Hundetrening med litt av hvert!

Onsdag 6. mars 2011 var det hundetrening på et mottakssenter for asylsøkere sør i fylket. Jeg og Mikke kom fra nordfylket, mens det var 3 godkjente ekvipasjer fra sørfylket som var med. I tillegg var Astrid og Birgitte med, med sine hunder som er under opplæring.

Gode gamle Bjarne Gimre hadde regien, og hadde organisert ekstra uniformert personell med på treningen, dersom vi skulle være så heldige å få noen reelle funn. Det hele startet med en kort orientering på Sandnes politistasjon, før vi kjørte ut.. De godkjente ekvipasjene fordelte seg på 4 forskjellige steder, for til å begynne med å søke gjennom felles oppholdsrom og gangene der asylsøkerne bodde. Dette medførte at Elisabeth og Pelle fikk to flotte markeringer på ytterdøren til noen rom, og inne på disse ble det funnet til sammen ca 20 gram hasj.

Mikke fikk også et lite funn av 1 gram hasj, under bordet på et av rommene. Da vi tok en liten samling etter ca en times søk / trening, kom det frem at to av hundene hadde fått en voldsom interesse for det ene hjørnet på utsiden av et hybelhus. Det hadde blitt banket på døren til leiligheten det var mistanke om var aktuell, uten at noen hadde åpnet. Jeg tenkte at dette måtte vi også prøve oss på. Jeg fikk med meg Birgitte, Roald, Astrid og en ansatt som hadde nøkler til aktuell leilighet. Birgitte viste vei til stedet, og på veien ned mot hybelhuset, la vi merke til en ung kar som gikk i samme retning som oss. Han kom oss litt i forkjøpet, så Mikke fikk ikke kjangs til å sette snuten på ham.

Fint beslag

Birgitte viste vei, på baksiden av aktuelt hybelhus, og jeg slapp Mikke løs uten å gi noen kommando. Etter hvert som han beveget seg mot den andre enden av huset, så jeg at snuten begynte å gå høyere opp enn normalt. Etter å ha utredet området i et minutt eller to startet han å hoppe opp langs veggen, ved vinduet til leiligheten der også de andre hundene hadde hatt interesse. Dette gjør hunden ikke uten grunn, og jeg var rimelig sikker på at det var røyket noe som ikke var bra inne i aktuell leilighet. Dette da det var en ventil like over der Mikke hoppet. Vi gikk derfor rundt hjørnet på huset, og mot inngangspartiet til aktuell leilighet. Det ble igjen banket på, og da ingen åpnet ble døren låst opp.

Jeg ble stående i bakgrunnen, og i det døren ble åpnet hørte jeg en ”dump” lyd fra den kortsiden av huset, som vi akkurat hadde kommet fra. Roald og Astrid gikk inn i leiligheten, mens jeg og Birgitte ble stående på utsiden. Like etter kom den samme karen som hadde gått ned mot huset like før oss, rundt hjørnet. Han hadde ikke sko på bena, og gikk på sokkelesten. Jeg fant dette litt besynderlig, og begynte å spørre ham ut hvor han kom fra, og hvorfor han gikk uten sko. Før han fikk kjangs til å svare, la jeg merke til at Mikke hadde kommet fram med snuten sin, og stod og markerte på hans høyre jakkelomme. I lommen ble det funnet diverse ting og tang, samt ca 10-15 gram med hasj som var oppdelt i 1 grams klumper. Han ble påsatt håndjern, før jeg gikk tilbake på kortsiden av huset, der jeg hadde hørt den merkelige lyden rett forut. Mikke løp da straks bort til to dekk som lå stablet oppå hverandre, og begynte å markere. Da jeg løftet det øverste dekket bort, så jeg at det lå en liten plastpose
der.

Denne viste seg å inneholde ca 350 gram med hasj. Jeg er 100 % sikker på at denne ikke hadde ligget der når vi gikk forbi stedet. Da hadde Mikke funnet den på veien.

Det som må ha skjedd, er at mannen har sett oss komme ned mot hybelhuset, og tenkt at det var ham vi var ute etter, siden han jo tross alt hadde noe å skjule på rommet sitt. Han har så gjort det sjakktrekket å ta med seg all hasjen sin, hoppe ut vinduet og gått uvitende mot der vi stod. Dette viste seg jo ikke å være særlig lurt, da han bokstavelig talt spaserte rett inn i lovens lange arm. Han erkjente ikke at hasjen var hans, men han skal slite med å komme seg unna med noen troverdig forklaring i retten. Det er sikkert og visst.

Men, tilbake til den første saken. Det viste seg å være to personer fra Afghanistan i den aktuelle leiligheten som Roald og Astrid hadde gått inn i. Etter at personene var pågrepet og tatt ut av leiligheten var det klart for søk med hund. Da jeg kom inn, tenkte jeg at her lukter det jo ikke hasj… hvorfor markerte da hunden på utsiden??? før jeg slo fra meg tanken igjen og begynte søket. Jeg hadde meget stor tro på å finne narkotika av et eller annet slag. Jeg var derfor mildt sagt svært skuffet da jeg etter ca 20 minutters søk stod igjen med to hjemmelagede hasjpiper, som Mikke hadde funnet, men intet beslag. De to afghanerne ble sluppet inn igjen på rommet, og forholdet var egentlig opp og avgjort på stedet.

Det gjelder å ikke gi seg!

Jeg gikk noe slukøret etter de andre for å ta lunch, men da jeg kom til enden av huset gikk det en liten f… i meg, så jeg rundet hjørnet og gikk på baksiden av huset igjen. Jeg kunne bare ikke skjønne hvorfor Mikke hadde hoppet opp på veggen der, når det ikke var noe hasjlukt i leiligheten. Mikke fulgte etter og løp da straks tilbake til baksiden av aktuell leilighet. Denne gangen startet han straks å hoppe opp og ned under det ene vinduet. Forskjellen på hoppingen denne gangen var at han nå i tillegg dunket nesen sin inn mot veggen, som for å vise meg at HER far, HER er det!!!

Jeg gikk helt inntil veggen for å kikke, og la da merke til at det var en liten glipe på ca 2 cm mellom ytterplatene på veggen og asfaltplatene innenfor. Det var lekter imellom platene, og da jeg la hodet helt inn mot vinduet så jeg at det lå noe plast inni denne sprekken. Jeg dro ut plasten og fant to stk 200-grams plater med hasj, innpakket i plasten. Funnet lå ca 180 cm over bakkenivået. Beboerne i leiligheten hadde kommet til vinduet for å se hva som skjedde, og stilte seg selvfølgelig helt uforstående til funnet vårt. De ante ikke hva som var inni plasten.

Da de to beboerne lukket opp vinduet til leiligheten sin, så var det bare for dem å stikke hånden sin rett inn i hulrommet, og hente ut hasjen sin. De nektet like fullt på forholdet, men ble pågrepet av de uniformerte på stedet og tatt med inn for avhør. De nektet også i avhør, så vi får håpe at det blir DNA- treff på hasjen.

Resultatet av treningsdagen ble dermed nærmere 800 gram hasj, og vi avsluttet med noen treningssøk i en leilighet og i terrenget, som Helge hadde lagt ut til oss. Det ble følgelig en litt lenger treningsdag enn vanlig, pga rapportskriving, men det var verdt hver eneste ekstra time!

Hilsen Øyvind & Mikke.

Sporsøk og væpnet aksjon

Etter en lang og krevende arbeidshelg, stod to nattevakter for tur, noe som kroppen kanskje ikke var helt klar for. Arbeidshelgen hadde vært meget hektisk og søndagsvakten gikk i ett fra kl 07 om morgenen og til 20 om kvelden. Men, nattevakter er kjekt og spesielt hvis det er mye oppdrag eller en får gang på ting.

Første nattevakten var som sagt hektisk og det var flere ransakinger jeg ikke fikk tatt. Neste nattevakt begynte med telefon fra operasjonsleder med spørsmål om jeg kunne begynne før og bistå Sandnes. Klart det, tenkte jeg!

Parkert bil

På veg tilbake fra Sandnes, ble jeg sendt til en bensinstasjon for å sjekke ut en bil og en person som oppholdt seg der. Jeg hadde ikke makker akkurat da, men operasjonssentralen forsikret meg at det var et harmløst oppdrag som jeg ikke trengte makker til.

Jeg la kursen litt skeptisk, spesielt siden erfaringen tilsier at det er ofte da en minst venter det at ting skjer. På bensinstasjonen stod det en forlatt bil med en knust siderute. Jeg snakket med betjeningen og et vitne, og fikk klarhet i at det hadde vært 4-5 personer rundt denne bilen. Jeg snakket ikke så mye med disse siden jeg ville prioritere søk. Operasjonssentralen nevnte også et navn på en kjenning som bor i nærheten.

Jeg fikk retningen gjerningspersonene hadde gått og kjørte i retning der siste sikre observasjon var. Jeg tok ut Zanto og kalt samtidig på bistand.

Zanto slo kjapt på sporet som heldigvis var ganske ferskt. Det bar oppover gaten langs et industribygg, over et friområde og ned til en gate som går ved en skole. Det bar videre og gikk ganske langt og sporet kan beskrives som en hestesko før jeg nærmet med selve åstedet igjen. På veg nedover mot åstedet dreide Zanto til høyre inn i en gate før jeg til slutt havnet utenfor adressen til gjerningsmannen. Han sanset og snuste på søppeldunken like ved døren og på selve døren.

Jeg kalte på bistand og vi tok kontakt på døren. Jeg så at det var aktivitet på rommet til gjerningsmannen, men det var ingen som åpnet opp. Etter kort tid tok vi oss inn med makt, men møtte en stengt dør der gjerningspersonen oppholdt seg. Vi hamret og sparket på døren og fikk etter kort tid til svar at hvis vi ikke kom oss bort ville han skyte. Han understreket dette med å si han var stein gal og ville skyte oss tvert mens han hamret på døren med noe metallaktig!

Vi trakk oss ut og etter en væpnet aksjon overga han seg sammen med sine medsammensvorne. Det hører med til historien at han ble løslatt etter avhør dagen etter!!

Leiv Ketil og Zanto

Hompen I

Det var august og siste helgen før skolen skulle begynne igjen. King og jeg hadde helgevakt. Det hadde vært ei travel vakt med mye fyll og spetakkel i byen. Likevel var vi litt snytt for det hadde ikke vært noe hundeoppdrag hele vakta.

Da jeg og makker kom inn til stasjonen, ropte plutselig en¨hundekollega til meg. Det skjer saker nedi bøgda di nå!! Jeg måtte straks bort å sjekke vaktjournalen. Ganske riktig, tyver i Bjerkreim.

Innehaver av bilopphoggingsfirmaet og dekkforhandleren, Hompen, hadde oppdaget at han hadde folk inne i anlegget sitt. Jeg så at Egersunds patruljen var på vei. Jeg ringte dem og fortalte at jeg gikk av vakt, men dersom de ønsket bistand av hund så kunne jeg komme.

Det var senior patruljen fra Dalane som var ute til tross for det sene tidspunktet. Aslak Moi og Magnar Sandstøl var ikke vanskelige å be. ”Kom an, me nærme okke Vikeså, så bare kom du så vente me.”

Jeg la turen sørover og etter kort tid var det klart for aksjon. Vi kjørte i samlet flokk inn på området til Hompen. Listige Aslak og myndige Magnar skvatt ut av politibilen. De fikk opp maglightene i ei brenning og lyste inn på området. Samtidig skvatt to andre, noget yngre betjenter med andre fysiske forutsetninger, opp på noen containere som utgjør deler av inngjerdingen til området. De to var også kjapt oppe med lyktene og det ble meldt om at de skimtet personer inne i anlegget.

Jeg dro med meg King. Vi måtte klatre via noe material opp på noen containere. Herfra måtte vi hoppe ned på motsatt side, rett i en haug med paller. I det vi landet, så jeg at King hadde kjeltring i nesa. Halen gikk rett til værs og kassa fram. Han brummet i barten og begynte å halse med det samme jeg ropte inn at det var politiet som var på stedet.

I samme stund kom det frem to litauere med hendene over hodet. Jeg kommanderte dem i bakken og Kingen passet på mens de ble påsatt håndjern. Vi fikk ut de to tyvene og jeg meldte på samband at jeg kom til å sende hunden på rundering inne på området. Jeg ville ha bekreftelse på at ingen av politiene hadde forvillet seg inn. Listige Aslak hadde i mellomtiden kommet seg opp på en container og følte nok han hadde god oversikt over området, for Aslak brølte fra container-taket: Ingen inn på området UT!UT! Ingen inn på området!

Rundering

Jeg sendte Kingen på rundering! Han for rundt som en vind mellom bilene inne på området. Plutselig hørte jeg at han filleristet noe under en bil. Det var innbruddsverktøyet til litauerne han hadde funnet.

Det ble ei fin natt. Vi fikk to tyver og ikke minst fikk vi hjulpet en innehaver som opererer i en bransje som er veldig plaget av denne type kjeltringer.

Det kan avslutningsvis nevnes at de to ble sittende noen dager på glattcelle hos politiet før de endte opp med ei bot hver. I tillegg er de nå inne i våre systemer både med fingrene og deres biologiske profil.

King og Jan Øyvind

Etterutdanning 1 med knuste dører!

For en del år siden ble det avholdt etterutdanningskurs for narkotikahunder på Sæter gård på Kongsvinger. Tema var overværssøk og det skulle bli kjærkomment med en hel uke med trening på et konkret og veldig aktuelt tema. Det er vanskelig å få trent skikkelig på dette hjemme, da man er avhengig av mange figuranter, både kjente og ukjente. Veldig kjekt å treffe gamle kjente, utveksle erfaringer og sitte og skrøne sammen. Vi var til sammen 6 ekvipasjer på kurset.

Mandag og tirsdag før lunsj var avsatt til patruljegang, der det var lagt ut store hasjlegg hundene skulle slå på. Dette er veldig viktig med tanke på å kalibrere hundene til å ha nesa på hele tiden og dra på store luktbilder. Løypene var preppet godt med masse utlegg, slik at hundene tok mye av det hvis man fikk hjelp av vinden.

Tirsdag etter lunsj og onsdagen, var satt av nede i Kongsvinger-hallen, der vi trente på figuranter preppet med narkotika i forskjellige situasjoner. Alle hundene tok dette utrolig kjapt og hadde en imponerende stigning. Instruktørene, Jon Karlsen og Kjersti Kjeksli, var veldig fornøyd. Vi la all ære på instruktørene, selvfølgelig. De to gjorde en utmerket jobb og var veldig åpne for forslag eller ting vi ville gjøre annerledes! Vi bevegde oss også litt utendørs på onsdagen etter lunsj siden hundene tok dette så fort!

På torsdagen skulle vi prøve dette ut i praksis i Kongsvinger sentrum. Det var flere figuranter både inne på kjøpesenter, i parker og rundt forbi. Noen var kjente og noen ukjente. En figurant hadde en hel ryggsekk med hasj på ryggen, noe som er veldig kjekt å trene på. Det som var veldig bra at det var veldig gode legg som var tagbare, stort sett. Men, jeg så stor forskjell på Zanto fra Kongsvingerhallen og inne på et kjøpesenter. Men det sier seg selv, så det kom ikke som en overraskelse. Inne på et kjøpesenter er det mye folk, kan være et veldig tøft miljø og andre ting som gjør det krevende for hundene. Dette må det trenes mye på!

Jeg snakket med mange ”innfødte” på min runde rundt i byen! Alle syntes det var kjempebra at politiet var synlige og patruljerte. Da jeg forklarte at jeg var fra Stavanger og var her på kurs, fikk jeg inngående kunnskap om det store narkotikaproblemet Kongsvinger har. Det virker som om politiet og kommunen har en del å ta tak i!

Lykketreff under lufting!

Øyvind fra Vestfold kom bort til meg rett før lunsj på torsdagen. Ta med hunden, sa han, og gå oppover gata der. Jeg gjorde som han sa og idet jeg passerte et hus, tverrvendte Zanto. Det smalt i topplokket for å si det mildt. Han begynte å jage på overvær i gata og klatret oppetter husveggen. Til slutt satte han seg og markerte mot 2 etasje, der vinduet stod åpent i luftestilling. Øyvind sin hund hadde også hatt en lignende adferd.

Vi snakket med noen lokalkjente og fikk avklart at det bodde en aktuell kar i 2 etasje. De visste ikke hvem han var, men det var tydelig ”den rette sorten”. Vi gikk inn og jeg fikk markering med Zanto på døren. Det samme gjorde Øyvind med sin kombihund, Igor, på neste dør.

Vi banket på døren, men vedkommende ville ikke lukke opp. Han prøvde seg med at han ikke hadde nøkkel. Øyvind prøvde å sparke opp døren, mens jeg løp på utsiden for å se om karen kom løpende ut. Til slutt måtte vi finne et brekkjern og få opp døren på den måten! Personen på innsiden var rimelig spak for å si det mildt! Han var redd det var B- gjengen fra Oslo som kom for å ta han, påstod han! For å gjøre en lang historie kort endte det med ca 6 kg hasjisj, der 1 av kiloene var preparert med tanke på å svelge.

Det strømmet inn gratulasjoner fra bl.a. rektor på Politihøgskolen og det er vel ikke ofte det skjer! De andre hundeførerne var mektig imponerte! Kursledelsen var i ekstase og spanderte pizza på kvelden. Organisert på Kongsvinger politistasjon var meget imponert, endog hundeleder i Hedmark overrakte gratulasjoner. Gamle kurskollegaer ringte og, så det var kjempegøy:)

Leiv Kjetil og Zanto

Banditter i København

Etter ett år som hospitant ved avsnitt for nark- uro og vinning på Stavanger politistasjon, så ble jeg glad da jeg ble spurt om å være med avdelingen på studietur til København. Det hadde ikke vært noen tur det året jeg hospiterte der, så dette kunne jeg ikke si nei til.

Emnet for turen var også meget interessant. Det skulle være fokus på MC relatert kriminalitet, med såkalte 1% klubber og om de andre bandene som vokser frem i København og Danmark ellers.

Vi var en fin gjeng som dro ned onsdags ettermiddag etter endt tjeneste. Harald Ljones var selvutnevnt reiseleder og hadde planlagt både det faglige og det sosiale innholdet.

Rigspolitiet

Etter en artig kveld ute i Københavns gater og strøg, så hadde vi en avtale hos Rigspolitiet på Nationalt Efterforskningsstøttecenter. Langt ord og enda vanskeligere sted og finne. Men etter hvert så fant vi adressen. Det var svært lite som tydet på at det var et politihus. Kun ett lite skilt på en ringeklokke på en ellers så nøytral bygning viste at vi var på rett sted.

Vi ble møtt velkommen av avdelingens leder, som fortalte kort om hva og hvordan de arbeidet. Deretter fikk vi en detaljert gjennomgang fra tre forskjellige danske kolleger som hadde vær sin spesialitet. En jobbet opp mot Hells Angels miljøet. En jobbet med Bandidos, mens en hadde de stadig mer voksende ”Bandene” som sitt fagfelt.

Vi fikk tre særs interessante foredrag. Når det gjelder 1% klubbene så har vi mye å lære av hverandre. Det er i København en hel del mer dramatikk forbundet med disse ”Rockerene”. Det har vært flere tilfeller av skyteepisoder på restauranter og lignende. Dette har medført et svært strengt lovverk i Danmark. Det er for eksempel ikke lov for medlemmer av 1% klubber å bære vester og lignende offentlig på utesteder. Dette vil medføre svært høye bøter for det enkelte medlem, samt stedet som de oppholder seg på. Den enkelte politibetjent har og myndighet til å bortvise MC og bande medlemmer fra steder og gater for opptil ett år om gangen. Alt dette for allmennpreventive hensyn. Så vi kan konkludere med at de har vært kreative og aktive i benyttelsen av den danske politiloven.

Et annet emne var disse såkalte ”bandene” som herjer i København og andre større byer i Danmark. Dette er grupperinger som består av unge menn, ofte med innvandrer bakgrunn. De kan ha sitt opphav i enten geografiske områder, som gjengen ”Blågårds Plads”, eller de kan ha etniske opphav som ”Black Cobras”. Felles for disse bandene er at de er svært voldelige og de tar mer og mer ”forretninger” fra MC klubbene.

Jeg syntes timene her gikk fort og jeg hadde mange spørsmål til foredragsholderne, men måtte gi meg med spørsmålene da det tikket inn en sms fra Torvald Espedal som sa: ”Då seie me takk til deg”. Jeg tok hintet og avsluttet spørsmåleneJ

Resten av turen var av sosial karakter. Vi avsluttet kvelden med en flott forestilling på Wallmanns Salonger!

Dagen etter hadde vi planer om et besøk i den berømte fristaden ”Christiania”, men etter råd fra våre danske kolleger, så bestemte vi oss å avlyse dette. Dansk politi har startet en offensiv mot fristaden. Dette gjør at innbyggerne er svær mistenksomme. Vi fikk høre at en gruppe svenske politifolk hadde fått et svært ublidt møte med ”Christiania”, så da benytte vi heller de ledige timene på fredag formiddag på litt shopping. Ikke verst det heller…..

Bjørn

Praktisk kvalitetskontroll endte i anmeldelse

Å2 og jeg var innkalt til praktisk kvalitetskontroll på Lista i juni.

Jeg meldte ifra til ansvarlig for kvalitetskontrollen Martin v/Agder pd om at vi ikke hadde anledning til å stille den aktuelle dagen da vi den uken skulle ha sentral hundesamling i Kriminalomsorgen. Dette var ikke noe problem, Martin meldte i fra til PHS og det ble avtalt at vi skulle ta kontakt med Martin etter sommeren og gjennomføre kvalitetskontrollen da.

Så i slutten av august tok jeg kontakt med Martin og sa at jeg var klar når tid som helst. Elisabeth fra Rogaland pd var en av dommerne i juni og ble med som dommer denne gangen også.

Så i begynnelsen av september fikk jeg dato for kvalitetskontrollen, onsdag 19. september i Stavangerområdet. Lillian m/Tamlin hadde heller ikke vært gjennom kvalitetskontrollen og hang seg på denne dagen. Kvalitetskontrollen var lagt til et verksted med flere lager fordelt på 2 etasjer. Videre var det utvendig bilsøk og feltsøk. Vi hadde 50 min til rådighet og disponerte selv tiden.

Å2 og jeg skulle starte med fri v/fot, men pga av kraftige regnbyger startet vi med en dekk under et halvtak. Da regnet minket litt i intensitet, var det klart for fri v/fot.

Jeg var litt nervøs slik jeg alltid er før prøver og konkurranser. Å2 merket nok at jeg var nervøs for etter en vending gikk han plutselig på høyre side i stedet for venstre side… Men han så fint opp på meg hele tiden og prøvde nok å finne ut hvorfor jeg var nervøs. Når jeg fikk holdt, satte han seg fint på riktig side igjen. Resten av fri v/fot gikk bra 

Så var det i gang med søksøvelsene. Jeg startet i 2. etg på lagersøket, der fikk vi flere funn, det ene utlegget var et utlegg som lå høyt i lageret i etasjen under. Vi søkte oss ned til 1. etg og fikk flere markeringer der, både på lager, toalett og pauserom.

Etter lageret var det klart for utvendig bilsøk, her fikk vi ingen markeringer. Da var det feltsøket igjen, her fant vi to utlegg.

Å2 ble satt i bilen og jeg sto ute å ventet på dommen. Jeg var ikke fornøyd selv, da jeg syntes jeg hadde maset for mye på Å2, samt at jeg hadde mange markeringer. Jeg ble kallet inn fra regnet og fikk beskjed om at jeg hadde bestått, men at det var flere ting som ikke var så bra. Jeg hadde maset for mye på Å2, det var ikke meningen at jeg skulle detaljsøke hele området… Helt sant, men er en nervøs gjør en noen rare ting… Samt at jeg hadde et par feilmarkeringer.

Feilmarkeringer

Jeg var ikke fornøyd med at jeg hadde feilmarkeringer, da jeg ikke hadde det til vanlig –men jeg var jo litt nervøs og kanskje jeg hadde påvirket hunden tenkte jeg.

Lillian var i mellomtiden kommet til stedet og satte i gang med kvalitetskontrollen. Jeg ble med for å se på. De startet med en fin lydighet og gikk videre til søket. Lillian valgte samme rekkefølge som meg. De jobbet bra og fikk mange utlegg. Da Lillian kom til utvendig bilsøk, gikk hun to ganger rundt bilene. Hun var sikker på at det var lagt ut noe på bilene og det skulle hun finne. Det var ingen funn på bilene. I feltet fant de også to utlegg. Hun satte Tamlin i bilen og mens hun ventet på tilbakemeldingene fra dommerne, kom de andre hundeførerne i distriktet til stedet. De hadde trening et annet sted i Stavanger og kom for å få søke på utleggene til kvalitetskontrollen.

Lillian ble kalt inn til dommerne, fikk bestått og hun hadde de samme feilmarkeringer som Å2 og meg.

Øyvind startet å søke med Mikke mens Lillian fikk tilbakemeldingene sine. Etterpå spiste dommerne, Lillian og jeg lunsj. De andre hadde spist, så de fordelte seg på resten av områdene og startet å søke.

Etter at vi var ferdige med å spise, fikk vi vite at Øyvind hadde hatt markering på toalettet han også. Der hadde Lillian og jeg hatt ”feilmarkering”. Da gikk jeg og hentet påvisningssprayen som vi bruker i Kriminalomsorgen. Den slo ut positivt og det var rester av hasj på gulvet.

Vi hentet sekken som Lillian og jeg hadde hatt ”feilmarkering” på, denne ble testet og slo også positivt ut. Her var det rester av hasj, samt en pipe.

Så hundene hadde ingen ”feilmarkeringer”, alt var riktig. Gjett om Lillian og jeg var lettet, ingen ”feilmarkeringer”. Stol på hundene! 

Vedkommende som eide sekken ble hentet ut fra verkstedet. Han tilsto etter hvert at han hadde hatt hasj i sekken. Videre avga han positiv urinprøve på bruk. Han ble anmeldt for bruk og besittelse av narkotika.

Dagen var ikke over, Martin skulle ha en nivåkontroll av sin narkotikahund Zen. Zen er 9,5 år gammel. Elisabeth og jeg la ut på verksted, lager og garderobe som ikke var brukt på kvalitetskontrollen.

Nivåkontrollen av Zen gikk bra, de fikk også en ekstra ”markering” og fant hasjrester og lommeboken til personen som hadde tilstått bruk.

Dagen for kvalitetskontrollen ble en dag med mye nerver, høye skuldre, og mye bra hundearbeid 

Randi og Å2

På oppdrag med sjefen sjølv

Fredag 12. september kjørte meg og Toralv uniformert hundepatrulje. Etter å ha inntatt et en del ”politimat” på piketten ( 8 grove skiver på meg og en god porsjon havregrøt på Toralv), var vi klare for nye utfordringer.

Kl 2110 fikk vi melding om mulig pågående innbrudd i en enebolig på Hana i Sandnes. Vi hoppet inn i en nyuniformert Mercedes E klasse og satte kursen sørover. Patruljene i Sandnes var opptatt med andre oppdrag, så vi kom til å komme først til stedet, trodde vi…….

I det vi passere Teateret, hører vi en som melder seg på oppdraget. 14 det er P-01 (Politimesteren). 14: svarer. P-01: Jeg er på vei hjem og kan hjelpe til med oppdraget i Sandnes. Å dæven!! Sjefen komme og.

Med kyndig veivisning fra operasjonssentralen, ankom sjefen som første enhet på stedet. Perfekt tenkte vi, da det er en kjensgjerning at første enhet på stedet alltid må skrive rapporten….. Noen minutter etter sjefen, ankom også vi stedet.

Mens Politimesteren tok seg av den ytre sikringen, klatret jeg og Toralv opp en stige og inn et åpnet vindu i 2 etasje. Heldigvis for boligeier, var det falsk alarm. En defekt lyssensor inne huset og et åpent vindu var årsaken til meldingen.

Etter oppdraget var det på sin plass med en kort oppsummering. Melder på stedet virket nokså imponert over at Politimesteren hadde begynt å rykke ut på innbruddsmeldinger. Han var ikke alene om å være imponert over det.

Han er sannsynligvis den eneste politimesteren som rykker ut på slike meldinger.

Kanon bra å ha så flott sjef!

Fra og med nå ser vi for oss at Politimesteren alltid er utstyrt med håndjern i belte.

Hilsen

V-30 v/ Toralv og Terje.

Et annerledes hundeliv

Våren 2007 skulle jeg endelig skaffe meg min egen hund. Gjennom hele oppveksten hadde vi schæfere og jeg trodde derfor valget var enkelt. Ny og uvitende søkte jeg svar på google.no.

Google hjalp og det meste av arbeidet ble gjort ved personlig oppmøte og telefonoppringninger. Det viktigste for meg var hodet på valpen, ikke utseende. Jeg skjønte fort at brukslinjene til en schæfer var ettertraktet og ikke for «hvem som helst». Flere av oppdretterne jeg kontaktet ønsket å vite om jeg skulle trene valpen til å bli tjenestehund.

Jeg ville inderlig lyve og si «ja», men ærlighet varer selvfølgelig lengst. Svarene jeg fikk var like: «dessverre, vi har mange interesserte fra forsvaret, politiet og redningstjenesten, du må ta kontakt med en annen oppdretter». Etter dette var jeg på besøk hos flere «private» schæfer oppdrettere, men det var en gjentakende greie dette med «90 graderen» og det var tett med foreldrebilder på peishyllene.

Dette var absolutt ikke hva jeg lette etter. Alle de tre schæferne jeg hadde som liten døde av diverse sykdom. På grunn av dette turte jeg ikke å begi meg ut på en valp som var avlet på utseende fremfor egenskaper. Jeg bestemte meg derfor for å se på andre hunderaser. Av ymse årsaker falt valget på «Tolleren» – Nova Scotia Duck Tolling Retriever.

Jeg kontaktet en oppdretter som passet mine «kriterier». Hun var fantastisk. Personlig engasjert og ikke overarbeidet med valper. Jeg forklarte hva jeg så etter i en hund og var ydmyk på min kompetanse. Hun fortalte at hun pleide å velge ut valpene for kjøperne etter deres behov. September 2007 hentet jeg en søt liten tass og kalte han «Blanco». Blanco ble oppkalt etter den hvite fargen på bena og i ansiktet. Valpetiden var hektisk, men utrolig spennende. Minner man aldri glemmer; dagen han sluttet å tisse inne, dagen han lystret på «sitt», dagen han lærte «på plass» og dagen han «søkte og forsto».

Månedene gikk og den nye livskompanjongen ga utrolig mye av seg selv. Jeg følte selv jeg var flink til å trene han. Vi trente mye miljø på blant annet buss, tog, bil, skoleområder og Stavanger sentrum. Han var den perfekte valpen!

Nyttår 2008 kom fort og overraskende på han (og meg). Seks år senere angrer jeg fortsatt på dette nyttåret hvor jeg som eier stolte for mye på en uvitende liten sjel. Første rakett lyste opp himmelen og smalt få meter fra Blanco, han slet seg fra båndet og løp rett tilbake til hytta. Han var livredd! Jeg tok han inn i hytta og overraskende nok avreagerte han nokså fort. «Puuuh», tenkte jeg….

Dagene, ukene og årene gikk. Blanco ble sakte, men sikkert mer sensitiv på plutselige lyder og hendelser. Gradvis utviklet han det jeg selv betegner som nervøsitet og redsel for de mest banale ting; løpende barn, sykkelringeklokker, skudd, en fjernkontroll som faller i gulvet, ett nys osv…

Sommeren 2011 gikk turen til Hardangervidda. Norges fantastiske landskap ble utforsket over 4 dager. Den tredje dagen var det varmt, sola skinte og knotten blomstret. Etter 5 timers gange var vi kommet frem til nattens hytte. I ett meget illeluktende hønsehus sto tre hundebur, ett av dem skulle være Blanco´s hotell for natten. Ettersom klokka bare var fem på ettermiddagen, bandt jeg Blanco fast i et tre utendørs og gikk inn for å dusje. Etter dusjen smugtittet jeg ut vinduet og så at Blanco ristet på hodet, klødde seg bak øret og vred seg i gresset. Stakkars sjelen var blitt «angrepet» av knott! Han fikk en heftig allergisk reaksjon i form av utslett og hønsehuset ble nattens hotell for oss begge.

Symptomene fortsatte da vi kom hjem og jeg dro til dyrlegen. Dette ble starten på en lengre sykdomsperiode og Blanco fikk påvist allergi mot det aller meste; midd, pollen, støv, gress og liknende. Han går nå på livsvarig immunbehandling for allergien med én sprøyte i måneden. Allergien holdes i sjakk og hunden er fysisk frisk og rask!

Etter denne sommeren ble han sakte, men sikkert enda mer redd nye ting. Vi flyttet i fjor til ny leilighet og det var her det toppet seg for Blanco. Leiligheten er bygget i heltre og taket er dekket med 40 cm treblokker. Til Blanco´s (og min) store fortvilelse er det mye liv i nytt treverk. Lyden fra taksprekkene skremte til og med meg på sene tv-kvelder. Blanco ble således livredd. Turen gikk igjen til dyrlegen, men denne gang med beskjeden: «han må få det bedre med seg selv, eller så…»… For en nokså bestemt politikvinne var det et nederlag å skrive navnet mitt på en blå resept til Xanor.

Uker senere viste det seg at terrassen ble løsningen på problemet. Her var det ingen sprekker i treverket og Blanco bor nå på terrassen i hundehus. Et år har gått og Blanco er tilbake til sitt gamle jeg. Det vil si: småredd, men fint fungerende i hverdagen! Xanor fungerte overhodet ikke, men heldigvis fant vi en løsning.

Uansett hvor fullt jeg har følt at begeret har vært, har jeg alltid kjempet for å bli kvitt problemene. Det vanskelige har vært å forstå hvordan man skal håndtere en nervøs og redd hund, spesielt når tingene han er redd virker så ekstremt fjernt for meg.

Syv år senere sitter jeg og tenker om jeg kunne gjort noe annerledes eller om han alltid har vært slik? Svaret er nok todelt. Til tross for dette er han til daglig en fantastisk turkamerat og vi har i løpet av årene lært hverandre veldig godt å kjenne. Dette hjelper selvsagt på i hverdagen. Miljøtrening har jeg lært er viktig også i voksen alder. Blanco er derfor med der han kan. Etter hvert har han funnet seg til rette på de fleste plasser og vårt nye oppholdssted på nyttårsaften er overtid på meg og politigarasjen på han.

Artikkelen har jeg skrevet for å gi et lite innblikk i det mange tar for gitt i en hund, nemlig at hverdagen går av seg selv. For meg er det en tankevekker å se hvor langt jeg er villig til å strekke meg for den firbente jeg er glad i.

Camilla

Snøskredtrening av hund

Snøskredtrening av hund- Fertsetting med trykkluft

60 år –samme metodikk

Det er snart 60 år siden de første lavinehunder ble utdannet i Norge. Lite har skjedd i måten vi trener disse hunden på siden det startet.
Det er fortsatt ”patruljehunden” som er hovedbasen for de hunder som blir videreutdannet til lavinehunder både sivilt, i politiet og forsvaret.

Metodikken er stort sett lik. En figurant graves ned i snøen og hunden skal finne og markere hvor figuranten ligger begravet. Hunden graver seg inn til figuranten og får sin belønning. Men er dette en realistisk måte å utdanne hunder på? Er de påvirkninger og fertbilder vi presenterer for hunden realistiske i forhold til det hunden skal finne i ett reelt skred? Etter min mening langt i fra.

Dette er bakgrunnen for at jeg for fire år siden begynte å prøve ut en alternativ måte å trene lavinehund.

Ny tilnærming til trening.

Hovedproblemet med dagens metode slik jeg ser det er mangel på kontroll med fertbilde vi presenterer for hunden. Ved ny innlæring og videreutvikling vet vi ikke hva hunden forsterkes på å søke etter.

Idén til denne hypotesen fikk jeg fra personell i forsvaret som driver med utdanning av eksplosivsøkshunder og veibombesøkshunder. Trenerne av disse hundene er ekstremt opptatt av ”renhet i luktbilde” under innlæring. Det å være sikker på at hunden ikke oppfatter ett alternativt luktbilde og får belønning på å søke etter og markere på det som er feil, men som tilsynelatende kan være riktig. Eksempler på dette kan være håndteringslukt på utlegg, eller graving/manipulering i jordsmonn der det ligger begravd sprengstoff. De er stadig på jakt etter feilkilder og forsøker å eliminere disse.

Ved innlæring av denne type hunder er en slik tilnærming til nøyaktighet i oppgavene innlysende for de som driver med det. Slik har det ikke vært med lavinehund opplæringen.

Jeg tror vi må bli flinkere til å ta kontroll over miljøet og de stimuli vi presenterer for en lavinehund under opplæring for å sikre at hunden responderer på et luktbilde vi faktisk skal lete etter.

Feilkilder

Noen åpenbare feilkilder som bør elimineres:

• Snø i overflaten som er håndtert av spademannskaper under utgraving av figurant grop.

• Tråkking og håndtering av snø i figurant grop i forbindelse med igjenmuring/fylling.

• Flere hunder som bruker samme grav under innlæring.

• Forskjellige figuranter etter hverandre i samme grop.

Problemet her er at vi introdusere, lærer og godkjenner hunden på ett gigantisk luktbilde som ikke er realistisk å forvente at den vil få på ett reelt oppdrag.

Kan opplæringen gjøres på en annen måte?

Ny metodikk.

Det første jeg gjorde i forbindelse med prøving av ny metode var å adoptere måten søkshunder blir belønnet på. Min hund blir nå belønnet av meg ved funn og markering. Det er ikke et poeng at hunden skal inn til en figurant for å få belønning. Hvis bombehunder og narkotikahunder kan jobbe for å få belønning av fører, hvorfor kan ikke lavinehunder gjøre det samme?! Med en slik tilnærming får jeg også den fordel av at hunden ikke på død og liv skal ned i hullet til figuranten etter et funn, men kan søke videre etter at den har fått belønning av hundefører!

For at hunden skal ha noe å søke etter har jeg enkelt fortalt utviklet ett system som enten med bruk av en lanse, eller slangeutlegg bruker trykkluft til å presse fert og utåndingsluft fra mennesker ut under snøen. Ferten kan legges på forskjellig dybde, ha forskjellig volum og liggetid. Dette gjør det mulig å trene hunder til å søke etter svært små luktbilder, kontra det jeg gjorde før.

Hunden belønnes i begynnelsen kun for innsug av korrekt fert og dette utvikles raskt til også å belønne graving/markering. Fordelen med systemet er at det kan gjennomføres titalls repetisjoner etter hverandre, noe som øker og dermed forkorter læringstiden hos hunden. Flere hunder kan i løpet av en dag få like mange søksrepetisjoner som de ved konvensjonell trening måtte bruke uker på å oppnå.

Systemet gir meg også mulighet til å drive innlæring i jomfruelig terreng og dermed sikre at hunden får belønning på å respondere på nøyaktig det luktbilde jeg ønsker.

Test

I forbindelse med snøskredøvelsen i Sirdal 3 februar i år testet vi systemet. I skredet var det 8 ”skredtatte”. To figuranter ble gravd ned på vanlig måte ca 30 minutter før alarmen gikk. I tillegg var det en levende figurant delvis begravd i overflaten. Det var utenom fem Annedukker som var gravd ned om formiddagen dagen før øvelsen startet. I Forbindelse med tre av disse dukkene var det gravd ned skjulte slangeutlegg for fremføring av fert. Dukkene lå på snø dybde varierende fra 1 til 1.5 meter.

En dukke ble funnet av søkemannskaper før hund kom i søk.
Dukke nummer to lå tre meter innfor skredtelleporten. Denne ble funnet av en hundefører fra NRH som var på vei inn i skredet. I det hundeføreren sto og pratet med portvakten, begynte hunden å undersøke og markere på stedet dukken lå. Dette punktet lå midt i tråkket til alle som gikk inn og ut av skredet.

Dukke nummer tre ble funnet av en politihund som først hadde markert på en av de levende figurantene som lå nedgravd. Dukken som ble funnet lå på ca 1.5 meter dybde med slangeutlegget under dukken helt ned på bakken.

Markeringen på begge dukkene syntes å være mer konsentrert og mindre undersøkende i område rundt før hunden ”satte seg” på graven enn det som synes vanlig ved normal nedgraving av figurant.

Etter min oppfatning kan man ved fremtidige øvelse bruke slangeutlegg og fertsette dukker i stedet for å grave ned figuranter. Man slipper problematikken med kontroll av sikkerheten rundt det å ha levende mennesker gravd ned under en øvelse. Det vil også være tidsbesparende å slippe nedgraving av figuranter om morgenen før øvelsen starter, men i stedet kunne ha alt klargjort dagen før.

Ett forbedret øvingsmoment vil også være den tekniske utgraving av skredtatt vil bli mer reell med bruk av dukker enn figuranter som ligger behagelig i en stor snøhule klar for utløfting og transport.

av Hugo Bergsaker

Kreativt politiarbeid

En kollega hadde mottatt tips om at en gammel kjenning skulle ha mottatt en større mengde med marihuana som han skulle ha på sin bopel. Jeg og makker kjørte til adressen sammen med en annen patrulje. Vi funderte litt på hvilken ”inngang” vi skulle bruke, men fant ut at Mikke skulle bli luftet rundt huset for å se om han reagerte på noe. 

Det gjorde han ikke så vi måtte finne på noe annet. På utsiden stod en avskiltet moped, som vi kunne spørre vedkommende om, så vi banket på og stilte noen dumme spørsmål om denne. Det siste spørsmålet var: ”Har du mye narkotika hjemme i dag da?” Mannen ble litt forfjamset og svarte at han bare hadde noen gram med hasj. Det lå på samme sted som sist gang vi hadde vært der, i boksen under stuebordet.

Dermed måtte vi inn og ta fra han dette. Mannen guidet oss og fant fram hasjen. Min makker fikk god tone med vedkommende og spurte ham ut om han hadde noe mer. Det hadde han ikke, og han må ha blitt bedre til å lyge etter hvert for makker hadde lyst til å avslutte på stedet. Vi hadde kikket rundt i hele leiligheten, uten å kunne se noe som tydet på at vedkommende hadde større mengder liggende.

Jeg ble allikevel litt forbauset over min makker. Vanligvis er han den mest optimistiske av oss, og jeg fikk mumlet til ham at vi må da hente inn Mikke en kjapp runde. Han var selvfølgelig enig i dette, og to minutter senere var Mikke i farta.

Inne i stuen ble det selvfølgelig markering på boksen der hasjen var funnet. Like etter stod Mikke i benken og markerte opp mot vinduet. Jeg kikket i vinduskarmen som var tom. Hæ? Mikke stod imidlertid på sitt og like etter oppdaget jeg at vinduet stod på gløtt.
Det hadde det ikke gjort da vi gikk rundt huset på utsiden. Jeg vippet vinduet utover og bøyde meg ut. Der lå det en rema 1000 plastpose med noen hundre gram marihuana i. Fantastisk bra, Mikke, og ballen kom susende mot ham fra vinduskarmen.

På kjøkkenet markerte også Mikke. Denne gang inni hjørnet, bak et 400 liters akvarium. På baksiden ble det funnet en vakuum pakket pakke med en halv kilo marihuana i. Pakken var knødd innimellom veggen og akvariet blant ledninger og annet rot. Den var umulig å se, uten at man la seg på kne og krøp under akvariebordet og kikket opp bak. Jeg tør påstå at den politimannen som hadde funnet denne uten hund, skulle ha ransakt rimelig nøye.

En artig sak der vi nesten ble lurt av kjeltringen som var veldig ærlig og samarbeidsvillig med oss når det gjaldt de mindre mengdene med narkotika. Ikke fullt så ærlig når det gjaldt de litt større kvanta.

Det gjelder å ikke gi seg…

Et annet artig oppdrag fant sted rett før jul 2014. En gammel kjenning som det har vært mengder av tips på opp gjennom årene var blitt snakket på i avhør av en annen person. Vedkommende hadde forklart å ha kjøpt 300 gram hasj av personen vi skulle ransake hos. Så vidt jeg vet har vedkommende aldri blitt tatt med større mengder. Han benytter andre personer under seg til å gjøre jobben og har sjelden eller aldri stoff på seg, eller hjemme. Denne gangen skulle det heller ikke bli de store funnene, men måten stoffet var gjemt på gjorde allikevel søkene artige.

Jeg hadde treningsdag, og Mette med Mikke’s sønn, ”Spot”, var med på treningen. Vi benyttet derfor anledningen til å legge ut stoff til Mikke og kong biter til Spot på de ransakingene vi var på. Inni huset fant Mikke kjapt utleggene som Mette hadde lagt ut for oss. Da vi kom i husets 2. etg så jeg at Mikke ville opp på en hems. Det gikk en meget bratt trapp opp til denne, så han måtte ha hjelp til å komme seg opp. Etter at vi var oppe, løp Mikke innerst og startet å markere kraftig innerst mot skråveggen, ca midt på denne. Markeringen var så intens at jeg belønnet med en gang og fikk Mikke med meg ned igjen, mens jeg overlot til mine medhjelpere på stedet, Knut og Hilde, å finne fram stoffet.

Vi fortsatte ransakingen, og etter litt kom Knut til meg og fortalte at det ikke var noe stoff på stedet. I tilfelle måtte de rive ned noen gips plater og titte bak disse.

Jeg gav klar beskjed at der var det stoff, hvis ikke MÅTTE det ha ligget noe der nylig. Knut og Hilde sjekket taket på undersiden, i 2. etg. men måtte på ny melde fra at de ikke fant noe der heller. På ny fikk de beskjed av meg at de måtte sjekke ALLE steder, over, under, ved siden og bak alt. På ny gikk de opp i 2. etg og etter ca 5 minutter hørte jeg brøling fra etasjen over. Jeg løp opp og Knut viste fram en pakke med sort isolasjonstape rundt. Denne viste seg å inneholde ca 35 gram hasj. Ikke det store funnet, men du så kjekt allikevel. Knut hadde måttet klatre opp under taket, nedenfor der Mikke hadde markert. Der hadde han funnet en løs plate, og bak isolasjonen innenfor platen lå pakken.

Vi søkte også gjennom en campingvogn som mannen hadde stående langt utpå landet i Sveio. I denne markerte Mikke oppi et skap. Alt innholdet ble tatt ut og lagt på gulvet. Her var det jo ikke noe stoff! Kanskje det lå noen rester innerst i hjørnet? Mens jeg stod og kikket etter skjulte hulrom i skapet hørte jeg tripping på gulvet.

Mikke stod med snuten mot et støvsuger-munnstykke, innpakket i original plasten. Munnstykket var ubrukt, men ved nærmere undersøkelse var det hull i plasten rundt. Inni munnstykket var det blitt stappet en pakke som viste seg å inneholde 7-8 gram med hasj.
Jeg tenkte med meg selv at det ikke er rart at denne mannen aldri er blitt tatt med større mengder med narkotika. Når han gjemmer sine små mengder på denne måten kan man bare tenke seg hvordan han gjemmer de større mengdene han driver med.

Øyvind og Mikke