Å snuse seg inn på krutt …

I følge Wikipedia faller nå Freddie inn under denne definisjonen;

Våpensøkshund, også kalt våpenhund, er en tjenstehund som har fått spesialtrening i å finne skjulte våpen og ammunisjon. En våpenhund har nesten alltid en primærutdannelse, som for eksempel politihund, militær patruljehund, varslingshund, bombehund eller minesøkerhund. Våpensøkshunder, som er en tilleggsutdannelse, blir utdannet ved Politihøgskolens utdanningssenter Sæter gård, Kongsvinger eller Forsvarets hundeskole.

Som Wikipedia nevner så utdannes slike våpenhunder ved bl.a. Politihøgskolen, Sæter Gård. Freddie og jeg var så heldige å få delta på et slikt etterutdanningskurs i månedsskifte april/mai nettopp på Sæter. Det var ti ekvipasjer som stilte på kurs. Foruten en patruljehund fra Agder, og en kombi patrulje/søkshund fra Møre og Romsdal, så var det rene søkshunder som deltok på kurset.


Det er ønsket fra PHS at denne tilleggsutdannelsen i hovedsak tillegges søkshundene i Politiet. Søkshundene er mer søksutviklet innendørs, som i leiligheter, lagerbygg og kjøretøy enn patruljehundene som har andre primæroppgaver enn innendørs søk etter gjenstander. Ved søk utendørs etter våpen, kan patruljehundene som er gode til felt søk, søke etter våpen på lik linje som våpenhundene dersom det ikke har ligget ute for lenge. Patruljehundene går etter håndlukten, og den fremmedlukten et våpen har i forhold til det andre som er naturlig i terrenget. Våpensøkshundene går etter kruttlukten i selve våpenet.

De første dagene på kurset gikk til å introdusere kruttlukten. Dette ble gjort på samme måte som når en introduserer de narkotiskestoffene. Brent krutt ble lagt i en boks på boksbanen, og hunden fikk belønning idet snuten dro inn kruttlukta. De fleste hundene tok dette ganske fort og gikk over i sin allerede innlærte markering første eller andre dag.

Deretter ble våpen, våpendeler og tomhylser lagt ut i ulike miljø, som lagerbygg, leilighet, bil og terreng. Hunder som var godt søksutviklet og med en god markering tok dette bra, og det var lett å se når hunden fant kruttlukta. Det var viktig å være nøye med håndteringen av våpenet under opplæringen slik at hundene ikke fikk hjelp av hånd og hanskelukt – her var det kun kruttlukten som skulle finnes.

Det ble foretatt noen test søk på slutten av kurset for å se at luktbildet var på plass, og åtte av de ti ekvipasjene ble godkjent på våpensøk. Så nå er er det bare å bruke oss! Til generelle søk hvor en kan mistenke at vedkommende har våpen i tillegg til narkotika gjemt hjemme, ved spesielle episoder hvor en ønsker å finne et våpen som er gjemt/kastet – eller til å lokalisere tomhylser på et åsted. Vi er klare!

Birgitte og Freddie

Passiv røyking av Cannabis

Overskriften har vært oppe i mediabildet i Norge av og til, selv om ikke temaet akkurat utgjør et stort samfunnsproblem. Sprinteren Jaysuma Saidy Ndure hevdet han var positiv på urinprøve grunnet passiv røyking av cannabis for noen år siden. I januar 2013 ble en Sørlending frikjent i tingsretten i Agder. Han hevdet at han hadde haiket med en bil et par dager før urinprøven. Det var fire andre personer i bilen som røykte hasjisj og tiltalte tenkte ikke så mye på det. Frikjent!

Høsten 2013 var jeg hjemme hos en småbarnsfamilie, som politiet hadde store bekymringer for vedrørende bruk av narkotika, Jeg jobber som narkotikahundfører og det som virkelig engasjerer meg i jobben er småbarnsforeldre som ruser seg.

På adressen fremstod både mor og far som ruset på cannabis. Barnefaren ble pågrepet og kjørt inn for urinprøve. Barnemoren fant frem ca 20 gram hasjisjs etter jeg forklarte jeg ville søke gjennom huset etter narkotika med min narkotikahund. Hun la seg flat og erkjente at hun trengte hjelp.

Barnefaren nektet for alt og nektet bestemt at han røykte hasjisj. Jeg tok en urinprøve som ble sendt inn til Folkehelseinstituttet(FHI) for analyse. De vanlige urinprøvene politiet tar med de såkalte hurtigtestene, er ikke et tungtveiende bevis i en Tingsrett eller Fylkesnemd. Men min erfaring er at disse hurtigtestene er meget bra og stemmer overens med resultatet fra FHI. Fordelen med analyse fra Folkehelseinstituttet er at man får en fullstendig analyse på hvor mye cannabis, amfetamin, benzodiazepiner med mer som er i urinen.

Etter en stund fikk jeg innkalling til hovedforhandling, siden tiltalte hevdet i avhør at han var positiv på urinprøve takket være passiv røyking. Heldigvis innhentet jurist en sakkyndig uttalelelse fra FHI, samt det ble vedlagt saken utenlandsk og nasjonal forskning på passiv røyking.

Folkehelseinstituttet skrev en lengre sakkyndig uttalelse som viste til forskning:

”Når det gjelder passiv røyking av cannabis som årsak til utslag på rusmiddeltesting i urin, ble dette omtalt i en artikkel i Tidsskrift for norske legeforening i 2009 av forfatterne Westin og Slørdal. Forfatterne gikk gjennom relevant litteratur på emnet, og konkluderte med at påvisning av THC- syre med dagens metoder må tolkes for aktiv røyking. Forfatterne nevner i midlertidig noen studier der det er vist at passiv eksponering av cannabis under helt spesielle omstendigheter, som kraftig røyking i et lukket rom uten ventilasjon (for eksempel en bil) kan lede til påvisbare THC- syre konsentrasjoner i urin i flere dager etter eksponering. I studier der cannabisrøyking har skjedd under mer normale forhold, var ingen prøver positive mer enn noen få timer og de målte THC- syre konsentrasjonene var svært lave.¨

Det foreligger i denne saken ingen opplysninger om at den eventuelle passive eksponeringen av cannabisrøyk skal ha skjedd under spesielle omstendigheter som nevnt over. Den påviste konsentrasjonen av THC- syre i siktedes urin og forholdet mellom THC- syre og kreatin er å betrakte som svært høye. Ut fra de foreliggende opplysninger kan ikke analyseresultatet av THC- syre i urin i denne saken forklares med passiv eksponering av cannabisrøyk.

Den påviste konsentrasjonen av THC- syre i urinen er svært høyt.
Konklusjonen ble at analyseresultatet av THC- syre i urin ikke kan forklares med eksponering av cannabisrøyk.
Diskusjon(kilde Westin og Slørdal)

Det er naturlig å se for seg at et rusmiddel som inhaleres i røyk i noen grad kan inhaleres av personer som sitter ved siden av røykere. Den store forskjellen mellom aktiv og passiv røyking ligger i mengden med THC som inntas. Mens en aktiv røyker inhalerer konsentrert cannabisrøyk, vil den passivt eksponerte inhalere røyk der THC- mengden er betydelig fortynnet. Konsentrasjonen i luften vil være avhengig av blant annet mengden som røykes, romstørrelse og ventilasjon. Når man i eksperimentelle forsøk har gjort luftvolumet ekstremt lite og THC- mengden som røykes urealistisk høy, er det ikke uventet at man kan demonstrere høye konsentrasjoner av cannabinoider i urin også hos de passivt eksponerte. Dette kan sammenlignes med å lede røyk inn i en lukket beholder og deretter inhalere fra beholderen.

I den ene av de to ekstreme studiene ble det beskrevet at røyken i forsøksrommet var så intens at ”det nærmet seg grensen av hva det gikk an å holde ut uten intolerabelt ubehag”. I den andre ble det brukt briller som beskyttelse mot røyken, og forsøkspersonene uttrykte at uten disse var det usannsynlig at noen ville klare å oppholde seg i rommet over lengre tid. Det er kun i disse to studiene der er blitt påvist cannabinoider i urin i konsentrasjoner over konvensjonelle rapporteringsgrenser i flere dager etter at forsøkene var avsluttet. I studiene der røykingen har foregått under mer realistiske forhold, har det kun vært påvist lave konsentrasjoner av cannabinoider i urin og i ingen av studiene i mer enn et døgn etter eksponering. Påvisning av cannabinoider i urin etter passiv eksponering er med andre ord, som for aktiv røyking, et spørsmål om dose.


Konklusjon:

På grunnlag av de publiserte studiene kan vi med høy grad av sikkerhet utelukke uvitende passiv røyking som årsak til positive prøver. Man kan neppe utsette seg for passiv røyking under slike forhold som er beskrevet i de mest ekstreme forsøkene, uten å forstå at det røykes cannabis på stedet.
Resultatene fra de eksperimentelle studiene kan ekstrapoleres til dagens analysepraksis også i Norge. Dagens konvensjonelle rapporteringsgrenser er av samme størrelsesorden som de som er brukt i de eksperimentelle studiene- eller høyere. Påvising av cannabinoider i urin ved bruk av dagens tester må tolkes som uttrykk for aktiv røyking.

Til slutt

Tiltalte vedtok til slutt forelegget og skjønte vel at han ville tape en hovedforhandling. Kort fortalt er passiv røyking en oppkonstruert teori som ikke stemmer med virkeligheten.
Jeg vil understreke viktigheten av å sikre urinprøven og sende den inn til FHI for skikkelig analyse i barnevernssaker og i saker med mindreårige. Etter at urin er sikret, kan man ta en hurtigtest for å få et foreløpig resultat. Dette må tas til slutt slik at prøven ikke forurenses.

Norge må få plass en felles mal og få hevet kompetansen betraktelig med tanke på hvordan urinprøver tas. Jeg har utallige eksempler der leger, barnevernsansatte og andre yrkesgrupper blir lurt trill rundt av rusmisbrukere. Hvordan kan dette skje? Det er ungene det går utover!

Jeg har vært på ransaking hos en småbarnsmor og fant flere poser med urin i fryseboksen. En annen tidligere rusmisbruker og småbarnsmor fortalte meg at det å manipulere urinprøver var lettere enn å stjele smågodt fra et barn. Det er INGEN rusmisbruker som velger sine barn foran rusen sin- til det er den altfor god. Dette må Barnevernet og Fylkesnemden ta til seg og slutte å vektlegg det såkalte biologiske i så sterk grad. Det biologiske prinsippet i Norge ødelegger utallige barn.

Narkotikahundfører Leiv Kjetil Grimsrud, Stavanger politistasjon

Demoner i veggene

Det var høst og tiden inne for en ”uro aksjon” i regi av avsnitt for narkotika-, vinning og uro. Vi var en fin gjeng som var samlet fra forskjellige avsnitt og det var innhentet flere beslutninger om ransaking i forkant av aksjonen. Mye av fokuset var unge nye aktører i narkotika bransjen.

Jeg og Zappa hadde hatt flere kjekke søk med beslag av alt fra ett til hundre og femti gram med forskjellige stoffer.

Litt ut på ettermiddagen fikk vi en forespørsel fra Dan og Asle om vi kunne bistå med et søk i østre bydel. Vi var ikke vonde å be så vi satte ”Connect`en” i retning av Storhaug.

Dan og Asle hadde kommet over noen karer som satt og hadde seg en ”blås” med euforiske midler. Det var det ”vanlige” i stuen: ett par gram hasj i en boks på stuebordet og en godt brukt vannpipe. De andre besøkende ble sjekket og dimittert etter hvert som de godtok forelegg for bruk av narkotika.

Da jeg og Zappa ankom adressen, så var huseier igjen i stuen. Jeg reagerte på at han gjorde alt han kunne for å virke rolig, men skjelvingene i hendene da han rullet seg en røyk indikerte på en heller dårlig samvittighet for et eller annet….

Han ble etter hvert plassert ut i en cellevogn slik at han kunne vente der til vi var ferdig med søket. I leiligheten hans ble det etter hvert funnet ca. 80 gram hasj inne i en supporterfigur fra ett engelsk lag jeg ikke vil nevne med navn, men det er lenge siden laget fra Merseyside har hatt noen suksess. I tillegg så ble det funnet ett ikke ubetydelig beløp på soverommet. Samsvar mellom beslag av mengde stoff og penger følte vi ikke at stemte så her skulle det letes lenge og godt.

Etter å ha søkt lenge og godt i nesten halvannen time uten ytterlige funn så var det kun kjelleren som stod igjen. Vi fikk til slutt fatt i nøkkelen som førte ned til en felles vaskekjeller. Zappa sprang ned og snudde rimelige kjapt. Her er det nok ingenting husker jeg at jeg tenkte! Men istedenfor å springe opp kjellertrappene igjen, så stanset Zappa ved starten av trappene og søkte oppover veggen. Til slutt så markerte han for funn av narkotika høyt på veggen. Da det bare var en vegg uten hyller så var det litt rart. Til slutt så forsøkte jeg å ta av det øverste bordet på veggen og det kom lett av. Jeg dro deretter en del plast opp fra bak veggen da det ikke var mer plast igjen så lyste jeg ned og der så jeg til min store glede flere pakker som var tapet med brun tape.

Vi rev ned hele veggen og plukket ut åtte pakker inneholdende 1 kg hasj hver! Gleden for oss som ransaket var stor. Zappa ble skikkelig dullet med og jeg lovet at han skulle få noe ekstra godt når vi kom hjem senere.

Ryktene ville ha det til at det var litt ”tørke” med hasj de påfølgende ukene, men når en leverandør er ute så tar det ikke lang tid før nye tar over. Så, til tross hvor fornøyd man er etter slike beslag så må man bare brette opp ermene og starte på nytt, for en ting er sikkert og det er at det mye narkotika som skal finnes der ute….

Bjørn og Zappa

Et lite sniff

Et lite sniff kan bli til en stor sak!

En vårdag i 2012 kjørte jeg patrulje i Haugesund sammen med politistudent Emma, som i løpet av student tiden sin har blitt beryktet av de narkomane for sin teft. Vi var akkurat ferdige med å ransake en narkleilighet, der Mikke hadde markert sikkert 10 forskjellige steder, uten at det var blitt funnet noe mer enn det som ble funnet av politifolkene som hadde vært der før oss.


På veien inn mot sentrum havnet vi tilfeldigvis bak Kystbussen, som var på vei fra Bergen mot Haugesund. Emma kom med forslag om at vi kanskje skulle ta en fotpatrulje på rutebilstasjonen når bussen stanset. Som sagt så gjort. Vi fikk akkurat parkert og hentet ut Mikke fra buret, før bussen åpnet dørene. Vi gikk mot bussen og passasjerene passerte oss med noen meters mellomrom. Da den første passasjeren hadde passert oss med ca 10 meter, bråsnudde Mikke og dro meg etter de som hadde passert oss.

Bort til en person… sniff sniff-nei ikke den. Neste person… sniff sniff-ikke den heller, men da Mikke kom til den tredje personen var lukten av rett sort og han løp foran og sperret foran ham. En stor mann med ryggsekk på ryggen. Jeg må innrømme at jeg fikk litt gåsehud, og mannen innrømmet villig at det ikke var uten grunn at Mikke var så interessert i ham. Han hadde nemlig røyket hasj kvelden før. Hmmm, kunne det stemme da, tenkte jeg med meg selv. Mannen ble ransaket på stedet og Emma fikk i oppdrag å ransake sekken hans.

Rull med penger

Det ble ikke gjort noe funn av narkotika på mannen, og jeg måtte skuffet tro på det mannen forklarte, at det kun var røykelukt fra klærne hans som hunden hadde markert på. Mannen ble tatt med bort til bilen og jeg startet å fylle ut en hurtiganmeldelse på stedet for bruk av narkotika.

Idet jeg skrev inn navnet på vedkommende på skjemaet, kom det tørt fra Emma i baksetet: ”Ka ska du med alle dessa pengene da?” Jeg kikket meg bak ryggen og så at hun holdt opp 3 ruller med pengesedler tapet sammen med sort isolasjonstape. Det skulle vise seg å være 26 000 kr i disse.

Mannen uttalte at han ikke stolte på bankvesenet, og likte å ha en del kontanter tilgjengelig. Fornuftig kar dette her, tenkte jeg, og krøllet sammen skjemaet som jeg hadde begynt å skrive på. Mannen ble så bombadert med ubehagelige spørsmål om hva hvem og hvor, og kom ikke med et eneste godt svar. Han skulle til en venn som het Jan, som han ikke visste etternavnet på, hvor han bodde eller hvilket tlf.nr. han hadde. Dermed bar det inn i arresten, for dette måtte vi finne ut av. Både jeg og Emma var overbevist om at han skulle til Haugesund for å handle narkotika. Mannen kom fra Stord, og hundekollega Lillian ble oppringt for å høre om hun kjente til vedkommende. Det gjorde hun, og dersom det ble ransaking på bopelen hans var hun interessert i å være med på dette med Tamlin, (hunden hennes) som hadde vært sykemeldt i noen uker.

Jurist ble kontaktet og Lillian med sine kolleger kjørte til adressen hans for ransaking.

Ved sjekk av telefonen til mannen, var det spesielt en melding som vakte vår interesse: ”Passe det at eg komme litt tidlig i morgen?” Denne var sendt kvelden før og nummeret den var sendt til tilhørte en sånn passe kjenning av oss. Jeg og Emma fikk med oss Thomas og Dagny fra etterretning. Jurist gav ”GO” på aktuell adresse, men det skulle jo ikke være så lett. Ingen lukket opp på adressen til den som stod registrert med tlf, men etter litt frem og tilbake jobbet vi oss inn til ”inngang” på en annen adresse. Vi var da rimelig sikre på at det ikke var registrert eier av tlf vi var på jakt etter, men en helt annen person som kunne være av litt ”størrelse”.

Onkel Politi

Som vanlig når onkel politi banket på en slik adresse, var det ingen som åpnet. Da kan det ofte være lurt å ha en LITEN student med seg. Det stod nemlig et vindu åpent på baksiden av huset. Dette var ca 25-30 cm bredt og 50 cm høyt ( og det er ingen underdrivelse ). Emma forsøkte først med å ta av seg utstyrsbelte, men fant for ut av også vernevesten måtte ofres for å trenge seg inn vinduet. Hun måtte bokstavelig talt dyttes inn gjennom vinduet, på tvers, og fikk vel kanskje en litt brå landing på gulvet i gangen innenfor, da hun smatt igjennom. Men inn kom hun, og var kjapp med å låse opp døren for meg. I gangen ble vi møtt av en eim av hasjlukt. Her hadde det blitt røyka nylig! Thomas og Dagny var på pletten etter kort tid, og huset viste seg å inneholde 3 leiligheter. Jeg tok meg inn til mannen i 1. etg. som lyste av dårlig samvittighet da han så meg. Han fant fort frem 4-5 gram hasj under sofaen, men det var det eneste som var i leiligheten – sa han.

De andre løp opp i neste bebodde etasje og tok seg av vedkommende som var der. Han nektet for å ha noe med narkotika å gjøre, men ble ikke trodd. Etter litt prat frem og tilbake ble han gjort kjent med at det kom til å komme narkotikahund opp om litt. Mannen hadde da sukket tungt og funnet fram 2 kg med hasj og 1000 stk extacy tabletter. Disse skulle tilhøre mannen som bodde i 1 etg., der jeg stod.

Mikke ble hentet inn for å sjekke om forklaringene til personene holdt mål. Det viste det seg ikke å gjøre for vedkommende i 1. etg. Etter kort tids søk markerte Mikke på kjøkkenlisten under komfyren. Denne ble fjernet, uten at vi kunne se noe narkotika gjemt der. Bakeskuffen på komfyren ble åpnet, og også her markerte Mikke uten at noe ble funnet. Da var det bare å bevege seg videre oppover, og da jeg åpnet døren til selve komfyren startet selvfølgelig Mikke å markere inni denne. Jeg kunne heller ikke her se noe, men først da jeg la meg ned på gulvet og lyste med lykten opp mot grill elementene i komfyren så jeg at det lå to 100 grams plater med hasj oppe på disse.

Mikke fant også ca 30 gram med marihuana i kjelleren på huset. Dette lå gjemt i en haug med esker, og selvfølgelig nederst i den nederste esken. Jeg er ikke så sikker på at disse funnene hadde blitt gjort uten ved bruk av hund.

Også Lillian fikk et bra beslag på gutterommet til mannen fra Stord. Det ble der funnet ca 100 gram hasj, samt at broren hans også fikk en sak på seg for bruk og besittelse av en mindre mengde med hasj. Dette skjedde fordi Tamlin hadde markert på rommet hans da han gikk forbi i gangen utenfor.

Dagen derpå erkjente mannen i første etasje på huset vi hadde vært i, at all narkotikaen som vi hadde funnet i huset tilhørte ham, og at han benyttet kameraten sin (som var mindre aktuell for politiet) som depot mann.

En veldig kjekk sak, som startet med en liten hvit og brun popcorn hund på rutebilstasjonen. Vel sniffet, Mikke!

Øyvind og Mikke

Hompen 2

HOMPEN II

Det var helg, og jeg og Kingen hadde fri. Det hadde gått ca. en måned siden vi hadde vært på Hompen Dekk og bil i Bjerkreim og tatt litauiske tyver.

Denne lørdagskvelden satt jeg lenge oppe og så nattkinoen på NRK – en actionfilm. Jeg var sein i seng og var nok midt i REM-søvnen da jeg bråvåknet av at frua dunka meg i siden og sa at telefonen ringte. Litt i ørska sa jeg hallo! I andre enden var det innehaveren av Hompen Dekk og bil, Kjell Arne. Han spurte så fint: Kæ e du våken eller sove du? Du ser eg he folk inne i anlegget og det var jo veldig effektivt sist dokke var med. I tillegg så he eg snakt med politiet i Dalane og dei e på vei altså, men de var helt nere i Sokndal – og du vet det e jo litt langt vekke!

Eg e med! Gje meg 5 minutt så møtes vi i krysset svarte jeg og kom meg på beina. For de som ikke er lokal kjente så er det ca. 45 minutter kjøring fra Sokndal til Vikeså uten blålys på taket.

Jeg fikk på meg uniformen og hentet hunden. Etter få minutter møtte jeg Kjell Arne som avtalt. Vi ble enige om at han skulle kjøre forbi industriområdet sitt og ta oppstilling langs veien på nordsiden. Jeg skulle dekke sørsiden og så skulle jeg få kontakt med Dalane patruljen og høre hvordan de lå an.

Jeg hadde akkurat kommet i posisjon da det kom en utenlandsk bil forbi på veien. Jeg så at det satt 4 mann i bilen. Jeg ringte til Kjell Arne og spurte om bilen hadde passert der hvor han stod. Det var negativt. Da er det de som stikker sa jeg, bare hold deg der du er. Jeg la på og kjørte etter den nevnte bilen. I det bilen kom ut på fylkesveien, dro den overraskende til venstre innover i ”bøgda” i Bjerkreim. For de som ikke er lokalkjente er dette fylkesveien som går over fra Vikeså til Byrkjedal. På strekningen er der flere stikkveier og veien er svingete. Bilen gav gass og jeg la meg på hjul.

Hva i helv… skjer i Dalane?

Jeg hadde med samband, og fikk meldt inn nummeret på bilen og sa at jeg lå bak bilen og at den prøvde å stikke fra meg. Jeg kalte også opp Dalane patruljene og bad dem gi gass mot Vikeså for å bistå.

Etter kun få sekunder kom det fra operasjonsleder og eks hundefører Charles Bøgild.:” E det någen så kan fortelle meg ka i helvete så skjer nedi Dalane”?

Leif Seglem, som var en av kuskene på Dalane bilene, svarte at han og makker var på vei til Vikeså på innbruddsmelding, men hvor Rekeland kom inn i bildet det ante han ikke.

Jeg fikk gitt en kort sit-rap til Bøgild og han kontret med veldig bra!! Kjør på Rekeland.

Forfølgelsen fortsatte innover i bygda. Det virket som om sjåføren i bilen foran hadde kjørt strekningen før for det gikk fort. Etter ca. ei mil svingte bilen overraskende av fylkesveien og inn på en sidevei som går tilbake mot Hompen . Jeg ringte da opp Kjell Arne og bad han snu bilen sin og komme mot oss. Vi avtalte at han skulle sperre veien når han så oss.

Det gikk fort innover på den smale svingete veien. Etter ei stund så jeg billysene til Kjell Arne i enden av ei lang slette. På sletta ligger noen gårder og ellers er det utmark og beiteområder. Vi nærmet oss bilen til Kjell Arne og den utenlandske bilen sakket av på farten. Til slutt stanset den. Jeg stanset et stykke bak med fullt lys på. Jeg løp bak hentet Kingen som hadde skjønt hva som var på gang. Jeg holdt han i halsringen mens vi løp bort til kjeltringbilen. Jeg rev opp det jeg trodde var førerdøren, men det viste seg å være passasjerdøren fordi bilen var engelskregistrert.

Jeg holdt Kingen inn like ved hodet til passasjeren og ropte: « Get out of the car!» Det smalt i kjevene til King. Han glefset og gjødde så fråden stod rundt munnen.

Alle de fire karene i bilen lystret umiddelbart og kom ut av bilen bleike om nebbet. Jeg kommanderte dem ned i veibanen rett bak bilen og sa de skulle legge seg ned på magen med armene ut til siden. Samtlige gjorde som de fikk beskjed om. Kjell Arne kom bort og stod litt på siden, mens jeg meldte inn til operasjonssentralen om at vi hadde kontroll på 4 mann. Bøgild på operasjonssentralen var storfornøyd og ikke minst i storform.

Han ville ha eksakt posisjon slik at han kunne guide Dalanepatruljene til stedet. Etter litt frem og tilbake på sambandet, fant Bøgild ved hjelp av sin utmerkede EDB – kunnskap ut hvor vi befant oss. Når en ekte byas som Bøgild skal finne frem sør for Skjævelandsbrua så må det hjelpemidler til.

Mens jeg meldte på sambandet, begynte to av de som lå på bakken å øse seg opp. Da er det fantastisk å ha en hund du vet stiller opp. Jeg sendte Kingen ut i lina og lot han bjeffe dem litt i øret så inntok de flat ligge stilling umiddelbart.

Jeg kastet håndjerna mine til Kjell Arne og bad han kneppe dem på de to som hadde øst seg opp. Kjell Arne lurte på hvordan de virket og jeg kontret med at bare dur de på!! Som sagt så gjort Kjell Arne durte dem på og de to ble liggende å vri seg.

Etter hvert kom Dalane bilene til! Vi fikk gått gjennom bilen og alle de fire ble tatt med inn til arresten. Det viste seg at de ikke hadde fått med seg noe tyvegods. I bilen fant vi innbruddsverktøy og 4 par arbeidshansker. I tillegg serverte de 4 bambus historier om hva de hadde vært ute på den aktuelle natten, så de endte de i arrest. Samtlige ble siktet for forøk på innbrudd. De fikk hver sine bøter og måtte avgi fingeravtrykkene og Biologisk profil til politiets system.

Jan Øyvind & King

Etterutdanning

Overværsøk- uante muligheter!

I mai 2011 var jeg på etterutdannings- kurs, det såkalte eu1, på Kongsvinger og hadde stort utbytte av det. Jeg har skrevet om det kurset tidligere, så jeg skal ikke gjenta meg selv, utover at hovedfokuset var såkalt overværsøk. Hunden skal gå ute blant folk og følge opp lukten av narkotika når han slår på det. Høres enkelt ut, men det kreves mye av hunden og det er en stor fordel og ha en robust og hard hund som tåler mye. Zanto er litt av en jeger, så denne type tjeneste passer utmerket.

I den daglige tjenesten er det ikke alltid tid til så mye fotpatrulje, men jeg prøver så godt det lar seg gjøre å ta ut hunden for å se om den slår på biler eller personer vi kontrollerer. Astrid og jeg har også hatt en del fotpatruljer og det er sjelden det ikke medfører en fange eller flere. Uansett er det veldig forebyggende med synlig politi i bybildet og jeg har ennå til gode å få klage eller sure kommentarer. Publikum er ubetinget positive- utenom de som vi pågriper da.

Hasj i trusa

Et artig oppdrag i sentrum husker jeg godt. Midt i Kirkegata, natt til søndag, var det som vanlig en rekke berusede personer som hadde problemer med å oppføre seg som folk. En kar fra Moss var tatt til sides av en patrulje, og jeg tok ut Zanto for å se om det var noe å finne. Etter kort tid stod snuten i skrittet til denne karen og jeg spurte om han hadde narkotika i trusen. Han blånektet og mente at både jeg og hunden bommet kraftig. Zanto kontra med en meget bestemt markering i skrittet! Da karen ble strippet, falt det et par klumper med hasjisj ut av trusen da denne ble firet! Kommentaren fra vedkommende var: “ det er ikke mitt”! Etter en kort samtale, var han enig at han vanskelig kunne bortforklare dette! Vedkommende hadde ikke vært borti politiet før.

Ruten på Sandnes

I lange tider har Ruten på Sandnes vært godt kjent som et problemområde med tanke på bruk og omsetting av narkotika, berusede personer og andre ordensforstyrrelser.
Jeg har hatt en rekke fotpatruljer på Ruten og alle gangene, utenom en gang, har det blitt fanger, av og til 3-4 i slengen. En gang hadde jeg 4 pågrepne på 36 minutter og det må vel sies å være effektivt og forebyggende. Hun ene jeg pågrep gikk Zanto opp i blusen på. Jeg ba henne finne frem det hun hadde gjemt og hun hentet lydig frem en sigarettpakke med rundt 30-40 gram hasjisj. Jeg belønnet Zanto og la han ned. Men Zanto reiste seg etter kort tid og dunket denne jenta i magen, Jeg spurte om hun hadde mer narkotika på seg, og hun hentet frem 100 gram hasjisj hun hadde tapet til magen.

Det forebyggende aspektet

Det viktigste med denne formen for utnyttelse av hundens kapasitet, er etter min mening og ta de som selger narkotika og førstegangsbrukere. Det er lite hensiktsmessig og opprette brukersaker på slitne narkomane. Jeg har tatt en rekke personer som ikke har vært borti politiet før og som ikke er registrert med straffesaker. Da gjelder det å stole på hunden, for de fleste lyver så de tror det selv. Når urinprøven foreligger, kryper de fleste til korset og erkjenner at de har brukt narkotika. Tanken min da er å kanskje få til en samtale og høre om de trenger hjelp. Det og bøtelegge og hive ut en 16 åring er det lite hensikt i.


En kveldsvakt tok jeg ei jente på 16 år for bruk av hasjisj. Zanto tverrvendte da jeg passerte henne og han kan bli ganske hard på markeringen. Jenta hadde Hollywood- nykker og blånektet for alt. Hun hadde knapt nok hørt om narkotika og hun brukte det i hvert fall ikke! Vi tok en urinprøve som slo ut på THC, som er virkestoffet i cannabis. Denne jenta fikk påtaleunnlatelse og vi koplet inn Barnevernsvakten. Astrid og jeg traff samme jenta en del uker senere og hun forklarte at hun hadde fått seg en lærepenge og at hun ikke skulle ruse seg mer! Tiden vil vise det.

I skrivende stund er jeg snart opp i 40 personer pågrepet med Zanto og mange av dem har ikke vært registrert. Det er ikke å legge skjul på at en del av disse er asylsøkere som hører til på forskjellige mottak, pågrepet både i Sandnes og Stavanger. Men mange er personer under 18 år og det er de det er viktig å få prøvd å gjøre noe med!

Leiv Kjetil og Zanto

Trening av hund

HUND, HUNDEDRESSUR OG RIKTIG TRENINGSMETODE FOR HUNDEN.

I forrige utgave av Politihunden hadde Petter Flisen en artikkel som het; « Lydighetstrening».

Jeg synes dette var en meget interessant artikkel og har opp gjennom tiden gjort meg en del refleksjoner rundt dette temaet. Petter setter fokus på en del viktige ting og jeg har latt meg friste til å komme med noen betraktninger rundt dette med hundedressur og riktige treningsmetoder.

Jeg har holdt på med hund i mer eller mindre 20 år nå og holder på og skal godkjenne min tredje narkotikahund. I tillegg til Politihøgskolens utdanningskurser har jeg også vært innom forsvaret og har gjennomgått grunnkurset for patruljehunder, samt at jeg er godkjent instruktør for narkotikahunder i forsvaret. Jeg var 1 år i Libanon som NK i hundetroppen og gjorde meg mange erfaringer med litt forskjellige typer hunder. Selv om jeg har holdt på noen år med hund, så føler jeg at jeg fortsatt har enormt mye å lære.

Jeg har vært borti litt forskjellige miljøer innenfor hund, også det sivile miljøet, og det som provoserer meg mest er de som sitter på sin høye hest og predikerer at deres metoder er de eneste riktige. Det er i hvert fall en ting jeg kan konkludere med etter de årene jeg har holdt på, det er at det kan være flere veier til målet. Og de som ikke evner å prøve andre metoder blir heller ingen god hundefører eller instruktør. Det som funker for en hund, trenger slett ikke å fungere for en annen hund.

For noen år siden begynte norsk fjernsyn å sende programmet med «hundeviskeren» Cæsar Millan. Enkelte miljøer gikk i frontalangrep både på fjernsynskanalen og Millan for metodene han brukte. De mente han både mishandlet og avstraffet hundene han hadde med å gjøre.

Jeg har sett enkelte episoder med Millan og jeg har ennå til gode å se at han mishandler dyrene. Han tar i hunden, sier faktisk nei til hunden, hindrer den fysisk og presiserer at det er viktig å ha lederskap på hunden .I stedet for å gå i frontalangrep på metodene hans, må det gå an å være åpen for det han gjør, reflektere over det. Kanskje det er noe nytt å lære? Kanskje det er ting han gjør som jeg ikke ville ha gjort?

Tre innlæreingsmetoder

Jeg har nå startet på min tredje tjenestehund. Jeg har gått på sivilt lydighetskurs, grunnkurs med alle hundene mine. Hos samme instruktør. Jeg har lært 3 forskjellige innlæringsmetoder.

Flere av mine kolleger kunne ikke skjønne at jeg som tredje gangs hundefører ikke kunne lære min hund lydighet uten å måtte gå på kurs. Jo, selvfølgelig skulle jeg ha kommet i mål med lydigheten på godkjenning uten å måtte gå på kurs hver gang. Men jeg har gjort det av flere årsaker.

For det første så er det veldig god miljøtrening for valpen å komme sammen med andre ulike hunder. Ikke minst kunne være rolig og avslappet sammen med andre hunder. For det andre så er det veldig greit for meg å få et spark bak for å komme meg ut og trent lydighet. Skal vel innrømme at det ikke akkurat har vært favorittøvelsen. Sist, men ikke minst, så lærer jeg noe nytt hver gang og ser at det har skjedd en formidabel utvikling på den fronten som bla vi i politiet har mye å lære av.

Klovner og konger

Første gang jeg gikk der som førstegangs hundefører med Marco, så var det ikke snakk om å bruke ball, kong, godbit eller slik form for belønning. Da hoppet vi rundt som klovner, hoppet og spratt og skulle bruke kroppen vår og oss selv for å få hunden til å gjøre det vi ønsket. Og vi kom i mål da og.

Da jeg kom tilbake med min andre hund Aiko, ca. 8 år etterpå, ble jeg forundret for alle hadde jo med seg en eller annen form for leke. Det hadde jo ikke vi tatt med for det var jo tabu forrige gang jeg var på kurs. Da var det å finne fram en leke og ved bruk av leke/belønning, samt bruk av førerline kom vi fram til målet den gangen også.

Da jeg for snart et år siden kom med min siste hund, Pio, foregikk all innlæring uten bruk av line og mye bruk av godbit og annen form for belønning. Det har aldri vært så gøy å trene lydighet som denne gangen og jeg føler at jeg har lært mye nytt. Så til dere som fortsatt går med kongen under haka, dere har mye å lære ennå.

Oddgeir Sørmarken har vært min instruktør alle gangene. Han er en godt voksen mann som driver med dette som hovednæring. Han har vært trener for det norske landslaget i lydighet i en årrekke og dømt lydighetskonkurranser i en mannsalder, samt at han utdanner nye instruktører. Han er en mann som hele tiden har utviklet seg og vært ydmyk for nye ting og nye treningsmetoder. Jeg har sett at han har evne til å prøve andre metoder når den første ikke har fungert. Det er da man blir en god instruktør. Erfaring over lang tid med mange forskjellige hunder og hundeførere.

Jeg vet også at han er omstridd i mange miljøer. Spesielt de miljøene som predikerer at man ikke skal ha lederskap på hunden sin. Man skal ikke si nei til hunden sin. Paradokset er at hvert år mottar han mellom 15 til 20 ekvipasjer som kommer fra disse miljøene og som ikke har fått hjelp med problemene med sine hunder. De har bla fått beskjed om å ta kontakt med hundepsykolog for å får hjelp til ganske vanlige lederskapsproblemer. «Lederskap», det var visst det vi ikke skulle ha på hundene.

I brukshundmiljøet, hvor man trigger kamp, jakt og mot så til de grader som man gjør, så påstår jeg at det er direkte farlig i enkelte tilfeller og ikke ha lederskapet i orden på sin hund.

Da jeg var i Libanon for ca. 15 år siden, kom jeg i kontakt med veldig mange rare, forskjellige og jeg vil påstå noen psykotiske hunder. Hunder som nok hadde blitt avlivet hadde ikke forsvaret forbarmet seg over dem.

FN og sinte hunder

Jeg overtok en kort periode en «psykopatisk» schæfer som det var mye rart med. Han tålte bla ikke å bli tatt på når han lå nede. For å gjøre en lang historie kort, så var hundeføreren sendt tilbake til Norge for han var ikke i stand til å takle hunden. Han som overtok hunden reiste hjem på ferie og da var det meg da, ingen av de andre hundeførerne ville lufte dette psykopatiske skinnet.

En tidlig morgen hadde jævelen bestemt seg for at han skulle ta meg. Det eneste gale jeg hadde gjort var at jeg satt i en stol og bøyde meg over hunden.
Da begynte han å knurre. Knurringen ble bare sterkere og sterkere og hunden reiste seg opp. Jeg foreslo noen muntre avledningsmanøver som «skal vi gå tur?» og «vil du ha mat?» for å få han på litt andre tanker. Men bikkja bare bygget seg opp og knurringen kom dypt nede i fra magen. Til slutt satte han forlabbene i fanget mitt og jeg parerte med å beskytte ansiktet mitt med å ta tak i halsen hans med begge hendene. Da beit han meg skikkelig to ganger i høyre armen min og det ble slik jeg oppfattet det en kamp på liv og død mellom oss.

Og jeg må bare innrømme at jeg fant det definitivt ikke formålstjenlig å vente til han hadde gått ned av fanget mitt for så å klikke og belønne han med godbit. Det endte med at jeg lå oppå hunden på gulvet og holdt, helt til han var ferdig å knurre (eller for å si den sånn, ikke i stand til å knurre mer.) Da skjøv jeg han fra meg, fisket feltskjorta ut av hullene i armen min og ringte til en soldat for å få han til å kjøre meg til sykestua før jeg gikk i sirkulasjonssvikt.

Jeg ba soldaten om å ta hunden med i hundestallen før vi kjørte, men da nektet hunden å bli med soldaten. Jeg var selv nødt til å ta hunden ned i stallen etterpå.
Etter den episoden, så var lederskapet mellom oss klargjort. Jeg hadde aldri mer problem med den hunden.

Med all respekt for klikkertrenig, jeg ser at klikkertrening er veldig effektivt for å trene enkelte momenter og få belønnet riktig, for riktig adferd. Poenget mitt er at man skal være forsiktig med å låse seg fast i bare en teori, man skal være åpen for andre løsninger og ideer.
Den dagen man er utlært er man en dårlig hundefører og en dårlig instruktør.

En god instruktør blir man ikke før man har lang erfaring, søker informasjon fra ulike miljøer, er i stand til å fornye seg og ikke minst hatt med mye forskjellig hundemateriell å gjøre.

Jeg føler jeg fortsatt har uendelig mye igjen å lære.

Kanskje det er derfor jeg ikke er instruktør.

Astrid

Våpen i sentrum

Søk etter våpen i sentrum

Dette hundeoppdraget fant sted for et par år siden. Foranledningen var at en person hadde vært inne på en av byens nattåpne kiosker og vist frem et håndvåpen. Vedkommende hadde hatt våpenet frem ifra bukselinningen og lagt det på disken inne i kiosken. Vedkommende hadde ikke direkte truet den ansatte på jobb, men han følte situasjonen som veldig truende. Mannen som hadde vært inne med våpenet hadde vært veldig ruset og hadde etter hvert forsvunnet ut av kiosken. Dette skjedde en natt til søndag, ca. kl. 0500 i Stavanger sentrum. Det ble sendt ut en felles etterlysning av mannen over politisambandet til de patruljene som var på nattevakt.


Etter en halvtimes tid meldte en patrulje at de hadde observasjon av vedkommende i Østervåg i Stavanger sentrum. Patruljen gjenkjente vedkommende som en gammel kjenning av politiet og bekreftet at vedkommende fremstod som veldig ruset. Det ble raskt satt i gang en koordinert væpnet aksjon. Mannen, som hadde viftet med håndvåpenet for en drøy halvtime siden, ble beordret kontrollert ned på bakken. Han ble påsatt håndjern og visitert. Vår kjenning var ikke lengre i besittelse av et håndvåpen som han hadde i kiosken.

Klokken var blitt 0600 på en småkjølig søndag morgen, og nattevakten hadde begynt å sette sine spor i en sliten kropp. Det ville være av stor betydning for saken å finne våpenet. Det var absolutt verdt et forsøk med politihund. Min tjenestehund, ”Ari” , ble satt på saken, og jeg forsøkte en kombinasjon av spor og patruljegang. I starten var alle byens dufter av større interesse enn å gå spor etter en rusa kjenning av politiet. Å gå tilbakespor kan i mange tilfeller være vanskelig og krevende. Det var og vanskelig å få til denne gangen, så tålmodigheten ble satt på prøve.

”Ari” viste oss vei, opp fra Østervåg i retning Kulturhuset. ”Ari” gav meg ikke mange tegn på at han hadde satt seg på sporet etter vår mann. Jeg må innrømme at jeg var litt frustrert, men det var dette sporsøket som var vår mulighet. Vi tuslet etter ”Ari” og håpet at hans iver etter å undersøke byens mange lukter ville avta og at han ville føre oss frem til et våpen.

Da vi kom til Kulturhuset, var interessen å søke etter sporet fra gjerningsmannen blitt noe større, uten at jeg vil karakterisere det som intenst. Ved Kulturhuset dreide ”Ari” inn i bakgården ved tidligere Gardum Bokhandel, hvor det blant annet er en trapp i bakgården som ender ut i Søregata. ”Ari” viste vei gjennom denne bakgården i retning denne trappa. Like før trappa, markerte ”Ari” helt tydelig ved en busk som var av en del av beplantningen i denne bakgården.


Vi undersøkte busken med stor interesse og inne i busken lå en sammenrullet bærepose. Vi åpnet posen og var svært fornøyde med å finne et håndvåpen som lignet det vi lette etter. Vi sikret oss våpenet etter beste evne, og da vi fikk se videobilder fra kiosken så vi at det var likt det som gjerningsmannen hadde viftet med en time tidligere. Det var en såkalt softgun uten at det var lett å se for vedkommende som var på nattevakt i kiosken. Stemningen var naturlig høy hos oss som var involvert i oppdraget. ”Ari” fikk en velfortjent dose kos før vi kom oss i seng på morgenkvisten.

V. pfb. T.R.Sunde

Banditter på Ruten

Ruten i Sandnes er mye omtalt i media som et problemområde, der det selges og brukes narkotika, byens løse fugler sitter på benker å skaper sin egen lille verden. Området er ”litt større” enn en fotballbane, men det ser ut som om det er vanskelig å få bukt med problemet. Jeg er oppvokst i Egersund og har hørt om Ruten siden jeg var ungdom.

Jeg har fanget utallige personer her med min narkotikahund, de fleste ukjent for politiet, mange under 18 år, mange småbarnsforeldre og ikke minst de som selger narkotika. Zanto begynner å pipe baki bilen når vi nærmer oss Ruten for han vet at her er det alltid fangst. Rekorden er 5 pågrepne på 21 minutter og jeg måtte til slutt si at nå er det på tide å kjøre inn og samle trådene. Det er alltid lurt å få en oversikt og se hvor en eventuelt skal følge opp med en ransaking på bopel.

Sist jeg var på Ruten ble det pågrepet 4 personer med Zanto og jeg fant i tillegg to steder der det var kastet narkotika på bakken. Det ene utlegget lå gjemt under et busskur og det andre var nok kastet i panikk på bakken. Utvilsomt forebyggende, selv om det var irriterende å ikke få noen mistenkte i saken.

En av de pågrepne jeg husker best i Sandens var en utenlandsk person som var utvist fra Norge. Jeg så vedkommende på lang avstand og han flakket litt med blikket da han så meg og Zanto. Han tenkte nok: ”skal jeg snu eller gå videre å late som ingenting?” Han gikk videre. Da jeg passerte han, så jeg Zanto fikk et fint slag og jeg ba kollegaene mine lengre bak om å stanse vedkommende. Han hadde et fint beslag med pulver, blant annet kokain, i vesken. Det viste seg at noen ved en inkurie hadde forlagt dette oppi vesken til siktede. Tenk å være så uheldig.

Kveldsvakten ble avsluttet med en kjapp tur på Byterminalen i Stavanger. Jeg la merke til en unggutt som forsvant inn i gangen mot toalettene. Han ble noe ”vill i blikket” da han så meg og Zanto, så jeg fulgte på og tenkte at her blir det fangst. 3 ungdommer oppholdt seg inne i gangen/toalettet og Zanto viste meg at alle luktet knakende godt.

Ingen var tatt av politiet fra før av, alle erkjente bruk og var positive på urinprøve, samt den ene var i besittelse av en joint og litt marihuana. Det som var litt skremmende og foruroligende, men ikke helt ukjent, var holdningene til disse tre unge guttungene. Den ene var under 18 år. Samtlige forherliget marihuana og var meget bestemt på at dette var et rusmiddel som fungerte bra for dem. Da vi snakket med dem på egenhånd, var derimot holdningen en litt annen. De var litt mindre kjepphøye for å si det sånn.

Det beste er å få tatt de unge før de havner inn i et vedvarende misbruk og her har narkotikahunden sin unike plass i samfunnet. Her kan samfunnet spare masse penger og personlige problemer.

Leiv Kjetil

Patruljehundens oppgaver

Patruljehunder er opplært til å søke etter mennesker ute og inne (spor/rundering/patruljegang), søke etter gjenstander som er mistet eller i forbindelse med kriminalsaker, utføre ordenstjeneste, forsvare sin fører og andre, pågripe farlige personer enten ved å bevokte de eller ved å bite.

De fleste patruljehundene i Rogaland har en tilleggsutdannelse på lavinesøk. Dvs at de kan lete etter mennesker som er savnet i forbindelse med snøras.