Eos føres av Johan. Eos er en malinois som ble født 16. april 2009. Eos ble godkjent patruljehund 11.10.2011. (Lavinegodkjent 16.03.2017.)
Eos overlappet patruljehunden Balto som ble pensjonist samme dag. Eos er Johans andre tjenestehund.
Eos føres av Johan. Eos er en malinois som ble født 16. april 2009. Eos ble godkjent patruljehund 11.10.2011. (Lavinegodkjent 16.03.2017.)
Eos overlappet patruljehunden Balto som ble pensjonist samme dag. Eos er Johans andre tjenestehund.
Mikkes siste hilsen
Jeg husker godt april i 2007, da Mikke ble hentet hjem 15 måneder gammel. Det var nok ikke alle som hadde tro på et denne tynne forskremte Schæferen, kunne bli politihund. Heldigvis ble den det – og det med glans.
September 2008, på min datters 2 års dag, ble Mikke ekte patruljehund. Han og jeg seilte gjennom godkjenningen på første forsøk. Husker godt hvor stolt jeg var akkurat da.
Etter godkjenningen skulle livet som hundefører begynne på ordentlig. Det var dette jeg hadde ventet på.
Mikkes første oppdrag er det oppdraget jeg husker alle best, og er mest stolt av. Etter å ha vært ekte politihund i litt under 1 måned, reddet han livet til en dame. Uten bruk av hund på dette oppdraget hadde ikke damen overlevd. I det jeg skulle starte søket, var nesten hele familien til den savnede samlet på stedet. Forventingspresset føltes enormt. Var jeg klar for dette? Heldigvis, var sjefen (Trond Rune) med på oppdraget. Det var greit å ha han med som støtte.
Etter et forholdsvis kort søk, ble damen funnet. Heldigvis var det fremdeles liv i henne. Det gikk nesten ikke opp for meg med en gang at hunden hadde reddet henne. Da jeg kom tilbake til stedet, hvor pårørende befant seg, ble jeg nesten overfalt. Alle ville takke og gi honnør til hunden. Det var et sterkt øyeblikk. I det øyeblikket var alle treningstimene både på jobb og ”privaten” glemt. Det var uten tvil – verdt det.
Da inntrykkene hadde roet seg på kvelden, ringte telefonen. Det var stasjonssjefen som ringte. Ryktene om bragden til Mikke hadde spredt seg, og han ringte for å gratulere. Utrolig kjekt å få en slik telefon.
Av andre oppdrag jeg husker godt, er et oppdrag jeg hadde på Hommersåk. Dette var et oppdrag som fremstod forholdsvis dramatisk. Oppdraget ble gjennomført ved at vi jeg skulle gå spor med hunden, mens 6 andre kollegaer skulle sikre meg. Alle var bevæpnet. Etter å ha sporet høyt og lavt en periode, fant hunden gjerningsmannen gjemt bak et gjerde i en skrent. Imponerte kollegaer og stolt hundefører hadde løst oppdraget.
Ellers må jeg nok innrømme at det er sporfangene i tjenesten som har gitt meg mest glede. Det å jakte og finne tyver, er rett og slett kjekt.
Foruten om at Mikke har gitt mange gleder som politihund, har den også vært en fantastisk treningsvenn på lange fjellturer. Det å løpe til toppene i distriktet uten han, kommer rett og slett til å bli ensomt.
Det ble en tung dag, søndag 12. oktober 2014, da Mikke døde – 9 år gammel. Mikke fikk magedreining og tålte ikke belastningen av operasjon og narkose. Han våknet aldri opp igjen.
Takk for alle gode minnene Mikke!
Terje
HVA GJØR EN NARKOTIKAHUND NÅR MOR ER PÅ FERIE?
– jo han ordner opp på egen hånd
En stor koffert pakket med ingenting, gode sko og et visakort som var «glaida» med skikkelig swix glider. Mor var klar for tur!
New York var målet og en lang liste var skrevet ned til farmor som skulle være igjen å ta seg av de håpefulle hjemme. Hunden skulle farmor slippe å ta seg av for det var jentene sin oppgave. Ho største på femten skulle ta turene om morgenen mens ho minste skulle lufte han når hun kom fra skolen, mens naboen med den daffe «flattispa» skulle ta han med på kveldsturene slik at han fikk fyret opp den gamle frøkna. Pio er vel den eneste som klarer å fyre litt liv i «nabodama» på tur.
Jentene hadde fått beskjed om ikke ringe og skrive melding i tide og utide for det kom til å bli dyrt for alle parter. Jeg skulle se om jeg fikk koblet meg på internett etter en stund så de kunne sende mail i stedet. Vel, jeg var trygg på at alt hjemme kom til å gå bra så jeg gikk litt i feriemodus både på telefon og nett og det var i grunnen ganske deilig.
Etter et par dager fikk jeg tekstmelding fra morgenfuglen som hadde fått i oppgave å lufte hunden om morgenen: «prøvde å sende deg mail i går, men neivel»
«har ikke tilgang til nett før i kveld» svarer jeg da, selv om jeg egentlig kunne gått innom en av de millioner med Starbucks som finnes på Manhattan. Men så god tålmodighet hadde ikke frøkna så hun sendte likegodt mailen på SMS i stedet.
«Hei hallo ja mamma. Det går bra her i Norge. Fint vær, herlig med tur om morgenen, fant noen få gram hasj på vei til vannverket med Pio i dag morges, ikke no` big deal. Hvordan går det i statene? -K»
Jeg stod på midt på hovedterminalen på Manhattan og lo godt da jeg fikk meldingen.
Så begynte jeg jo å lure på hva hun hadde gjort med stoffet, hvor mye var noen få gram osv?
Svaret ble da: det var bare litte grann, noen små klumper. Ikke sånne store plater eller pakker med gaffatape som jeg har sett at du har hatt tidligere. Jeg tok det med hjem til farmor og la det på kjøkkenbenken og skrev en lapp til henne før jeg gikk på skolen.
Akkurat ja, jeg kjenner farmor godt og vet at hun er litt av den sorten som kan bekymre seg i gitte situasjoner. Skal innrømme at jeg så henne for meg der hun stod på kjøkkenet med narkotikaen i handa og leste lappen fra femtenåringen: «Hei farmor. Pio fant noe narkotika på turen i morges. Ha en god dag. Klem fra Kristine»
Med en gang Kristine kom fra skolen fikk hun beskjed om å ringe til politiet.
Siden hun ikke fikk tak i meg på telefon, og heller ikke faren som var langt nedi Afrika, så fikk hun sendt en melding til ei venninne som igjen varslet faren som jobber i politiet.
Det gikk ikke lenge før det stod en politipatrulje på døren og fikk overlevert det ulovlige stoffet som var i farmors besittelse. De ville jo gjerne ha med seg jenta slik at hun kunne påvise hvor hun hadde funnet narkotikaen. Men det fikk de ikke lov til av farmor.
For tenk om det var noen som så henne. Tenk om noen kunne hevne seg på henne.
Jeg vet i alle fall at jeg ikke trenger å bekymre meg for å reise fra jentene mine og overlate de til farmor. For der er de i alle fall godt beskyttet.
En liten morsom historie om en liten labrador som kjeder seg når mor er på ferie og om en veldig stolt femtenåring og ei meget bekymret farmor.
Neste ferie blir jeg nok nødt til å ta med meg Pio.
Kanskje det ligger noen narkotikadepoter i Nord-Norge også.
Astrid
Hvor ofte leser vi ikke i media om hverdagen i norske fengsler. De som blir satt inn til soning kommer ut som mer belastet narkomane enn før de startet soningen.
Det hender titt og ofte at innsatte uttaler seg i media og lager dette bildet for folk flest.
Vi som jobber for å forebygge og stoppe innsmugling, blir ofte konfrontert med denne problemstillingen.
Det er viden kjent at mange av de som soner i fengsel for en eller annen kriminell gjerning de har foretatt seg, også sliter med rus.
Samler en masse folk med samme type problemstilling under samme tak, så er det vel naturlig å tenke seg at de har noen av de samme interesser. Det blir da gjerne snakket om hvordan en skal få fatt i rus.
Med bakgrunn i denne problemstillingen ville vi i Kriminalomsorgen foreta en undersøkelse/rassia mot et av de fengslene som har vært mest i søkelyset gjennom media.
I Rogaland har narkotikahundeførere fra Kriminalomsorgen, Politiet og Tollvesenet et veldig godt samarbeid og ikke minst felles treninger.
Så for oss ble det helt naturlig å spørre våre samarbeidspartnere om bistand.
Vi samlet 6 hundeførere, 4 fra kriminalomsorgen, 1 fra politi og 1 fra tollvesenet samt 6 fengselsbetjenter fra et annet fengsel enn det vi skulle kontrollere.
Alle de ansatte ved fengselet som vi skulle gå inn i, fikk informasjon om aksjonen rett før aksjonen startet. Så alle ble tatt ut av ordinær tjeneste for denne aksjonen.
Kun leder/nestleder av fengselet hadde informasjon om hva som skulle foregå og det var de som i hovedtrekk hadde planlagt aksjonen.
Etter frokost ble alle ca 80 innsatte stilt opp for visitasjon og søk på ved hjelp av hunder som var utdannet for personsøk. Av de 6 hundene vi hadde tilgang til var 3 personsøkshunder.
Når vi var ferdig med personsøk, ble alle innsatte visitert manuelt. De ble deretter samlet på egnet sted som i forveien var avsøkt med hund. Her ble de holdt under oppsikt av betjenter ved fengselet.
Alle rom som tilhørte fengselet ble så avsøkt med hund og deretter visitert manuelt.
Skap, bøttekott, bager, lager, vaskerom, dusj, wc…. Kan ikke nevne alle steder, men egen sekretær noterte flittig hvor vi hadde vært og ikke vært.
Hele dagen gikk med til denne aksjonen. De innsatte skal ha stor ros for at de tok dette med stor ro. Vi hadde selvsagt planer for hva som kunne gå galt.
Når vi i ettertid ser på resultatet i forhold til det mediatrykket vi har vært under, så står ikke disse to verdene i forhold til hverandre.
Resultat:
*6 mann fikk vi markering på uten at det ble funnet noe ulovlig. Klær kan ha lukt i seg over lang tid hvis det ikke blir vasket grundig. Men alle måtte selvfølgelig avgi urinprøve.
*1 mann hadde 1 ulovlig tablett i sin tobakkspakke.
Det er ikke sikkert at denne aksjonen er representativ for norske fengsler, men til daglig så er de funnene vi gjør i størrelseorden ”brukerdoser”.
Kampen mot narkotika kommer til å fortsette i samfunnet og fengsler selv om resultatet denne dagen ikke var det vi forventet.
Hilsen
Roald og Disa.
Hvor lurt er det egentlig, å møte på Politistasjonen for å melde innbrudd i hjemmet – med narkotika i lommen? Sånn på en skala fra 1-10…?
Ikke lurt. Vil si sånn ca 1…
Og hvor lurt er det å legge den beslaglagte hasjklump oppå innstemplingsuret ved samme Politistasjon, sånn egentlig? På en skala fra 1-10?
Kanskje 3…?
Det var en gang en ung og sprek hundefører ved Stavanger politistasjon, kall henne gjerne Birgitte, som sammen med sin narkotikahund, kall han gjerne Freddie, valgte å avslutte en arbeidsdag med en løpetur. Ekvipasjen satte fart utenfor dørene til stasjonen og løp opp til idylliske Mosvannet, hvor de kastet glans rundt vannet, før de vendte hjem mot stasjonen igjen. Idet de nærmet seg stasjonen, møtte de på en hyggelig kollega og stoppet opp for en liten andpusten og svett drøs (prat ja…).
Freddie hang i Birgitte som et lite barn i navlesnor, med løpelinen mellom selen sin og magebeltet til Birgitte. Etter noen få ord var vekslet mellom disse gode kollegaer, gikk det en mann forbi som Freddie valgte å henge seg etter. Han rykket i lina og dro etter mannen, og Birgitte hadde ikke annet valg enn å snu på hælen å henge på. Freddie småtrippet ved mannens venstre side med snuten godt plantet på bukselommen hans.
Birgitte skjønte faktisk det, at her må det jo være narkotika i lommen til mannen, så han må stanses! Hun formante mannen myndig om å stanse. Hun forklarte at hun var Politi, og at dette dyret som hang på lommen hans var en politihund. En narkotikahund faktisk, og at hun mistenkte ham for å ha noe ulovlig i lommen sin. Mannen kikket spakt på Birgitte, og videre ned på hunden som nå hadde laget fuktige snutemerker på lommen hans. Han dro litt på det, og uttalte “nei….” Lynkjapt, trodde han nok selv, tok han sin venstre hånd ned i den fuktige bukselommen og lempet ut en liten brun klump som han kastet bak seg. For han var det sikkert helt uforståelig at Birgitte la merke til dette. Han gjorde det jo så fort! Med så uskyldige øyne! Freddie fulgte klumpen med hodet, ned på bakken og tittet så opp på Birgitte. Mannen skjønte nå at han ikke hadde klart finten så godt som han hadde ønsket, og uttrykte, “var kanskje denne han reagert på då….”. “Ja, det var nok det ser du…” svarte Birgitte.
Birgitte ble fryktelig stolt av sin firbeinte makker, og Freddie selv var ikke mindre stolt! Og ikke minst var han full av iver etter å få den ettertraktede belønningen sin; den røde kongen med snor i! “Jippi gi meg kongen, gi meg kongen, gi meg an nå!!” sa kroppsspråket til Freddie heeeeelt tydelig. Han hoppet glad rundt og rundt, og viklet den tidligere omtalte navlesnor rundt føttene til både Birgitte og mannen. Ha hoppet og spratt i påvente av denne kongen. Men man løper jo ikke rundt Mosvannet med kong da! Ei heller telefon… Mannen og Birgitte fikk nå viklet seg fra hverandre, og Birgitte plukket opp hasjklumpen. Ettersom Birgitte ikke hadde telefon til å ringe etter bistand, sa mannen at han kunne bli med bort på politistasjonen frivillig, han skulle nemlig dit likevel for å anmelde et innbrudd i hjemmet sitt… Freddie hoppet lykkelig mellom mannen og Birgitte da de spaserte bortover.
Vel inne, ble Freddie lagt ned på gulvet og Birgitte stod med mannen ved inngangen til Ordensavdelingen. Mens de stod her og pratet litt, hoppet Freddie opp igjen flere ganger, og maste seg bort til mannen. Han markerte igjen på mannen, denne gang på jakkelommen. Nok en gang ble det litt armer og bein, lykke på jord – og navlesnor…. – så Birgitte la den beslaglagte hasjklump oppå stemplingsuret på veggen for å få litt frie hender. Både for å håndtere den viltre glade hund, og mannen med narkotika i lommen. Ja for i jakkelommen lå det jo litt amfetamin…
Plutselig hørtes et lite “klonk” fra stemplingsuret. Oi! Hasjklumpen falt visst litt nedi uret… Hmm, ja ja det går nok fint tenkte Birgitte. Mannen ble tatt med til arrest av kollegaer ved Ordensavdelingen, hvor han ble sjekket videre uten mer funn. Han erkjente straffeskyld for besittelse, men det var jo selvsagt ikke hans stoff… Han tok jo bare vare på det for noen nemlig.
Birgitte fikk lagt Freddie i bilen, og løp så opp igjen til stemplingsuret og startet på redningsoppdraget. Og det var ikke lett! Klumpen hadde jo selvsagt kilt seg ned i et lite ledningshull. Birgitte er ikke en rådvil dame, så hun løp – fortsatt iført løpeutstyr ja – inn på krimteknisk og fikk seg en engangspinsett. Denne skulle nok gjøre susen! Men, Birgitte er ikke så høy og klarte ikke å samkjøre hånd, pinsett og stemplingsur fra den høyden hun befant seg i. Hun valgte derfor å tilkalle Ordensavdelingssjefen Kristian. Kristian som er høy, mørk og sterk skulle trå hjelpende til, og kom stolt til unnsetning. Kristian var ikke så høy og sterk som Birgitte først antok, og alt han klarte var å presse hasjklumpen helt ned og INN i selve stemplingsuret! Oi! Nå var ikke pinsetten til nytte lenger engang….
Her måtte det nøkkel til, og administrasjonen ble kalt ut. En nøkkel ble prøvd, to nøkler.. Verktøy… Nei… Uret ville ikke åpnes det! Levernadør Viste og Sømme måtte kontaktes, og de skulle foreta full utrykning i løpet av kvelden ble det sagt. Birgitte tenkte at klumpen lå jo trygt der den lå, så den fikk nå bare ligge til de kom å reddet den ut senere på kvelden. Dette viste seg da å ikke være så enkelt. Viste og Sømme slet også med riktig nøkkel. Et veldig vanskelig stemplingsur dette! Riktig nøkkel måtte rett og slett postforsendes fra det sentrale hold, før uret lot seg åpne – og hasjklumpen endelig kunne legges i saken etter flere dager i mørket…
Mannens sak ble lagt inn i hans ellers tykke sakskompleks – og en dom er vel å ane i horisonten en gang. Så det må vel sies at Birgitte var litt lurere enn mannen ….? Tross alt …?
En kjekk kveldsvakt bistod jeg uro/gjenganger med en utlendingskontroll på jernbanestasjonen. De stanset tilfeldige utlendinger for kontroll og jeg gikk rundt med Zanto for å se om han fikk ferten av narkotika. Vi har ikke lov å søke direkte på folk, og skal være varsomme med at vi ikke blir for nærgående. Men, det er lov å bruke vinden og trekk for å gjøre en god jobb.
Idet jeg passerte en kollega som snakket med en utlending, tverrvendte Zanto og markerte kraftig på en ryggsekk. Her lå det nesten 6 kg amfetamin og jubelen stod i taket.
Den pågrepne, som så ut som en gosselig bestefar, satte seg resignert ned på benken vi stod ved. Han fikk et ublidt møte med de norske strafferammene når det gjelder narkotika. Men jeg tror ikke et opphold i et norsk fengsel vil skremme denne karen. Han får mer i dagpenger i fengsel enn han gjør på trygd i det landet han kom fra.
Jeg leste for en stund siden et interjuv av en polakk som var dømt for vinningskriminalitet i Norge. Han roste det norske fengselsvesen i skyene. Faren for å bli tatt var minimal, straffene var latterlig lave, han fikk litteratur oversatt på sitt eget morsmål, mulighet til kursing, utdanning, god mat og trening. Han fikk mer i dagpenger i fengsel enn han fikk i trygd hjemme i Polen og toppen av kaka var at han slapp kona!
Nok er nok
Nok en kveldsvakt og nok tur på jernbanestasjonen og nok et artig funn. Jeg legger alltid turen innom ventehallen nede på jernbanen. Langs den ene veggen er det flere oppbevaringsbokser der man kan finne det meste. Idet jeg kom inn i hallen, så jeg det var fullpakket med folk. Mye kjekk ungdom og jeg så ikke noen som skilte seg ut som aktuelle kandidater. Jeg så med en gang at det var narkotika en eller annen plass og Zanto legger ikke akkurat skjul på at han har noe i nesa.
Det ble mange forundrende blikk og mange smil fra de skuelystne, men vi endte til slutt opp på en av oppbevaringsboksene øverst. Denne var merkelig nok ulåst, selv om døren var igjen. Vi fant en del klær, sko og annet uinteressant. Men innerst i skapet, i en eske lå det ca 8 gram med amfetamin. Vi fant også noen papirer som knyttet gjerningsmannen til beslaget. Han må nok svare for dette etter hvert.
Skulle ønske at en del av de juristene som tviler på narkotikahundens luktesans hadde vært til stede som tilskuere. Jeg har vært i kontakt med hundetjenesten i Oslo, som har et meget godt forhold til juristene. De bruker hund som inngang til masse ransakinger og andre løsninger og det er sammenfallende praksis blant alle juristene. Da må det være utrolig gøy å være på jobb som narkotikahundfører
Leiv Kjetil og Zanto
To uheldige Oslo kjeltringer på ferie i Ryfylket
Det finnes ei ytterst i distriktet. Ei øy uten fastlandsforbindelse, lav befolkningstetthet, og noen få hytter… Det er en ferjekai, og er du heldig kommer du med ei ferje i ny og ne. Det er ikke en travel plass, og politiet har kun en sjelden gang satt sine bein der. Politiets firebeinte har vel aldri i historien satt sine der! Før nå. Før denne dagen da Freddie og jeg ble med ut på denne øyen for å ransake ei hytte… Og hva kan vel ikke slike tilfeldigheter føre til..?!
Det har seg slik at en god gammel kjenning, dvs han er ung da, men vært i gamet lenge, ble huket inn av Zanto og Leiv Kjetil fra sentrum i Stavanger i besittelse av litt narkotika. Det ble derfor besluttet å ransake hans bopel, som til nå hadde vært ukjent hvor var.
For å ta oss ut til denne øyen ytterst i distriktet, ventet politibåten på oss i Stavangers havnebasseng. Det var World Cup i Sandvolley og Stavanger sentrum var tynget i flere tusen tonn med sand inne i Vågen. Det var små drakter, det var mye hud, det var masse sol, det var høy musikk og det var god stemning. – Det var lørdag og det var sommer…
Vi hoppet ombord i båten, dvs Freddie prøvde å snike seg unna, men måtte gi tapt og klamret seg til dørken. No skipshund er han absolutt ikke… Veien inn var skikkelig homperute i ettermiddagsbrisen… Vel fremme la vi til ved en øde kai, ikke ferjekaien, neinei – vi skulle opp til en høyde det tok 20 min å klatre opp til. Sikkert 250 høydemeter, minst…! Jada, var fin utsikt… Glad lettvesten var av for å si det sånn… Hyttebesøket gav oss fint lite, foruten en god trim i fin natur.
På vei ned til båten igjen, havnet Freddie og jeg litt bakpå etter de tre andre gutta. Vi gikk langs landeveien og dillet. Alle var i uniform og var et meeeget uvanlig syn der inne… Ja, det var et par gårder på veien.
Ikke så lenge før vi var kommet ned til båten igjen, passerte to BMW oss. De var fullastet med bagasje og folk, og tydelig no hytteturister. Jeg registrerte at bilene ikke var lokale, og at de to bak rattet fikk stooooore øyne da de passerte oss.
Idet jeg noen få minutter senere rundet svingen, hadde de to bilene parkert ved ei hytte. Stemmer. Hytteturister… Jeg sa hei og passerte dem. De var så vidt kommet seg ut av bilene, og startet utpakkingen. Det var både menn, kvinner og barn, og fiskestenger, riskoker, og vannmeloner ramlet ut av bilene.
Plutselig dro Freddie inn i en busk like nedenfor bilene. Han søkte noe febrilsk, og leitet og leitet og tittet på meg med blikket “Hjelp da. Det lukter her, men jeg finner det ikke!” Ok, tenkte jeg – det var da merkelig… Jeg ble med inn mot denne busken og leitet. Tok en gren og stakk litt rundt. Men nei, fant ikke noe jeg heller. Mulig depotplass…?
Neinei, vi gikk så ned mot båten, og noe motvillig hoppet han ombord igjen. Vel ombord satt de andre gutta og diskuterte merkelig oppførsel hos en av de mannelige hytteturistene som nylig ankom. De hadde nemlig sett at han ene hadde vært i en busk like nedenfor bilene og hentet noe. De så han puttet noe i lommen og gikk opp mot hytta. Det var jo ikke en naturlig plass å ha en nøkkel, og med Freddies oppførsel rundt samme busk, så valgte vi å ta kontakt oppe på hytta.
Vedkommende buskbesøker ble bedt om å komme ned fra hytta for en prat, og der stod også Freddie og jeg klare. Freddie gikk rett bort til vedkommende og markerte på bukselommen hans. Han ble konfrontert med dette, at hunden min markerer på narkotika, og at han var interessert i busken vi observerte at han var i, og på lommen hans. Han stilte seg uforstående til dette, og sa han bare hadde tisset i busken. Han ble forklart at hunden ikke markerte på urin, og fikk en sjangs til å hente narkotikaen selv. Men han nektet fortsatt. Hendene skalv, og han var tydelig nervøs.
Mens mine kollegaer pratet med ham gikk jeg og Freddie opp mot hytta. Det var overraskende lite reaksjon å spore hos de tilstedeværende på dette. Jeg møtte en annen mannsperson på tunet, og rakk så vidt å si hei til ham før Freddie dro meg ut i terrenget ved siden av hytta. Her gikk han helt bananas, og klatret på så og så rette fjellvegger, og hoppet så høyt han kunne. Det luktet her. Heeeelt tydelig luktet det narkotika her. Og det lå høyt. Gjerne kastet opp på taket…?
Vi måtte komme i en bedre posisjon, terrenget var umulig. Vel nede løp Freddie på verandaen og markerte på ryggsekk som lå der blant mer bagasje. Jeg forklarte til ham jeg møtte på på tunet at her viste min hund tydelig at det luktet narkotika i teigen rundt hytta og han ble spurt om han kjente til det. Han benektet dette og skjønte ingenting…
En kollega kom til å pratet med vedkommende mens jeg og Freddie tok en ny runde ved siden av hytta. Denne gang bråsnudde han kjapt og markerte på en betongfot som lå under verandaen. Slik en betongfot til parasoller. Og bingo! Der lå det to pilleresker MED navnetag – til ham på tunet. Og oppi lå både hasj og heroin… Videre søkte vi bak hytta slik at vi kom opp i høydeskråningen hvor Freddie hadde været noe. Idet vi kom bak hytta var det helt tydelig at vi var nære målet, og Freddie jobbet godt før han til slutt stilte seg, på to bein opp langs veggen til et uthus og markerte opp under takpannene. Og bingo igjen! Der lå det stukket inn en pose med hasj og heroin…!
Mannen på tunet erkjente etter hvert at dette var hans, og at de hadde fått panikk da de så oss langs veien. De hadde febrilsk løpt rundt for å stasje stoffet før vi kom. Det var kun gått få minutter fra de fikk lagt det vekk til vi kom opp bakken… Og det hadde ligget i ryggsekken under kjøreturen.
Disse karene viste seg å være godt kjente i miljøet i Oslo, og hadde kjørt fra hovedstaden denne morgenen og over fjellet for å være på ei hytte de hadde leid for to uker… Alt var gått vel, helt frem til hytta. Helt til vi passerte da… Da gikk det ikke så vel allikevel…
Godt fornøyde meg egen innsats satte vi kursen mot Stavanger i solnedgangen, og med medbrakt pizza fra en lokal pizzabaker fra ei annen øy vi stoppet innom. Freddie sovnet godt på dørken på vei inn. Det var sommerkveld, det var stille sjø, det var sol og det var meeeeget god stemning..!
Birrgitte
HOVEFESTIVALEN 2014
Den årlige Hovefestivalen gikk av stabelen i år lørdag 29.juni til torsdag 4.juli. I den forbindelse var Leiv Kjetil bedt om å bistå med narkotikahunden ”Zanto”, og Roald fra kriminalomsorgen med narkotikahunden ”Disa”.
Da jeg fikk nyss om at Leiv Kjetil skulle ned til det blide Sørlandet i noen dager, var jeg ikke sen om å godsnakke med de som bestemmer, og var så heldig å få være med til Hovefestivalen.
Jeg og Leiv Kjetil pakket bilen og dro retning Arendal med ”Zanto” og ”Faro” søndag morgen. Vi ankom festivalområdet sammen med Roald rett etter lunsj. Vi hadde ikke vært der lange tiden, før Leiv Kjetil var klar for å komme seg ut og gå. ”Man får ikke fanger av å sitte inne!”.
”Disa”, Roald og Ole Vidar
Leiv Kjetil hadde gjort seg noen erfaringer fra samme tjeneste i fjor, og funnet ut at Zanto fungerte best rundt området for ankomst og innsjekkingen til festivalen. Der er det mye folk i drift. Inne på selve festivalområdet er det mye telt, folk, boss og matrester, noe som kan være utfordrende for en hundefører med en matglad hund.
Det gikk ikke lang tid før Zanto markerte på personer. De fleste vi stoppet og kontrollerte var blide og fornøyde, og erkjente bruk av narkotika. Det ble noen mindre beslag, men de store beslagene uteble.
Flere av personer vi tok inn for kontroll og som vi pratet med, forklarte at ryktene gikk på at politiet hadde flere hunder på festivalområdet og man måtte ikke finne på å ta med narkotika, for da ble man tatt. Det er dermed ikke tvil om at politiets tjeneste gjennom årene på Hovefestivalen har virket forebyggende.
Jeg og Leiv Kjetil gikk som makkere under festivalen. Leiv Kjetil gikk som regel et stykke foran meg, mens jeg gikk litt bak og hadde oversikt over det som skjedde foran dem. Man ser fort om noen får dårlig samvittighet når de blir oppmerksom på hunden. I tillegg kan man få en del informasjon fra personer i det hunden og hundefører har passert dem.
Dette skjedde blant annet ved et tilfelle under festivalen. Leiv Kjetil og Zanto gikk ca 15-20 meter foran meg. De passerte to menn som var på vei inn på festivalområdet. Zanto viste ingen direkte interesse overfor dem, og passerte rett frem. I det de passerte meg, overhørte jeg den ene si; ”Så du. Hunden merket ikke noe på oss!” Jeg stanset og tok kontakt med personene. Leiv Kjetil og Zanto kom bort til oss, og Zanto fattet tydeligere interesse for dem. Dette gjorde at vi valgte å ta dem med inn for videre kontroll.
Dette var to blide sørlendinger, så å bli med inn til kontroll var ikke noe problem. Den ene personen jeg pratet med var veldig positiv til politiets arbeid, og kunne ikke få sagt det nok hvilken god jobb vi gjorde. Samtidig var han helt klar på at vi nå hadde tatt feil personer. Det var over 10 år siden sist han hadde røyket seg en joint, så her tok vi feil.
Den andre personen var like påståelig overfor Leiv Kjetil. Han hadde ikke rørt narkotika på mange, mange år. Han kunne ikke skjønne at vi kunne tro noe annet. Det ble etter hvert bestemt at de begge to skulle sjekkes ved å ta en urinprøve.
Etter mye om og men, hardnakket nekting for bruk og to timers (!) venting for at de klarte å avgi urinprøve, var resultatene klare. De gjorde begge utslag på THC (virkestoffet i cannabis), amfetamin og benzo. Til tross for dette var de like fornøyde og blide, erkjente bruk og fikk forelegget med seg i hånden.
Som nevnt tidligere er ikke Leiv Kjetil en person som sitter inne – vi må ut og gå! Det ble en del gåing rundt ankomstområdet til festivalen i løpet av vår tid på Hovefestivalen. Den ene dagen hadde vi gått en stund uten å ha fått noe fangst. Jeg kunne merke at frustrasjonen til Leiv Kjetil var stigende. ”Det må da være noen her som har noe på seg..!” Leiv Kjetil ble oppmerksom på en person som han mente hadde snudd og gått en annen vei da han ble oppmerksom på Zanto, så vi tok opp jakten på ham. Vi var et stykke bak ham og måtte sette opp farten for å ta ham igjen. Da vi var i ferd med å nærme oss vedkommende, stupte Zanto inn i en busk. Tanken var – kan han ha kastet fra seg noe?
Zanto styrte på inne i busken og halen gikk. I det Leiv Kjetil skulle til å sjekke hva han holdt på med, kom Zanto ut med en diger baguette med smeltet ost og kjøttdeig på tvers i munnen. Zanto var superfornøyd, og Leiv Kjetil.. ikke fult så fornøyd! Zanto ville ikke gi fra seg denne fangsten, og den potensielle fangen spaserte fint av sted på god avstand.
Frustrasjonen var å ta og føle på etter denne mindre populære fangsten, men Zanto viste kort tid etter at han har nesen på. Vi var igjen på vei ned mot ankomstområdet, da Zanto stuper inn under et gjerde. Han kryper under og markerer tydelig. Vi klarer etter hvert å komme oss på andre siden av gjerdet vi også – og sannelig var det ikke en bitte-bitteliten hasjklump. Zanto beviste nok en gang at nesen er på – det er ikke størrelsen det kommer an på!
Godt jobbet!
Hilde
Dette er en historie som ikke er så hunderelatert, men som er underholdene på annet vis. Uansett, jeg kjørte patrulje med Hilde fra 4 divisjon, og vakten var preget av psykiatriske oppdrag av diverse karakter. Det virker som om det er flere oppdrag relatert til psykiatri enn til hund på mange vakter!
I starten av vakten fikk vi melding om en mannsperson, som rallet rundt i en gammel BMW uten skilter utenfor byen. Han som ringte politiet, mente også at denne karen var kraftig ruset på et eller annet som ikke var hjemlet i lov, og at kjøringen ikke helt stod i stil med Vegtrafikklovgivingen.
Vi kjørte til stedet og påtraff denne karen på veg bort fra stedet. Han hadde nøkkelen til bilen i baklomma, bilen var god og varm og det luktet svidd gummi i hele nabolaget. Et av bakdekkene var vrengt helt av felgen og han hadde kjørt seg fast over en fortauskant. Han nektet selvfølgelig for ALT, uansett om vitnet var meget troverdig, edru og sikker i sin sak.
Mistenkte ble påsatt håndjern fremme og satte seg etter hvert ned for å hvile litt! Han begynte etter hvert å klø seg en viss plass og antydet at han kanskje hadde pådratt seg noen ulumskheter som ikke hørte hjemme der. Jeg rådet han til å oppsøke en lege.
Utvidet prøve
Vi kjørte han til legevakten for en utvidet prøve. Det innebærer en blodprøve og en klinisk undersøkelse gjort av en lege. Det hele begynte med at en sykepleier tappet blod, med den følge at han nesten svimet av. Grunnen til det var at han led av bulimi. Jeg sa på en fin måte at han måtte få i seg noe god mat. Det hadde han jo gjort, fikk vi kjapt til svar! Han hadde hatt popkorn til frokost, lunsj, middag og han hadde planer om popkorn til kvelds! Ingen kan utsette noe på denne karen` s kosthold!
Han sa videre at han også var diagnostisert som kronisk alkoholiker. Men denne diagnosen kjempet både han og psykologen innbitt imot! Det skal legges til at han hadde nesten 1.5 i promille da vi pågrep han, på en tirsdag ettermiddag. Men noe alkoholiker var han ikke. Han var også frustrert over NAV som ikke var helt enig med at han fortjente en uke i sydligere strøk på skattebetalerens regning! Vi var skjønt enige, klart han fortjente det så mye som han hadde bidratt med til velferdsstaten. Jeg fikk med ett stor sympati med de som jobber på NAV som har sånn grinebitere på døra!
Store pupiller i hele slekta
Legen sjekket pupillene, som var unormalt store. Forklaringen på det var at hele familien var født med store pupiller! Han la videre til at utenom dette både tisset og kastet han opp blod. Legen måtte også sjekke noen heftige utslett som muligens var nikkelallergi, mente mistenkte. Det at han hadde på seg masse armbånd som inneholdt nikkel, gjorde kanskje den konsultasjonen unødvendig. Legen bemerket at det så ut som sprøytestikk, noe mistenkte beroliget legen med var helt feil!
En del av den kliniske testen innebærer at pasienten skal huske 4 tall- par. Her bommet mistenkte stygt for å si det sånn. Forklaringen på det var at han led av dyskalkuli, altså at han sliter med tall!
En siste kommentar til legen, mens han pekte på stetoskopet han hadde i lomma, var at et sånt stetoskop hadde en lege rappet fra han sist de reddet han fra en overdose. Det skal legges til at han hadde hatt 12 overdoser til sammen i løpet av sitt korte liv. Legen bemerket tørt at han måtte anmelde dette ”grove tyveriet”.
Uansett, vedkommende overlevde både blodprøve og klinisk prøve, og vi kjørte han blid og fornøyd hjem.
Leiv Kjetil