Hasjklumpens vandring…

Hvor lurt er det egentlig, å møte på Politistasjonen for å melde innbrudd i hjemmet – med narkotika i lommen? Sånn på en skala fra 1-10…?
Ikke lurt. Vil si sånn ca 1…


Og hvor lurt er det å legge den beslaglagte hasjklump oppå innstemplingsuret ved samme Politistasjon, sånn egentlig? På en skala fra 1-10?
Kanskje 3…?

Det var en gang en ung og sprek hundefører ved Stavanger politistasjon, kall henne gjerne Birgitte, som sammen med sin narkotikahund, kall han gjerne Freddie, valgte å avslutte en arbeidsdag med en løpetur. Ekvipasjen satte fart utenfor dørene til stasjonen og løp opp til idylliske Mosvannet, hvor de kastet glans rundt vannet, før de vendte hjem mot stasjonen igjen. Idet de nærmet seg stasjonen, møtte de på en hyggelig kollega og stoppet opp for en liten andpusten og svett drøs (prat ja…).

Freddie hang i Birgitte som et lite barn i navlesnor, med løpelinen mellom selen sin og magebeltet til Birgitte. Etter noen få ord var vekslet mellom disse gode kollegaer, gikk det en mann forbi som Freddie valgte å henge seg etter. Han rykket i lina og dro etter mannen, og Birgitte hadde ikke annet valg enn å snu på hælen å henge på. Freddie småtrippet ved mannens venstre side med snuten godt plantet på bukselommen hans.

Birgitte skjønte faktisk det, at her må det jo være narkotika i lommen til mannen, så han må stanses! Hun formante mannen myndig om å stanse. Hun forklarte at hun var Politi, og at dette dyret som hang på lommen hans var en politihund. En narkotikahund faktisk, og at hun mistenkte ham for å ha noe ulovlig i lommen sin. Mannen kikket spakt på Birgitte, og videre ned på hunden som nå hadde laget fuktige snutemerker på lommen hans. Han dro litt på det, og uttalte “nei….” Lynkjapt, trodde han nok selv, tok han sin venstre hånd ned i den fuktige bukselommen og lempet ut en liten brun klump som han kastet bak seg. For han var det sikkert helt uforståelig at Birgitte la merke til dette. Han gjorde det jo så fort! Med så uskyldige øyne! Freddie fulgte klumpen med hodet, ned på bakken og tittet så opp på Birgitte. Mannen skjønte nå at han ikke hadde klart finten så godt som han hadde ønsket, og uttrykte, “var kanskje denne han reagert på då….”. “Ja, det var nok det ser du…” svarte Birgitte.

Birgitte ble fryktelig stolt av sin firbeinte makker, og Freddie selv var ikke mindre stolt! Og ikke minst var han full av iver etter å få den ettertraktede belønningen sin; den røde kongen med snor i! “Jippi gi meg kongen, gi meg kongen, gi meg an nå!!” sa kroppsspråket til Freddie heeeeelt tydelig. Han hoppet glad rundt og rundt, og viklet den tidligere omtalte navlesnor rundt føttene til både Birgitte og mannen. Ha hoppet og spratt i påvente av denne kongen. Men man løper jo ikke rundt Mosvannet med kong da! Ei heller telefon… Mannen og Birgitte fikk nå viklet seg fra hverandre, og Birgitte plukket opp hasjklumpen. Ettersom Birgitte ikke hadde telefon til å ringe etter bistand, sa mannen at han kunne bli med bort på politistasjonen frivillig, han skulle nemlig dit likevel for å anmelde et innbrudd i hjemmet sitt… Freddie hoppet lykkelig mellom mannen og Birgitte da de spaserte bortover.

Vel inne, ble Freddie lagt ned på gulvet og Birgitte stod med mannen ved inngangen til Ordensavdelingen. Mens de stod her og pratet litt, hoppet Freddie opp igjen flere ganger, og maste seg bort til mannen. Han markerte igjen på mannen, denne gang på jakkelommen. Nok en gang ble det litt armer og bein, lykke på jord – og navlesnor…. – så Birgitte la den beslaglagte hasjklump oppå stemplingsuret på veggen for å få litt frie hender. Både for å håndtere den viltre glade hund, og mannen med narkotika i lommen. Ja for i jakkelommen lå det jo litt amfetamin…

Plutselig hørtes et lite “klonk” fra stemplingsuret. Oi! Hasjklumpen falt visst litt nedi uret… Hmm, ja ja det går nok fint tenkte Birgitte. Mannen ble tatt med til arrest av kollegaer ved Ordensavdelingen, hvor han ble sjekket videre uten mer funn. Han erkjente straffeskyld for besittelse, men det var jo selvsagt ikke hans stoff… Han tok jo bare vare på det for noen nemlig.

Birgitte fikk lagt Freddie i bilen, og løp så opp igjen til stemplingsuret og startet på redningsoppdraget. Og det var ikke lett! Klumpen hadde jo selvsagt kilt seg ned i et lite ledningshull. Birgitte er ikke en rådvil dame, så hun løp – fortsatt iført løpeutstyr ja – inn på krimteknisk og fikk seg en engangspinsett. Denne skulle nok gjøre susen! Men, Birgitte er ikke så høy og klarte ikke å samkjøre hånd, pinsett og stemplingsur fra den høyden hun befant seg i. Hun valgte derfor å tilkalle Ordensavdelingssjefen Kristian. Kristian som er høy, mørk og sterk skulle trå hjelpende til, og kom stolt til unnsetning. Kristian var ikke så høy og sterk som Birgitte først antok, og alt han klarte var å presse hasjklumpen helt ned og INN i selve stemplingsuret! Oi! Nå var ikke pinsetten til nytte lenger engang….

Her måtte det nøkkel til, og administrasjonen ble kalt ut. En nøkkel ble prøvd, to nøkler.. Verktøy… Nei… Uret ville ikke åpnes det! Levernadør Viste og Sømme måtte kontaktes, og de skulle foreta full utrykning i løpet av kvelden ble det sagt. Birgitte tenkte at klumpen lå jo trygt der den lå, så den fikk nå bare ligge til de kom å reddet den ut senere på kvelden. Dette viste seg da å ikke være så enkelt. Viste og Sømme slet også med riktig nøkkel. Et veldig vanskelig stemplingsur dette! Riktig nøkkel måtte rett og slett postforsendes fra det sentrale hold, før uret lot seg åpne – og hasjklumpen endelig kunne legges i saken etter flere dager i mørket…

Mannens sak ble lagt inn i hans ellers tykke sakskompleks – og en dom er vel å ane i horisonten en gang. Så det må vel sies at Birgitte var litt lurere enn mannen ….? Tross alt …?

Legg igjen en kommentar