere tomhylser på et åsted. Vi er klare!

Birgitte og Freddie

Passiv røyking av Cannabis

Overskriften har vært oppe i mediabildet i Norge av og til, selv om ikke temaet akkurat utgjør et stort samfunnsproblem. Sprinteren Jaysuma Saidy Ndure hevdet han var positiv på urinprøve grunnet passiv røyking av cannabis for noen år siden. I januar 2013 ble en Sørlending frikjent i tingsretten i Agder. Han hevdet at han hadde haiket med en bil et par dager før urinprøven. Det var fire andre personer i bilen som røykte hasjisj og tiltalte tenkte ikke så mye på det. Frikjent!

Høsten 2013 var jeg hjemme hos en småbarnsfamilie, som politiet hadde store bekymringer for vedrørende bruk av narkotika, Jeg jobber som narkotikahundfører og det som virkelig engasjerer meg i jobben er småbarnsforeldre som ruser seg.

På adressen fremstod både mor og far som ruset på cannabis. Barnefaren ble pågrepet og kjørt inn for urinprøve. Barnemoren fant frem ca 20 gram hasjisjs etter jeg forklarte jeg ville søke gjennom huset etter narkotika med min narkotikahund. Hun la seg flat og erkjente at hun trengte hjelp.

Barnefaren nektet for alt og nektet bestemt at han røykte hasjisj. Jeg tok en urinprøve som ble sendt inn til Folkehelseinstituttet(FHI) for analyse. De vanlige urinprøvene politiet tar med de såkalte hurtigtestene, er ikke et tungtveiende bevis i en Tingsrett eller Fylkesnemd. Men min erfaring er at disse hurtigtestene er meget bra og stemmer overens med resultatet fra FHI. Fordelen med analyse fra Folkehelseinstituttet er at man får en fullstendig analyse på hvor mye cannabis, amfetamin, benzodiazepiner med mer som er i urinen.

Etter en stund fikk jeg innkalling til hovedforhandling, siden tiltalte hevdet i avhør at han var positiv på urinprøve takket være passiv røyking. Heldigvis innhentet jurist en sakkyndig uttalelelse fra FHI, samt det ble vedlagt saken utenlandsk og nasjonal forskning på passiv røyking.

Folkehelseinstituttet skrev en lengre sakkyndig uttalelse som viste til forskning:

”Når det gjelder passiv røyking av cannabis som årsak til utslag på rusmiddeltesting i urin, ble dette omtalt i en artikkel i Tidsskrift for norske legeforening i 2009 av forfatterne Westin og Slørdal. Forfatterne gikk gjennom relevant litteratur på emnet, og konkluderte med at påvisning av THC- syre med dagens metoder må tolkes for aktiv røyking. Forfatterne nevner i midlertidig noen studier der det er vist at passiv eksponering av cannabis under helt spesielle omstendigheter, som kraftig røyking i et lukket rom uten ventilasjon (for eksempel en bil) kan lede til påvisbare THC- syre konsentrasjoner i urin i flere dager etter eksponering. I studier der cannabisrøyking har skjedd under mer normale forhold, var ingen prøver positive mer enn noen få timer og de målte THC- syre konsentrasjonene var svært lave.¨

Det foreligger i denne saken ingen opplysninger om at den eventuelle passive eksponeringen av cannabisrøyk skal ha skjedd under spesielle omstendigheter som nevnt over. Den påviste konsentrasjonen av THC- syre i siktedes urin og forholdet mellom THC- syre og kreatin er å betrakte som svært høye. Ut fra de foreliggende opplysninger kan ikke analyseresultatet av THC- syre i urin i denne saken forklares med passiv eksponering av cannabisrøyk.

Den påviste konsentrasjonen av THC- syre i urinen er svært høyt.
Konklusjonen ble at analyseresultatet av THC- syre i urin ikke kan forklares med eksponering av cannabisrøyk.
Diskusjon(kilde Westin og Slørdal)

Det er naturlig å se for seg at et rusmiddel som inhaleres i røyk i noen grad kan inhaleres av personer som sitter ved siden av røykere. Den store forskjellen mellom aktiv og passiv røyking ligger i mengden med THC som inntas. Mens en aktiv røyker inhalerer konsentrert cannabisrøyk, vil den passivt eksponerte inhalere røyk der THC- mengden er betydelig fortynnet. Konsentrasjonen i luften vil være avhengig av blant annet mengden som røykes, romstørrelse og ventilasjon. Når man i eksperimentelle forsøk har gjort luftvolumet ekstremt lite og THC- mengden som røykes urealistisk høy, er det ikke uventet at man kan demonstrere høye konsentrasjoner av cannabinoider i urin også hos de passivt eksponerte. Dette kan sammenlignes med å lede røyk inn i en lukket beholder og deretter inhalere fra beholderen.

I den ene av de to ekstreme studiene ble det beskrevet at røyken i forsøksrommet var så intens at ”det nærmet seg grensen av hva det gikk an å holde ut uten intolerabelt ubehag”. I den andre ble det brukt briller som beskyttelse mot røyken, og forsøkspersonene uttrykte at uten disse var det usannsynlig at noen ville klare å oppholde seg i rommet over lengre tid. Det er kun i disse to studiene der er blitt påvist cannabinoider i urin i konsentrasjoner over konvensjonelle rapporteringsgrenser i flere dager etter at forsøkene var avsluttet. I studiene der røykingen har foregått under mer realistiske forhold, har det kun vært påvist lave konsentrasjoner av cannabinoider i urin og i ingen av studiene i mer enn et døgn etter eksponering. Påvisning av cannabinoider i urin etter passiv eksponering er med andre ord, som for aktiv røyking, et spørsmål om dose.


Konklusjon:

På grunnlag av de publiserte studiene kan vi med høy grad av sikkerhet utelukke uvitende passiv røyking som årsak til positive prøver. Man kan neppe utsette seg for passiv røyking under slike forhold som er beskrevet i de mest ekstreme forsøkene, uten å forstå at det røykes cannabis på stedet.
Resultatene fra de eksperimentelle studiene kan ekstrapoleres til dagens analysepraksis også i Norge. Dagens konvensjonelle rapporteringsgrenser er av samme størrelsesorden som de som er brukt i de eksperimentelle studiene- eller høyere. Påvising av cannabinoider i urin ved bruk av dagens tester må tolkes som uttrykk for aktiv røyking.

Til slutt

Tiltalte vedtok til slutt forelegget og skjønte vel at han ville tape en hovedforhandling. Kort fortalt er passiv røyking en oppkonstruert teori som ikke stemmer med virkeligheten.
Jeg vil understreke viktigheten av å sikre urinprøven og sende den inn til FHI for skikkelig analyse i barnevernssaker og i saker med mindreårige. Etter at urin er sikret, kan man ta en hurtigtest for å få et foreløpig resultat. Dette må tas til slutt slik at prøven ikke forurenses.

Norge må få plass en felles mal og få hevet kompetansen betraktelig med tanke på hvordan urinprøver tas. Jeg har utallige eksempler der leger, barnevernsansatte og andre yrkesgrupper blir lurt trill rundt av rusmisbrukere. Hvordan kan dette skje? Det er ungene det går utover!

Jeg har vært på ransaking hos en småbarnsmor og fant flere poser med urin i fryseboksen. En annen tidligere rusmisbruker og småbarnsmor fortalte meg at det å manipulere urinprøver var lettere enn å stjele smågodt fra et barn. Det er INGEN rusmisbruker som velger sine barn foran rusen sin- til det er den altfor god. Dette må Barnevernet og Fylkesnemden ta til seg og slutte å vektlegg det såkalte biologiske i så sterk grad. Det biologiske prinsippet i Norge ødelegger utallige barn.

Narkotikahundfører Leiv Kjetil Grimsrud, Stavanger politistasjon

Demoner i veggene

Det var høst og tiden inne for en ”uro aksjon” i regi av avsnitt for narkotika-, vinning og uro. Vi var en fin gjeng som var samlet fra forskjellige avsnitt og det var innhentet flere beslutninger om ransaking i forkant av aksjonen. Mye av fokuset var unge nye aktører i narkotika bransjen.

Jeg og Zappa hadde hatt flere kjekke søk med beslag av alt fra ett til hundre og femti gram med forskjellige stoffer.

Litt ut på ettermiddagen fikk vi en forespørsel fra Dan og Asle om vi kunne bistå med et søk i østre bydel. Vi var ikke vonde å be så vi satte ”Connect`en” i retning av Storhaug.

Dan og Asle hadde kommet over noen karer som satt og hadde seg en ”blås” med euforiske midler. Det var det ”vanlige” i stuen: ett par gram hasj i en boks på stuebordet og en godt brukt vannpipe. De andre besøkende ble sjekket og dimittert etter hvert som de godtok forelegg for bruk av narkotika.

Da jeg og Zappa ankom adressen, så var huseier igjen i stuen. Jeg reagerte på at han gjorde alt han kunne for å virke rolig, men skjelvingene i hendene da han rullet seg en røyk indikerte på en heller dårlig samvittighet for et eller annet….

Han ble etter hvert plassert ut i en cellevogn slik at han kunne vente der til vi var ferdig med søket. I leiligheten hans ble det etter hvert funnet ca. 80 gram hasj inne i en supporterfigur fra ett engelsk lag jeg ikke vil nevne med navn, men det er lenge siden laget fra Merseyside har hatt noen suksess. I tillegg så ble det funnet ett ikke ubetydelig beløp på soverommet. Samsvar mellom beslag av mengde stoff og penger følte vi ikke at stemte så her skulle det letes lenge og godt.

Etter å ha søkt lenge og godt i nesten halvannen time uten ytterlige funn så var det kun kjelleren som stod igjen. Vi fikk til slutt fatt i nøkkelen som førte ned til en felles vaskekjeller. Zappa sprang ned og snudde rimelige kjapt. Her er det nok ingenting husker jeg at jeg tenkte! Men istedenfor å springe opp kjellertrappene igjen, så stanset Zappa ved starten av trappene og søkte oppover veggen. Til slutt så markerte han for funn av narkotika høyt på veggen. Da det bare var en vegg uten hyller så var det litt rart. Til slutt så forsøkte jeg å ta av det øverste bordet på veggen og det kom lett av. Jeg dro deretter en del plast opp fra bak veggen da det ikke var mer plast igjen så lyste jeg ned og der så jeg til min store glede flere pakker som var tapet med brun tape.

Vi rev ned hele veggen og plukket ut åtte pakker inneholdende 1 kg hasj hver! Gleden for oss som ransaket var stor. Zappa ble skikkelig dullet med og jeg lovet at han skulle få noe ekstra godt når vi kom hjem senere.

Ryktene ville ha det til at det var litt ”tørke” med hasj de påfølgende ukene, men når en leverandør er ute så tar det ikke lang tid før nye tar over. Så, til tross hvor fornøyd man er etter slike beslag så må man bare brette opp ermene og starte på nytt, for en ting er sikkert og det er at det mye narkotika som skal finnes der ute….

Bjørn og Zappa

Et lite sniff

Et lite sniff kan bli til en stor sak!

En vårdag i 2012 kjørte jeg patrulje i Haugesund sammen med politistudent Emma, som i løpet av student tiden sin har blitt beryktet av de narkomane for sin teft. Vi var akkurat ferdige med å ransake en narkleilighet, der Mikke hadde markert sikkert 10 forskjellige steder, uten at det var blitt funnet noe mer enn det som ble funnet av politifolkene som hadde vært der før oss.


På veien inn mot sentrum havnet vi tilfeldigvis bak Kystbussen, som var på vei fra Bergen mot Haugesund. Emma kom med forslag om at vi kanskje skulle ta en fotpatrulje på rutebilstasjonen når bussen stanset. Som sagt så gjort. Vi fikk akkurat parkert og hentet ut Mikke fra buret, før bussen åpnet dørene. Vi gikk mot bussen og passasjerene passerte oss med noen meters mellomrom. Da den første passasjeren hadde passert oss med ca 10 meter, bråsnudde Mikke og dro meg etter de som hadde passert oss.

Bort til en person… sniff sniff-nei ikke den. Neste person… sniff sniff-ikke den heller, men da Mikke kom til den tredje personen var lukten av rett sort og han løp foran og sperret foran ham. En stor mann med ryggsekk på ryggen. Jeg må innrømme at jeg fikk litt gåsehud, og mannen innrømmet villig at det ikke var uten grunn at Mikke var så interessert i ham. Han hadde nemlig røyket hasj kvelden før. Hmmm, kunne det stemme da, tenkte jeg med meg selv. Mannen ble ransaket på stedet og Emma fikk i oppdrag å ransake sekken hans.

Rull med penger

Det ble ikke gjort noe funn av narkotika på mannen, og jeg måtte skuffet tro på det mannen forklarte, at det kun var røykelukt fra klærne hans som hunden hadde markert på. Mannen ble tatt med bort til bilen og jeg startet å fylle ut en hurtiganmeldelse på stedet for bruk av narkotika.

Idet jeg skrev inn navnet på vedkommende på skjemaet, kom det tørt fra Emma i baksetet: ”Ka ska du med alle dessa pengene da?” Jeg kikket meg bak ryggen og så at hun holdt opp 3 ruller med pengesedler tapet sammen med sort isolasjonstape. Det skulle vise seg å være 26 000 kr i disse.

Mannen uttalte at han ikke stolte på bankvesenet, og likte å ha en del kontanter tilgjengelig. Fornuftig kar dette her, tenkte jeg, og krøllet sammen skjemaet som jeg hadde begynt å skrive på. Mannen ble så bombadert med ubehagelige spørsmål om hva hvem og hvor, og kom ikke med et eneste godt svar. Han skulle til en venn som het Jan, som han ikke visste etternavnet på, hvor han bodde eller hvilket tlf.nr. han hadde. Dermed bar det inn i arresten, for dette måtte vi finne ut av. Både jeg og Emma var overbevist om at han skulle til Haugesund for å handle narkotika. Mannen kom fra Stord, og hundekollega Lillian ble oppringt for å høre om hun kjente til vedkommende. Det gjorde hun, og dersom det ble ransaking på bopelen hans var hun interessert i å være med på dette med Tamlin, (hunden hennes) som hadde vært sykemeldt i noen uker.

Jurist ble kontaktet og Lillian med sine kolleger kjørte til adressen hans for ransaking.

Ved sjekk av telefonen til mannen, var det spesielt en melding som vakte vår interesse: ”Passe det at eg komme litt tidlig i morgen?” Denne var sendt kvelden før og nummeret den var sendt til tilhørte en sånn passe kjenning av oss. Jeg og Emma fikk med oss Thomas og Dagny fra etterretning. Jurist gav ”GO” på aktuell adresse, men det skulle jo ikke være så lett. Ingen lukket opp på adressen til den som stod registrert med tlf, men etter litt frem og tilbake jobbet vi oss inn til ”inngang” på en annen adresse. Vi var da rimelig sikre på at det ikke var registrert eier av tlf vi var på jakt etter, men en helt annen person som kunne være av litt ”størrelse”.

Onkel Politi

Som vanlig når onkel politi banket på en slik adresse, var det ingen som åpnet. Da kan det ofte være lurt å ha en LITEN student med seg. Det stod nemlig et vindu åpent på baksiden av huset. Dette var ca 25-30 cm bredt og 50 cm høyt ( og det er ingen underdrivelse ). Emma forsøkte først med å ta av seg utstyrsbelte, men fant for ut av også vernevesten måtte ofres for å trenge seg inn vinduet. Hun måtte bokstavelig talt dyttes inn gjennom vinduet, på tvers, og fikk vel kanskje en litt brå landing på gulvet i gangen innenfor, da hun smatt igjennom. Men inn kom hun, og var kjapp med å låse opp døren for meg. I gangen ble vi møtt av en eim av hasjlukt. Her hadde det blitt røyka nylig! Thomas og Dagny var på pletten etter kort tid, og huset viste seg å inneholde 3 leiligheter. Jeg tok meg inn til mannen i 1. etg. som lyste av dårlig samvittighet da han så meg. Han fant fort frem 4-5 gram hasj under sofaen, men det var det eneste som var i leiligheten – sa han.

De andre løp opp i neste bebodde etasje og tok seg av vedkommende som var der. Han nektet for å ha noe med narkotika å gjøre, men ble ikke trodd. Etter litt prat frem og tilbake ble han gjort kjent med at det kom til å komme narkotikahund opp om litt. Mannen hadde da sukket tungt og funnet fram 2 kg med hasj og 1000 stk extacy tabletter. Disse skulle tilhøre mannen som bodde i 1 etg., der jeg stod.

Mikke ble hentet inn for å sjekke om forklaringene til personene holdt mål. Det viste det seg ikke å gjøre for vedkommende i 1. etg. Etter kort tids søk markerte Mikke på kjøkkenlisten under komfyren. Denne ble fjernet, uten at vi kunne se noe narkotika gjemt der. Bakeskuffen på komfyren ble åpnet, og også her markerte Mikke uten at noe ble funnet. Da var det bare å bevege seg videre oppover, og da jeg åpnet døren til selve komfyren startet selvfølgelig Mikke å markere inni denne. Jeg kunne heller ikke her se noe, men først da jeg la meg ned på gulvet og lyste med lykten opp mot grill elementene i komfyren så jeg at det lå to 100 grams plater med hasj oppe på disse.

Mikke fant også ca 30 gram med marihuana i kjelleren på huset. Dette lå gjemt i en haug med esker, og selvfølgelig nederst i den nederste esken. Jeg er ikke så sikker på at disse funnene hadde blitt gjort uten ved bruk av hund.

Også Lillian fikk et bra beslag på gutterommet til mannen fra Stord. Det ble der funnet ca 100 gram hasj, samt at broren hans også fikk en sak på seg for bruk og besittelse av en mindre mengde med hasj. Dette skjedde fordi Tamlin hadde markert på rommet hans da han gikk forbi i gangen utenfor.

Dagen derpå erkjente mannen i første etasje på huset vi hadde vært i, at all narkotikaen som vi hadde funnet i huset tilhørte ham, og at han benyttet kameraten sin (som var mindre aktuell for politiet) som depot mann.

En veldig kjekk sak, som startet med en liten hvit og brun popcorn hund på rutebilstasjonen. Vel sniffet, Mikke!

Øyvind og Mikke

Hompen 2

HOMPEN II

Det var helg, og jeg og Kingen hadde fri. Det hadde gått ca. en måned siden vi hadde vært på Hompen Dekk og bil i Bjerkreim og tatt litauiske tyver.

Denne lørdagskvelden satt jeg lenge oppe og så nattkinoen på NRK – en actionfilm. Jeg var sein i seng og var nok midt i REM-søvnen da jeg bråvåknet av at frua dunka meg i siden og sa at telefonen ringte. Litt i ørska sa jeg hallo! I andre enden var det innehaveren av Hompen Dekk og bil, Kjell Arne. Han spurte så fint: Kæ e du våken eller sove du? Du ser eg he folk inne i anlegget og det var jo veldig effektivt sist dokke var med. I tillegg så he eg snakt med politiet i Dalane og dei e på vei altså, men de var helt nere i Sokndal – og du vet det e jo litt langt vekke!

Eg e med! Gje meg 5 minutt så møtes vi i krysset svarte jeg og kom meg på beina. For de som ikke er lokal kjente så er det ca. 45 minutter kjøring fra Sokndal til Vikeså uten blålys på taket.

Jeg fikk på meg uniformen og hentet hunden. Etter få minutter møtte jeg Kjell Arne som avtalt. Vi ble enige om at han skulle kjøre forbi industriområdet sitt og ta oppstilling langs veien på nordsiden. Jeg skulle dekke sørsiden og så skulle jeg få kontakt med Dalane patruljen og høre hvordan de lå an.

Jeg hadde akkurat kommet i posisjon da det kom en utenlandsk bil forbi på veien. Jeg så at det satt 4 mann i bilen. Jeg ringte til Kjell Arne og spurte om bilen hadde passert der hvor han stod. Det var negativt. Da er det de som stikker sa jeg, bare hold deg der du er. Jeg la på og kjørte etter den nevnte bilen. I det bilen kom ut på fylkesveien, dro den overraskende til venstre innover i ”bøgda” i Bjerkreim. For de som ikke er lokalkjente er dette fylkesveien som går over fra Vikeså til Byrkjedal. På strekningen er der flere stikkveier og veien er svingete. Bilen gav gass og jeg la meg på hjul.

Hva i helv… skjer i Dalane?

Jeg hadde med samband, og fikk meldt inn nummeret på bilen og sa at jeg lå bak bilen og at den prøvde å stikke fra meg. Jeg kalte også opp Dalane patruljene og bad dem gi gass mot Vikeså for å bistå.

Etter kun få sekunder kom det fra operasjonsleder og eks hundefører Charles Bøgild.:” E det någen så kan fortelle meg ka i helvete så skjer nedi Dalane”?

Leif Seglem, som var en av kuskene på Dalane bilene, svarte at han og makker var på vei til Vikeså på innbruddsmelding, men hvor Rekeland kom inn i bildet det ante han ikke.

Jeg fikk gitt en kort sit-rap til Bøgild og han kontret med veldig bra!! Kjør på Rekeland.

Forfølgelsen fortsatte innover i bygda. Det virket som om sjåføren i bilen foran hadde kjørt strekningen før for det gikk fort. Etter ca. ei mil svingte bilen overraskende av fylkesveien og inn på en sidevei som går tilbake mot Hompen . Jeg ringte da opp Kjell Arne og bad han snu bilen sin og komme mot oss. Vi avtalte at han skulle sperre veien når han så oss.

Det gikk fort innover på den smale svingete veien. Etter ei stund så jeg billysene til Kjell Arne i enden av ei lang slette. På sletta ligger noen gårder og ellers er det utmark og beiteområder. Vi nærmet oss bilen til Kjell Arne og den utenlandske bilen sakket av på farten. Til slutt stanset den. Jeg stanset et stykke bak med fullt lys på. Jeg løp bak hentet Kingen som hadde skjønt hva som var på gang. Jeg holdt han i halsringen mens vi løp bort til kjeltringbilen. Jeg rev opp det jeg trodde var førerdøren, men det viste seg å være passasjerdøren fordi bilen var engelskregistrert.

Jeg holdt Kingen inn like ved hodet til passasjeren og ropte: « Get out of the car!» Det smalt i kjevene til King. Han glefset og gjødde så fråden stod rundt munnen.

Alle de fire karene i bilen lystret umiddelbart og kom ut av bilen bleike om nebbet. Jeg kommanderte dem ned i veibanen rett bak bilen og sa de skulle legge seg ned på magen med armene ut til siden. Samtlige gjorde som de fikk beskjed om. Kjell Arne kom bort og stod litt på siden, mens jeg meldte inn til operasjonssentralen om at vi hadde kontroll på 4 mann. Bøgild på operasjonssentralen var storfornøyd og ikke minst i storform.

Han ville ha eksakt posisjon slik at han kunne guide Dalanepatruljene til stedet. Etter litt frem og tilbake på sambandet, fant Bøgild ved hjelp av sin utmerkede EDB – kunnskap ut hvor vi befant oss. Når en ekte byas som Bøgild skal finne frem sør for Skjævelandsbrua så må det hjelpemidler til.

Mens jeg meldte på sambandet, begynte to av de som lå på bakken å øse seg opp. Da er det fantastisk å ha en hund du vet stiller opp. Jeg sendte Kingen ut i lina og lot han bjeffe dem litt i øret så inntok de flat ligge stilling umiddelbart.

Jeg kastet håndjerna mine til Kjell Arne og bad han kneppe dem på de to som hadde øst seg opp. Kjell Arne lurte på hvordan de virket og jeg kontret med at bare dur de på!! Som sagt så gjort Kjell Arne durte dem på og de to ble liggende å vri seg.

Etter hvert kom Dalane bilene til! Vi fikk gått gjennom bilen og alle de fire ble tatt med inn til arresten. Det viste seg at de ikke hadde fått med seg noe tyvegods. I bilen fant vi innbruddsverktøy og 4 par arbeidshansker. I tillegg serverte de 4 bambus historier om hva de hadde vært ute på den aktuelle natten, så de endte de i arrest. Samtlige ble siktet for forøk på innbrudd. De fikk hver sine bøter og måtte avgi fingeravtrykkene og Biologisk profil til politiets system.

Jan Øyvind & King

Etterutdanning

Overværsøk- uante muligheter!

I mai 2011 var jeg på etterutdannings- kurs, det såkalte eu1, på Kongsvinger og hadde stort utbytte av det. Jeg har skrevet om det kurset tidligere, så jeg skal ikke gjenta meg selv, utover at hovedfokuset var såkalt overværsøk. Hunden skal gå ute blant folk og følge opp lukten av narkotika når han slår på det. Høres enkelt ut, men det kreves mye av hunden og det er en stor fordel og ha en robust og hard hund som tåler mye. Zanto er litt av en jeger, så denne type tjeneste passer utmerket.

I den daglige tjenesten er det ikke alltid tid til så mye fotpatrulje, men jeg prøver så godt det lar seg gjøre å ta ut hunden for å se om den slår på biler eller personer vi kontrollerer. Astrid og jeg har også hatt en del fotpatruljer og det er sjelden det ikke medfører en fange eller flere. Uansett er det veldig forebyggende med synlig politi i bybildet og jeg har ennå til gode å få klage eller sure kommentarer. Publikum er ubetinget positive- utenom de som vi pågriper da.

Hasj i trusa

Et artig oppdrag i sentrum husker jeg godt. Midt i Kirkegata, natt til søndag, var det som vanlig en rekke berusede personer som hadde problemer med å oppføre seg som folk. En kar fra Moss var tatt til sides av en patrulje, og jeg tok ut Zanto for å se om det var noe å finne. Etter kort tid stod snuten i skrittet til denne karen og jeg spurte om han hadde narkotika i trusen. Han blånektet og mente at både jeg og hunden bommet kraftig. Zanto kontra med en meget bestemt markering i skrittet! Da karen ble strippet, falt det et par klumper med hasjisj ut av trusen da denne ble firet! Kommentaren fra vedkommende var: “ det er ikke mitt”! Etter en kort samtale, var han enig at han vanskelig kunne bortforklare dette! Vedkommende hadde ikke vært borti politiet før.

Ruten på Sandnes

I lange tider har Ruten på Sandnes vært godt kjent som et problemområde med tanke på bruk og omsetting av narkotika, berusede personer og andre ordensforstyrrelser.
Jeg har hatt en rekke fotpatruljer på Ruten og alle gangene, utenom en gang, har det blitt fanger, av og til 3-4 i slengen. En gang hadde jeg 4 pågrepne på 36 minutter og det må vel sies å være effektivt og forebyggende. Hun ene jeg pågrep gikk Zanto opp i blusen på. Jeg ba henne finne frem det hun hadde gjemt og hun hentet lydig frem en sigarettpakke med rundt 30-40 gram hasjisj. Jeg belønnet Zanto og la han ned. Men Zanto reiste seg etter kort tid og dunket denne jenta i magen, Jeg spurte om hun hadde mer narkotika på seg, og hun hentet frem 100 gram hasjisj hun hadde tapet til magen.

Det forebyggende aspektet

Det viktigste med denne formen for utnyttelse av hundens kapasitet, er etter min mening og ta de som selger narkotika og førstegangsbrukere. Det er lite hensiktsmessig og opprette brukersaker på slitne narkomane. Jeg har tatt en rekke personer som ikke har vært borti politiet før og som ikke er registrert med straffesaker. Da gjelder det å stole på hunden, for de fleste lyver så de tror det selv. Når urinprøven foreligger, kryper de fleste til korset og erkjenner at de har brukt narkotika. Tanken min da er å kanskje få til en samtale og høre om de trenger hjelp. Det og bøtelegge og hive ut en 16 åring er det lite hensikt i.


En kveldsvakt tok jeg ei jente på 16 år for bruk av hasjisj. Zanto tverrvendte da jeg passerte henne og han kan bli ganske hard på markeringen. Jenta hadde Hollywood- nykker og blånektet for alt. Hun hadde knapt nok hørt om narkotika og hun brukte det i hvert fall ikke! Vi tok en urinprøve som slo ut på THC, som er virkestoffet i cannabis. Denne jenta fikk påtaleunnlatelse og vi koplet inn Barnevernsvakten. Astrid og jeg traff samme jenta en del uker senere og hun forklarte at hun hadde fått seg en lærepenge og at hun ikke skulle ruse seg mer! Tiden vil vise det.

I skrivende stund er jeg snart opp i 40 personer pågrepet med Zanto og mange av dem har ikke vært registrert. Det er ikke å legge skjul på at en del av disse er asylsøkere som hører til på forskjellige mottak, pågrepet både i Sandnes og Stavanger. Men mange er personer under 18 år og det er de det er viktig å få prøvd å gjøre noe med!

Leiv Kjetil og Zanto

Trening av hund

HUND, HUNDEDRESSUR OG RIKTIG TRENINGSMETODE FOR HUNDEN.

I forrige utgave av Politihunden hadde Petter Flisen en artikkel som het; « Lydighetstrening».

Jeg synes dette var en meget interessant artikkel og har opp gjennom tiden gjort meg en del refleksjoner rundt dette temaet. Petter setter fokus på en del viktige ting og jeg har latt meg friste til å komme med noen betraktninger rundt dette med hundedressur og riktige treningsmetoder.

Jeg har holdt på med hund i mer eller mindre 20 år nå og holder på og skal godkjenne min tredje narkotikahund. I tillegg til Politihøgskolens utdanningskurser har jeg også vært innom forsvaret og har gjennomgått grunnkurset for patruljehunder, samt at jeg er godkjent instruktør for narkotikahunder i forsvaret. Jeg var 1 år i Libanon som NK i hundetroppen og gjorde meg mange erfaringer med litt forskjellige typer hunder. Selv om jeg har holdt på noen år med hund, så føler jeg at jeg fortsatt har enormt mye å lære.

Jeg har vært borti litt forskjellige miljøer innenfor hund, også det sivile miljøet, og det som provoserer meg mest er de som sitter på sin høye hest og predikerer at deres metoder er de eneste riktige. Det er i hvert fall en ting jeg kan konkludere med etter de årene jeg har holdt på, det er at det kan være flere veier til målet. Og de som ikke evner å prøve andre metoder blir heller ingen god hundefører eller instruktør. Det som funker for en hund, trenger slett ikke å fungere for en annen hund.

For noen år siden begynte norsk fjernsyn å sende programmet med «hundeviskeren» Cæsar Millan. Enkelte miljøer gikk i frontalangrep både på fjernsynskanalen og Millan for metodene han brukte. De mente han både mishandlet og avstraffet hundene han hadde med å gjøre.

Jeg har sett enkelte episoder med Millan og jeg har ennå til gode å se at han mishandler dyrene. Han tar i hunden, sier faktisk nei til hunden, hindrer den fysisk og presiserer at det er viktig å ha lederskap på hunden .I stedet for å gå i frontalangrep på metodene hans, må det gå an å være åpen for det han gjør, reflektere over det. Kanskje det er noe nytt å lære? Kanskje det er ting han gjør som jeg ikke ville ha gjort?

Tre innlæreingsmetoder

Jeg har nå startet på min tredje tjenestehund. Jeg har gått på sivilt lydighetskurs, grunnkurs med alle hundene mine. Hos samme instruktør. Jeg har lært 3 forskjellige innlæringsmetoder.

Flere av mine kolleger kunne ikke skjønne at jeg som tredje gangs hundefører ikke kunne lære min hund lydighet uten å måtte gå på kurs. Jo, selvfølgelig skulle jeg ha kommet i mål med lydigheten på godkjenning uten å måtte gå på kurs hver gang. Men jeg har gjort det av flere årsaker.

For det første så er det veldig god miljøtrening for valpen å komme sammen med andre ulike hunder. Ikke minst kunne være rolig og avslappet sammen med andre hunder. For det andre så er det veldig greit for meg å få et spark bak for å komme meg ut og trent lydighet. Skal vel innrømme at det ikke akkurat har vært favorittøvelsen. Sist, men ikke minst, så lærer jeg noe nytt hver gang og ser at det har skjedd en formidabel utvikling på den fronten som bla vi i politiet har mye å lære av.

Klovner og konger

Første gang jeg gikk der som førstegangs hundefører med Marco, så var det ikke snakk om å bruke ball, kong, godbit eller slik form for belønning. Da hoppet vi rundt som klovner, hoppet og spratt og skulle bruke kroppen vår og oss selv for å få hunden til å gjøre det vi ønsket. Og vi kom i mål da og.

Da jeg kom tilbake med min andre hund Aiko, ca. 8 år etterpå, ble jeg forundret for alle hadde jo med seg en eller annen form for leke. Det hadde jo ikke vi tatt med for det var jo tabu forrige gang jeg var på kurs. Da var det å finne fram en leke og ved bruk av leke/belønning, samt bruk av førerline kom vi fram til målet den gangen også.

Da jeg for snart et år siden kom med min siste hund, Pio, foregikk all innlæring uten bruk av line og mye bruk av godbit og annen form for belønning. Det har aldri vært så gøy å trene lydighet som denne gangen og jeg føler at jeg har lært mye nytt. Så til dere som fortsatt går med kongen under haka, dere har mye å lære ennå.

Oddgeir Sørmarken har vært min instruktør alle gangene. Han er en godt voksen mann som driver med dette som hovednæring. Han har vært trener for det norske landslaget i lydighet i en årrekke og dømt lydighetskonkurranser i en mannsalder, samt at han utdanner nye instruktører. Han er en mann som hele tiden har utviklet seg og vært ydmyk for nye ting og nye treningsmetoder. Jeg har sett at han har evne til å prøve andre metoder når den første ikke har fungert. Det er da man blir en god instruktør. Erfaring over lang tid med mange forskjellige hunder og hundeførere.

Jeg vet også at han er omstridd i mange miljøer. Spesielt de miljøene som predikerer at man ikke skal ha lederskap på hunden sin. Man skal ikke si nei til hunden sin. Paradokset er at hvert år mottar han mellom 15 til 20 ekvipasjer som kommer fra disse miljøene og som ikke har fått hjelp med problemene med sine hunder. De har bla fått beskjed om å ta kontakt med hundepsykolog for å får hjelp til ganske vanlige lederskapsproblemer. «Lederskap», det var visst det vi ikke skulle ha på hundene.

I brukshundmiljøet, hvor man trigger kamp, jakt og mot så til de grader som man gjør, så påstår jeg at det er direkte farlig i enkelte tilfeller og ikke ha lederskapet i orden på sin hund.

Da jeg var i Libanon for ca. 15 år siden, kom jeg i kontakt med veldig mange rare, forskjellige og jeg vil påstå noen psykotiske hunder. Hunder som nok hadde blitt avlivet hadde ikke forsvaret forbarmet seg over dem.

FN og sinte hunder

Jeg overtok en kort periode en «psykopatisk» schæfer som det var mye rart med. Han tålte bla ikke å bli tatt på når han lå nede. For å gjøre en lang historie kort, så var hundeføreren sendt tilbake til Norge for han var ikke i stand til å takle hunden. Han som overtok hunden reiste hjem på ferie og da var det meg da, ingen av de andre hundeførerne ville lufte dette psykopatiske skinnet.

En tidlig morgen hadde jævelen bestemt seg for at han skulle ta meg. Det eneste gale jeg hadde gjort var at jeg satt i en stol og bøyde meg over hunden.
Da begynte han å knurre. Knurringen ble bare sterkere og sterkere og hunden reiste seg opp. Jeg foreslo noen muntre avledningsmanøver som «skal vi gå tur?» og «vil du ha mat?» for å få han på litt andre tanker. Men bikkja bare bygget seg opp og knurringen kom dypt nede i fra magen. Til slutt satte han forlabbene i fanget mitt og jeg parerte med å beskytte ansiktet mitt med å ta tak i halsen hans med begge hendene. Da beit han meg skikkelig to ganger i høyre armen min og det ble slik jeg oppfattet det en kamp på liv og død mellom oss.

Og jeg må bare innrømme at jeg fant det definitivt ikke formålstjenlig å vente til han hadde gått ned av fanget mitt for så å klikke og belønne han med godbit. Det endte med at jeg lå oppå hunden på gulvet og holdt, helt til han var ferdig å knurre (eller for å si den sånn, ikke i stand til å knurre mer.) Da skjøv jeg han fra meg, fisket feltskjorta ut av hullene i armen min og ringte til en soldat for å få han til å kjøre meg til sykestua før jeg gikk i sirkulasjonssvikt.

Jeg ba soldaten om å ta hunden med i hundestallen før vi kjørte, men da nektet hunden å bli med soldaten. Jeg var selv nødt til å ta hunden ned i stallen etterpå.
Etter den episoden, så var lederskapet mellom oss klargjort. Jeg hadde aldri mer problem med den hunden.

Med all respekt for klikkertrenig, jeg ser at klikkertrening er veldig effektivt for å trene enkelte momenter og få belønnet riktig, for riktig adferd. Poenget mitt er at man skal være forsiktig med å låse seg fast i bare en teori, man skal være åpen for andre løsninger og ideer.
Den dagen man er utlært er man en dårlig hundefører og en dårlig instruktør.

En god instruktør blir man ikke før man har lang erfaring, søker informasjon fra ulike miljøer, er i stand til å fornye seg og ikke minst hatt med mye forskjellig hundemateriell å gjøre.

Jeg føler jeg fortsatt har uendelig mye igjen å lære.

Kanskje det er derfor jeg ikke er instruktør.

Astrid