Sterilisering

Husker du artiklen sidste gang? Der talte jeg om kastration contra sterilisation. Hvis ikke, kan jeg lige genopfriske dine hjerneceller.

Man kan kastrere både hundyr og handyr! Når man kastrerer et dyr eller for den sags skyld et menneske, så fjernes kønskirtlerne enten operativt eller hormonelt (eller på anden måde for eksempel stråling). Steriliserer man et væsen, så fjernes forplantningsevnen men ikke hormonerne. Typisk sker dette ved at noget fjernes ”ind imellem” så en forbindelse fra et sted til et andet afbrydes.


Kastration ved handyr sker oftest ved at fjerne testiklerne. Kastration af hundyr sker oftes ved at fjerne livmoderen og æggestokkene. Sterilisation af handyr sker oftest ved at man afbryder forbindelse mellem testiklerne og penis. Dette ved for eksempel ved at fjerne et stykke sædleder.

I daglig tale kalder man måske lidt medicinsk forkert at vi steriliserer tæve og kastrerer hanhunde, vel vidende om at tæver når de steriliseres oftest kastreres.
Tæver i politiet og ToldSkat bliver ofte ”ægte” steriliseret. Det vil sige at de gøres ufrugtbare men bibeholder deres hormoner.

Det var lidt genopfriskning. Vil du have det uddybet så find det gamle nummer af POLITIHUNDEN fra sidste gang frem. Her lovede jeg at skrive lidt om plusser og minusser ved kastrationer og sterilisationer. Lad det være sagt straks. Der er ofte følelser med i spillet når et dyr skal steriliseres eller kastreres så dette er min mening og alle andre meninger vil jeg respekter dybt.

Skal vi prøve at sætte det lidt skematisk op:

Kastration
Når man kastrerer fjernes kønshormoner. Det positive ved dette er at alt der har med sex at gøre forsvinder. Herunder kan for eksempel følgende ulemper høre (ikke absolut):

• Ulydighed
• Dominans
• Sextrang
• Vildskab

Det negative er at hormoner jo forsvinder og derfor kommer der nogle ulemper. De er dog forskellige fra handyr til hundyr. Hundyrene først (ulemperne opdages ofte ikke og behøver ikke absolut at komme):

• Climaterium
• Fedtforandring i kroppen
• Svagere knogler
• Hormonmangel
• Sjattisseri (kan ikke ligge tør)

.. og hanhundene:
Populært sagt ”tyk og doven”, men det passser ikke! Det er min erfaring at hanhunde der kastreres ikke hverken bliver tykke eller dovne, idet det helt er op til ejeren at styre hundens huld (udseende) og at dovenskaben kun følger med hvis hunden er blevet alt for tyk. Nå, men ulemperne er:

• Hormonmangel
• Væsensændring
• Ændret fedtaflejring

Fordelene er lettere at få øje på (gælder både for hanner og hunner)
• Kan ikke avle
• Bliver bedre arbejdsdyr (sex forsvinder og plejer jo at optage en del plads især hos hanner)
• Bliver mere ”familiemenneske” over for menneskefamilien.

Sterilisation

Når man steriliserer et dyr forbliver alt egentlig ”ved det gamle” bortset fra at dyret ikke kan avle. Hos hundyrene holder det store bløderi også op, selvom at der alligevel kommer en løbetid som der skal. Fordele og ulemperne er derfor små. Fordelene er at dyret forbliver ”intakt” bortset fra at det ikke kan blive forældre. Ulemperne er at der ikke kommer den væsensændring der måske var ønsket.

Som sagt overfor er dette min mangeårige erfaring, men det kan sagtens være at du kan få lidt forskellige meninger om emnet for naturen er heldigvis ikke en maskine men natur pur. Hvilket indebærer at alt kan varieres. Generelt synes jeg at tæver bør steriliseres og hanner kastreres. Hvis man altså vil have dem opereret. Bedst er ikke at gøre noget overhovedet!

Så kommer der lige lidt her til sidst om tidspunket. Jeg synes at dyr der får foretaget sådan et for dyret stort indgreb skal være klar til det. Hermed mener jeg at dyrene skal være fuldt modne og veludviklede. Der er megen snak om at det er bedst at operere tæver før første løbetid. Dette for at undgå livmoder- og brystkæft med mere. I det norske dyrlægeblad, Smådyr Praktikeren fra marts 05 side 30 kan man dog læse at dyr der får livmoderen fjernet før de er 1 år har significant (statistisk sandt) større risiko for at udvikle knoglekræft med større sandsynlighed end dyr får livmoderkræft eller yverkræft hvis de ikke opereres. Knoglekræft er som der står en langt mere aggressiv sygdom end livmoder og brystkræft.

Jeg synes vi indtil der er skaffet mere erfaring på området ikke skal sterilisere tæver før de har haft mindst en god løbetid. Så er de ”på plads”.

Bille

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Ran i Oslo

Ran på Rimi Bestum.

Fra tiden som hundefører i Oslo er det mange historier å velge mellom. Et av oppdragene jeg husker best er fra en november dag i 2001. Da ble Rimi butikken på Bestum ranet.

Jeg kjørte V35 som er en kombinert patrulje bestående av en narkotika og patruljehund. Min makker denne november dagen var Tonje. Litt over klokken 18 kom det melding til alle patruljer i Oslo politidistrikt. Det pågikk ran av Rimi butikken på Bestum. En ansatt på kontoret i butikken observerte 3 yngre menn som ranet kassen i butikken. Ranerne brukte håndvåpen.


Vi kjørte mot stedet sammen med en rekke patruljer. En patrulje fra Majorstua svarte raskt. De kunne fortelle at de stod på utsiden av butikken og opplyste at de bevæpnet seg. Sekunder seinere ropte patruljen over radioen at 3 menn løp ut av butikken. Patruljen løp etter. Ikke lenge etter opplyste de at en mann var pågrepet. En real krokfot satte en stopper for ranerens flukt. De to andre ranerne forsvant videre inn i et boligområde.

Vi ankom Oslos beste vestkant ikke lenge etter. Patruljen fra Majorstua var høyt oppe. Den ene raneren lå på bakken i jern. Et våpen var funnet. Patruljen ga en beskrivelse av ranerne og påviste stedet de forsvant. Begge var yngre menn. De var iført finlandshette og en av dem hadde et våpen i hånda.

Jeg tok ut min tjenestehund, Agent og satte han i søk. Som sikring fikk jeg med meg to patruljer fra Delta. Adrenalinet pumpet i kroppen når vi startet søket.

Ranerne forsvant inn en grusvei og inn mot et boligstrøk. Det var en del folk i området så vi var fokusert der vi beveget oss innover Bestums fineste villastrøk. Folk vi møtte på veien stoppet og så en smule bekymret ut. Synet av en illsint hund og 5 mann med våpen som målrettet småjogget innover boligstrøket var ikke hverdagskost her.
Agent fikk god sporutgang på grusen. Sporet gikk langs stien, over noen grønt områder, gjennom noen hekker og inn i noen hager. I en av hagene kom vi til et høyt gjerde. Agent ville over, men det var umulig. Vi måtte gå en omvei før vi kom på den andre siden av gjerdet. Agent søkte på andre siden av gjerdet uten å finne helt ut av det. Sporet gikk på kryss og tvers i noen hager uten at vi kom videre. Agent hadde noe i nesen, men hvor hadde ranerne tatt veien?
Så kom gjennombruddet. I en av hagene vi var fant Agent en bag som lå kastet.


Innholdet i bagen var interessant. Finlandshette, våpen og penger. Personene fra Delta var på hugget og vi skjønte vi var veldig nærme en løsning. I nabohagen lå svaret gjemt. Inne i en hekk lå 2 menn gjemt. Når Agent var på vei inn i hekken, kom fortvilte rop.» Vi gir oss». «Ta vekk hunden». Sekunder seinere lå de siste ranerne i jern.
40 minutter etter at ranet ble meldt inn var 3 ranere pågrepet og ransutbyttet funnet. Jeg var meget stolt over Agent denne kvelden. Og bedre ble det. Et av våpnene manglet.

Jeg fulgte fluktruta til ranerne. Søkte grundig og belønningen kom 2 timer seinere. Langs en grusvei inne i noen busker plukket Agent opp et sort håndvåpen. Stolt kunne jeg melde til sentralen at jeg avsluttet søket etter å ha funnet det siste ransvåpenet.

Kjell A. og Agent

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Pio sitt første spor

Det hadde ikke gått mange ukene etter at vi kom hjem fra godkjenning på Kongsvinger at vi ble satt på en skikkelig prøve, Pio og meg. Det hele startet med at det gikk en innbruddsalarm på et treningssenter i distriktet og det ble ganske raskt bekreftet at det hadde vært folk inne på stedet. Det hadde blitt stjålet tennisrackerter og diverse annet tennisutstyr fra dette treningssenteret.


Treningssenteret var omgitt av et stort drivhusområde på den ene siden og ei stor mark på den andre siden. Ting på stedet tydet på at den som hadde brutt seg inn også hadde vært til fots. Dette måtte da være midt i blinken for en nygodkjent ekvipasje som hadde avsluttet kurset på Kongsvinger med å gå lange, gode spor. Jeg tok ut hunden og startet oppsøk på jordet rett utenfor der hvor vinduet var knust og Pio tok spor umiddelbart. Sporet gikk langs steingarden og inn på gartneriområdet. Inne på dette området ble det vanskelig for hunden å finne noe videre spor og hard underlag visste vi jo kom til å bli en utfordring.

Men vi hadde ikke tenkt å gi oss på det og vi tok et nytt oppsøk langs steingarden ved jordet og plutselig var vi på sporet igjen. Vi hadde fått utpostert patruljer i en krets rundt treningssenteret. Sporet gikk over hele jordet, gjennom et gårdstun og over hovedveien hvor vi møtte på første politipatrulje. Hunden drog rett over veien og over et nytt jorde igjen. Etter hvert synes jeg draget i lina ble litt slakkere og hunden mer ukonsentrert og jeg var en stund i tvil om vi virkelig var på spor.

Til slutt kom vi opp til et veldig tett kratt hvor verken jeg eller hunden kom oss igjennom. Bak dette krattet gikk det en kjerrevei hvor neste politipatrulje møtte oss. Disse hadde også vært så greie at de hadde gått ut av bilen og var og labbet på denne kjerreveien. Til slutt måtte jeg bare snøre sammen sporlina å erkjenne at det ikke var noe mer å hente.

Etter ca 20 minutter kom det inn melding til politiet om at en vekter var blitt truet med pistol av en ukjent person i et industriområde på Forus. Denne personen hadde i tillegg til pistol også vært i besittelse av noen tennisrackerter. Det var vel ikke helt utenkelig at dette var vår mann.

Troppene ble samlet igjen og denne gangen ble det på med skuddsikker vest, hjelm og våpen. Jeg fikk spørsmål fra innsatsleder om hunden min kunne gå spor på asfalt. Noe jeg måtte meddele at vi ikke hadde spesiell erfaring med. Så fikk jeg spørsmål om vi hadde gått mye spor med sikring før. Jeg måtte jo meddele at heller ikke her hadde vi så god erfaring. Egentlig så hadde vi jo ikke prøvd det før. Vi er jo tross alt rimelig nygodkjente.

Heldigvis har jeg holdt på med dette noen år, så å komme til en situasjon hvor du må fortelle om erfaringer og begrensninger til ekvipasjen ikke byr på noe problem.

Jeg har sett noen helt ferske hundeførere som har kommet rett fra godkjenning og blitt satt til oppgaver som fraviker alt det de hittil har trent på. Som nygodkjent hundefører ønsker man jo å vise at dette funker. Stressnivået har økt ut av proporsjoner, noe som hunden merker fort, og det hele ender opp med at hunden blir så preget av hundefører og oppdraget ble definitivt ikke slik hundefører ønsket.
Det å fortelle de vi har med oss hva vi er flinke på og hva vi ikke er fullt så flinke på er ikke noe nederlag. En nygodkjent hund er definitivt ikke noen utlært hund!

Jeg sa som sant var at asfalt hadde vi ikke trent mye på men på grus var vi godt i gang. Vi prøver, også ser vi hvordan dette går sa jeg. Alle sammen var optimistisk, inkludert hundefører.
Sist sett og hvor ble du av?

Vekteren møtte oss på stedet hvor gjerningsmannen sist var sett og fortalte oss at han hadde løpt over et grusområde som startet rett ved bena på vekteren for så å gå videre rett fram på asfalt.
Det var jo godt sporet startet på grusen og ikke på asfalten tenkte jeg! Vi gikk i gang med godt mot Pio, meg, samt et haleheng med skumle mørkkledde kollegaer med hjelm og våpen.

Pio fikk satt seg godt i sporet i grusen og det bar av gårde. Han pløyde over grusen og kom over på asfalt. Her drog han meg over på et åpent område til høyre for der vekteren hadde pekt.

Svarten også! Vekteren sa jo at han hadde løpt rett frem, men Pio ville til høyre. Et stykke utpå den åpne plassen til høyre møtte vi en hekk og her begynte hunden og tulle. I tillegg til at han rotet rundt oppdaget han plutselig alle de skumle mennene som forfulgte mor. Disse måtte jo selvfølgelig sjekkes ut. Jeg kjente at jeg begynte å bli litt småirritert selv om jeg visste at jeg var der med en helt fersk hund.

Vel, tenkte jeg. Vi får gå litt tilbake og prøve på nytt. Vekteren hadde jo tross alt sagt at sporet gikk rett frem. Jeg tok hunden og alle de skumle mennene med meg og fortsatte i en smal asfaltert passasje og kunne se at hunden ikke viste den minste interessen for å spore på underlaget. Da jeg kom ut av denne asfaltpassasjen, så fant vi litt grønn vegetasjon og jeg satte hunden i søk igjen. Jeg kunne med en gang se at han tok nytt spor og vi var i gang.

Etter å ha gått et par hundre meter hører jeg en av de skumle mørkkledde bak meg rope: «bevæpnet politi, stå i ro!» Jeg kikket da opp og så at det stod en mann utenfor hovedinngangen til en bedrift. Mannen adlød ordre, løftet hendene over hodet og på ordre fra politiet la han seg ned på magen på bakken. Han ble ransaket og det ble funnet en pistol på mannen. Ingen tvil om at vi hadde rett mann her.

Etter nærmere undersøkelser oppdaget vi at han hadde en spiss pinne som stod rett inn i leggen på mannen og han blødde ganske kraftig. Han ble først tatt med til legevakten før han fikk tilbringe resten av natta hos politiet.

Da vi var ferdige, gikk vi tilbake til vekteren og snakket mer med han. Da jeg fortalte han hvor vi hadde gått og at vi hadde stoppet opp ved en hekk, kunne vekteren fortelle at han hadde løpt etter gjerningsmannen ut til høyre og at han sjøl hadde stoppet ved denne hekken mens gjerningsmannen hadde løpt videre. Han sjøl hadde gått tilbake til utgangspunktet (bare en liten detalj han hadde glemt å fortelle første gang).

Med andre ord. Det hadde ikke løpt noen gjennom asfaltpassasjen som vi hadde gått og som hunden ikke viste noe interesse for.
Et drøyt år etter denne episoden fikk jeg den « ære» av å treffe denne unge mannen igjen i en mer nøktern tilstand enn den han var i da han ble pågrepet av bevæpnet politi.

Jeg spurte han hvor han egentlig hadde gått den kvelden han hadde gjort innbrudd på dette treningssenteret. Han kunne da fortelle at han hadde gått akkurat over det jordet som jeg beskrev. Han hadde gått gjennom gårdstunet og krysset hovedveien. Han hadde sett politibilen som stod på denne veien. Oppe, hvor jeg hadde mistet sporet, fortalte han at han hadde stått inne i et skur og sett oss komme og hørte av vi snakket. Han var sikker på å bli tatt.
Jeg spurte han om han hadde hoppet eller krøpet gjennom det tette krattet jeg ikke kom gjennom, men det husket han ikke for han var så ruset. Han kan heller ikke huske hvor han fikk den pinnen fra som satt i foten hans.

Egentlig, i ettertid når jeg tenker på denne episoden, så har vi gjort mye rett denne kvelden. Hunden er den som har hatt mest rett. Jeg bør vel kanskje være glad for at vi ikke fant han ved første forsøk siden han var bevæpnet. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Lærdom av denne historien (er som mange ganger før): Stol på hunden!
For kollega som er med på slike oppdrag. Hold labbene inne i bilen og dekk opp et stort søksområde! Folk kan forflytte seg ganske langt på kort tid selv om de er til fots.

Astrid og Pio

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Karatefylla

En lørdag morgen, nærmere bestemt klokken 06.30, fikk patruljene i Stavanger et merkelig oppkall på sambandet. Trond Rune og jeg hadde jobbet nattevakt og vi satt inne og skrev. Vi hadde akkurat kommet à jour da meldingen kom:

«Er det en patrulje som kan sjekke bakgården på politistasjonen? Det er observert en mann som har hoppet over gjerdet.»


Meldingen ble hengende litt i lufta. Jeg tenkte, dette må være en practical joke. Jeg så på Trond Rune at hvis så var tilfelle så kjente ikke han til det. Vi kvitterte på samband at vi kunne ta det og løp ned i garasjen. Trond Rune tok bilen, kjørte ut porten og rundt politistasjonen. Der er det ei bro med godt innsyn til bakgården. Det aktuelle stedet er et grønt område mellom politistasjonen og jernbanelinja. Det er i grunnen bare ugress og noen busker inne på stedet, men når sant skal sies hadde politiets hage blitt noe overgrodd.

Jeg løp ned i den nederste etasjen sammen med King. Jeg låste opp gitterdøra inn til grønt området og ropte. «Hvis det er noen her så kom frem, det vil bli sluppet politihund!» Ingenting skjedde. Plutselig så jeg hodet til operasjonsleder Victor Jensen komme til syne høyt oppe fra etasjene. Da var jeg sikker. Dette er en spøk, jeg kikket etter brannslange eller vannbøtte, men ingenting skjedde.
Jeg sendte King på rundering. Plutselig ble det liv inne i noen busker, og Trond Rune meldte fra sin posisjon. «Han he nogen inne i buskane»

Jeg løp inn og fant en mann som forsøkte å klatre over gjerdet med King hengende i armen. Jeg kommanderte vedkommende ned og hørte med en gang at det var en svenske King hadde pågrepet. Jeg kommanderte slipp og satte svensken i marsj ut til gitterporten. Trond Rune tok i mot oss og overtok svensken og jeg fikk lagt King i bilen.
Inne i arresten satt en blodig og for å si det mildt oppspist svenske. Jeg spurte hva i alle dager han hadde drevet med i politiets bakgård? Svensken svarte: «Det er karatefylla kamerat! Man har varit der alle i hopa!» Jeg ba svensken forklare hva han mente med karatefylla. Svensken fortsatte med: «Man drikker og drikker, så man inte vet hvor man er, hvor man har varit og hvor man skal.» «Man husker ingenting.» Deretter fortsatte han: «Men fan hva dyktig hund du har. Jag er vand med hundar og da hunden din kom bort til mig tok jag tak i honnom, men då var det game over»… «Men du herr konstabel, jag har varit dum, jag fortjente inte betre, men va skjer nu??»

Jeg skal ærlig innrømme at jeg kom litt på låtten av den blodige svensken som tok hundebitt, blod og fylleangst så fint. Svensken ble kjørt til legevakten hvor han fikk behandling for skadene. Deretter ble han anmeldt for ordensforstyrrelse og dimittert. Svensken beklaget og mente han hadde fått som fortjent og takket til slutt for god service. Han la til at denne karatefylla kom han nok til å huske ei stund i motsetning til tidligere karatefyller.

Det kan legges til at påfølgende mandag kom politiets gartner og klippe ned buskene i politiets hage.

Jan Øyvind og Kingen

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Parasitter

Sommertid, parasittid

Ved du hvad parasit egentlig betyder? Det betyder ”medspiser”. En parasit parasitterer det vil sige at den spiser med ”ved bordet”. Hvem vil egentlig gerne se sin ”madmor/madfar” gå til grunde? Så får man jo ingen mad. Parasitter lever i mange tilfælde i bedste velgående med deres værter. Det er kun når uheldige omstændigheder såsom anden sygdom eller lignende hvor værtsdyret (eller mennesket) får en dårligere modstandskraft at parasitterne bliver så mange at der ikke er mad nok til alle.
Rundorme og fladorme.


Langt de fleste parasitter sidder i fordøjelsessystemet. Dog vil jeg lige nævne et par uden for fordøjelsessystemet først. I de sidste år er der tiltagende optrådt flere tilfælde af franske hjerteorm hos hunde. Dem der mest korrekt kaldes lungeormeller hjertelungeorm (Angiostrongylus vasorum). Smittevejen går igennem snegle. Hjerteormen (dirofilaria immitis) er en mere alvorlig sag og smittevejen er her blodsugende insekter som for eksempel myg og lopper. Nå, så tilbage til fordøjelseskanalen. Jeg havde tænkt mig her at give dig en så komplet oversigt som mulig så du i hvert fald har den et sted samlet. De større videnskabelige udredninger kan så komme hen ad vejen. Ellers ville artiklen også fylde et helt blad. Så husk hvis du ved noget som du ikke synes er kommet med så er det måske fordi det kommer senere.

Mavetarmparasitterne deles i runde og flade orme. Til de runde orme hører spoleormene og til de flade orme hører bændelormne. Hold godt fast for nu kommer der en remse af orm så man nærmest har lyst til at kaste op bare ved at tænke på hvad der alt kan leve inden i os og vores bedste ven. Klar? OK!
* Toxacarea canis, hundes spoleorm. Den mest almindelige af rundormene(spoleormene). Angriber hunde.
* Toxacara leonina, Også en spoleorm. Angriber hunde og katte.
* Toxacara cati. Sandelig også en spoleorm. Det gætter du aldrig vel, jo du har ret det er J kattens spoleorm, som i sjældne tilfælde også angriber hunde.

For de ovenfor nævnte spoleorm gælder at hvalpen smittes som foster hvor larver fra parasitten via blodbanerne i moderkagen inficerer (Margit, kan du huske at inficerer betyder: smitter?) hvalpene. Efter fødslen smittes hvalpene igennem modermælken.

* Ancylostoma caninum. Hører til hageormene. Angriber hund ræv, ulv og kat.
* Uncinaria stenocephala. Også en hageorm. Anbriber hund og mikkel ræv.

Hageormene smitter ligesom toxacara ormene, men kan også smite din hund hvis den æder inficeret afføring. En såkaldt kattelortespiser. En meget mere uhyggelig smittevej er hvis du ikke holder din hundegård ren så kan larverne fra afføringen gnave sig igennem poterne og derefter finde vejen op gennem benene til tarmen og hermed smitte hunden!! Hageorm suger blod i tarmen! Værsgod og skyl. Ulækkert ikke?

* Trichuris vulpis. Kaldes også piskeorm. Det er en rundorm som har fået sit navn fordi den ligner en piskesnert. Det ved formentlig kun folk med hang til perverse sexoplevelser ser ud. (Det var kun ment som en joke). Piskeormen giver kraftig diarre og tarmforstyrrelser.
Så kommer bændelormene. Det er flade orme som er leddelte. Leddene vokser ud fra hoveddelen og selve leddene (proglottiderne) indeholder tarmsystem og en ”æggefabrik”.
Dvs. når et led udskilles med afføringen så spredes æggene som så kan optages af mellemværten.

* Diphyllbotrium latum (ph udtales som f). Kaldes også den brede bændelorm og angriber mennesker, hunde, katte og ræve. Den skal igennem flere mellemværter før den når sin slutvært. Smittes især hvis der spises inficeret fisk. De infektionsdygtige larver hedder tinter i tilfælde af at du skulle have hørt dette udtryk. Det er bedst at fryse fisk ned ti under minus 20 grader før tintrne dør. Alm. mad tilberedning er som regel desværre ikke nok til at dræbe tinterne.Denne bændelorm kan blive flere meter lang. Forestil dig lige det en gang.

* Dipylidium Caninum. Også en bændelorm der angriber hunde, katte og ulve. Er også set hos andre dyr og mennesker. Den bliver ikke så lang kun mellem 10 og 50 cm. Mellemværter er lopper.
* Tænia pisiformis. Også en bændelorm. Den angriber hunde, katte, ræv, ulv og andre dyr der æder kaniner, mus og rotter idet disse er mellemværter. Den bliver fra 60 cm til 1 meter lang.
* Tænia tæniaformis. Også en bændelorm, Den angriber først og fremmest katte, men også hunde, ræve, ulve og andre dyr der æder mus og rotter.Den er ikke så stor og bliver ca. 15 cm.
* Nu kommer der en ulækker kæmpe krabat: Tænia hydatigena. En bændelorm der angriber hunde, ulve, væsel og mår. Jeg har aldrig mødt den hos katte. Mellemværter er kvæg, ged, hjorte, rådyr, svin, rotter og mus. Den bliver fra 1,5 meter til 3 meter lang!

Føj.
* Echinococcus granulosus. Også en bændelorm. Den kalder vi i folkemunde i Sønderjylland for rævens bændelorm og vi er lidt bange for den. Det er også den man primært tager sigte på når der skal orme behandles før indrejse til de nordiske lande. Den angriber hunde, ræve ulve og andre rovdyr, men det er mellemværterne det går værst udover. Mellemværter er for eksempel mennesker, planteædere og rovdyr. Bændelormens larver, tinterne danner i mellemværten parasitblærer i mange organer og de kan blive ret så store næsten ligesom kræftknuder. Dette kan medføre alvorlige vævsskader. Denne bændelorm kan også bruge sin slutvært som mellemvært. Så klækkes æggene i tarmen og tinterne breder sig så i kroppen. Det er en lille bændelorm. Den er kun 2,5 til 5 mm lang.
* Mesocestoides lineatus. Også en bændelorm hos hund og kat. Mellemværter er mider, pattedyr, fugle og krybdyr. Den bliver mellem 40 og 80 cm lang.

Det var så ormene. Jeg vil lige nævne et par andre parasitter i tarmen som til tider driller lidt. Den første er en såkaldt flagelat ved navn Giardia canis. Den giver diarre hos hunde og mennesker og kan være lidt svær at få bugt med. Jeg vil anbefale at man giver dobbelt dosis metrondazol i 7 dage. Jeg har i flere tilfælde prøvet med dobbelt dosis panacur® i 14 dage, men har ikke kunnet få parasitten væk med denne behandling. Endvidere vil jeg også lige nævne coccidier. Det er ikke orme man encellede organismer som især hos hvalpe giver problemer i form af diarre. Almindelige ormekure virker ikke. Sygdommen hedder coccodiose og jeg har rigtig god effekt ved behandling med: Sulfadimidin-natrium pulver. Det skal specialbestilles på apoteket. Jeg giver et gram pulver pr liter drikkevand i syv dage. Her efter syv dages pause og behandler så igen i syv dage. Fes den ind? Altså 7-7-7.

At søge efter parasitter i afføringen er ligesom at tage ud at fiske. Når jeg kommer hjem uden fisk og ellers har fisket i søen en hel dag så betyder det jo ikke at der ingen fisk er i søen vel?! Dette gælder også ved laboratorieundersøgelser for parasitter.
Nå frisk mod og velbekomme.

Bille

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Mikke

Mikkes siste hilsen

Jeg husker godt april i 2007, da Mikke ble hentet hjem 15 måneder gammel. Det var nok ikke alle som hadde tro på et denne tynne forskremte Schæferen, kunne bli politihund. Heldigvis ble den det – og det med glans.

September 2008, på min datters 2 års dag, ble Mikke ekte patruljehund. Han og jeg seilte gjennom godkjenningen på første forsøk. Husker godt hvor stolt jeg var akkurat da.


Etter godkjenningen skulle livet som hundefører begynne på ordentlig. Det var dette jeg hadde ventet på.

Mikkes første oppdrag er det oppdraget jeg husker alle best, og er mest stolt av. Etter å ha vært ekte politihund i litt under 1 måned, reddet han livet til en dame. Uten bruk av hund på dette oppdraget hadde ikke damen overlevd. I det jeg skulle starte søket, var nesten hele familien til den savnede samlet på stedet. Forventingspresset føltes enormt. Var jeg klar for dette? Heldigvis, var sjefen (Trond Rune) med på oppdraget. Det var greit å ha han med som støtte.

Etter et forholdsvis kort søk, ble damen funnet. Heldigvis var det fremdeles liv i henne. Det gikk nesten ikke opp for meg med en gang at hunden hadde reddet henne. Da jeg kom tilbake til stedet, hvor pårørende befant seg, ble jeg nesten overfalt. Alle ville takke og gi honnør til hunden. Det var et sterkt øyeblikk. I det øyeblikket var alle treningstimene både på jobb og ”privaten” glemt. Det var uten tvil – verdt det.

Da inntrykkene hadde roet seg på kvelden, ringte telefonen. Det var stasjonssjefen som ringte. Ryktene om bragden til Mikke hadde spredt seg, og han ringte for å gratulere. Utrolig kjekt å få en slik telefon.

Av andre oppdrag jeg husker godt, er et oppdrag jeg hadde på Hommersåk. Dette var et oppdrag som fremstod forholdsvis dramatisk. Oppdraget ble gjennomført ved at vi jeg skulle gå spor med hunden, mens 6 andre kollegaer skulle sikre meg. Alle var bevæpnet. Etter å ha sporet høyt og lavt en periode, fant hunden gjerningsmannen gjemt bak et gjerde i en skrent. Imponerte kollegaer og stolt hundefører hadde løst oppdraget.

Ellers må jeg nok innrømme at det er sporfangene i tjenesten som har gitt meg mest glede. Det å jakte og finne tyver, er rett og slett kjekt.

Foruten om at Mikke har gitt mange gleder som politihund, har den også vært en fantastisk treningsvenn på lange fjellturer. Det å løpe til toppene i distriktet uten han, kommer rett og slett til å bli ensomt.

Det ble en tung dag, søndag 12. oktober 2014, da Mikke døde – 9 år gammel. Mikke fikk magedreining og tålte ikke belastningen av operasjon og narkose. Han våknet aldri opp igjen.

Takk for alle gode minnene Mikke!

Terje

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Mor på ferie

HVA GJØR EN NARKOTIKAHUND NÅR MOR ER PÅ FERIE?
– jo han ordner opp på egen hånd

En stor koffert pakket med ingenting, gode sko og et visakort som var «glaida» med skikkelig swix glider. Mor var klar for tur!


New York var målet og en lang liste var skrevet ned til farmor som skulle være igjen å ta seg av de håpefulle hjemme. Hunden skulle farmor slippe å ta seg av for det var jentene sin oppgave. Ho største på femten skulle ta turene om morgenen mens ho minste skulle lufte han når hun kom fra skolen, mens naboen med den daffe «flattispa» skulle ta han med på kveldsturene slik at han fikk fyret opp den gamle frøkna. Pio er vel den eneste som klarer å fyre litt liv i «nabodama» på tur.

Jentene hadde fått beskjed om ikke ringe og skrive melding i tide og utide for det kom til å bli dyrt for alle parter. Jeg skulle se om jeg fikk koblet meg på internett etter en stund så de kunne sende mail i stedet. Vel, jeg var trygg på at alt hjemme kom til å gå bra så jeg gikk litt i feriemodus både på telefon og nett og det var i grunnen ganske deilig.

Etter et par dager fikk jeg tekstmelding fra morgenfuglen som hadde fått i oppgave å lufte hunden om morgenen: «prøvde å sende deg mail i går, men neivel»

«har ikke tilgang til nett før i kveld» svarer jeg da, selv om jeg egentlig kunne gått innom en av de millioner med Starbucks som finnes på Manhattan. Men så god tålmodighet hadde ikke frøkna så hun sendte likegodt mailen på SMS i stedet.

«Hei hallo ja mamma. Det går bra her i Norge. Fint vær, herlig med tur om morgenen, fant noen få gram hasj på vei til vannverket med Pio i dag morges, ikke no` big deal. Hvordan går det i statene? -K»

Jeg stod på midt på hovedterminalen på Manhattan og lo godt da jeg fikk meldingen.
Så begynte jeg jo å lure på hva hun hadde gjort med stoffet, hvor mye var noen få gram osv?

Svaret ble da: det var bare litte grann, noen små klumper. Ikke sånne store plater eller pakker med gaffatape som jeg har sett at du har hatt tidligere. Jeg tok det med hjem til farmor og la det på kjøkkenbenken og skrev en lapp til henne før jeg gikk på skolen.

Akkurat ja, jeg kjenner farmor godt og vet at hun er litt av den sorten som kan bekymre seg i gitte situasjoner. Skal innrømme at jeg så henne for meg der hun stod på kjøkkenet med narkotikaen i handa og leste lappen fra femtenåringen: «Hei farmor. Pio fant noe narkotika på turen i morges. Ha en god dag. Klem fra Kristine»

Med en gang Kristine kom fra skolen fikk hun beskjed om å ringe til politiet.
Siden hun ikke fikk tak i meg på telefon, og heller ikke faren som var langt nedi Afrika, så fikk hun sendt en melding til ei venninne som igjen varslet faren som jobber i politiet.
Det gikk ikke lenge før det stod en politipatrulje på døren og fikk overlevert det ulovlige stoffet som var i farmors besittelse. De ville jo gjerne ha med seg jenta slik at hun kunne påvise hvor hun hadde funnet narkotikaen. Men det fikk de ikke lov til av farmor.
For tenk om det var noen som så henne. Tenk om noen kunne hevne seg på henne.

Jeg vet i alle fall at jeg ikke trenger å bekymre meg for å reise fra jentene mine og overlate de til farmor. For der er de i alle fall godt beskyttet.

En liten morsom historie om en liten labrador som kjeder seg når mor er på ferie og om en veldig stolt femtenåring og ei meget bekymret farmor.

Neste ferie blir jeg nok nødt til å ta med meg Pio.

Kanskje det ligger noen narkotikadepoter i Nord-Norge også.

Astrid

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Fengselene flyter over av narkotika

Hvor ofte leser vi ikke i media om hverdagen i norske fengsler. De som blir satt inn til soning kommer ut som mer belastet narkomane enn før de startet soningen.

Det hender titt og ofte at innsatte uttaler seg i media og lager dette bildet for folk flest.

Vi som jobber for å forebygge og stoppe innsmugling, blir ofte konfrontert med denne problemstillingen.

Det er viden kjent at mange av de som soner i fengsel for en eller annen kriminell gjerning de har foretatt seg, også sliter med rus.
Samler en masse folk med samme type problemstilling under samme tak, så er det vel naturlig å tenke seg at de har noen av de samme interesser. Det blir da gjerne snakket om hvordan en skal få fatt i rus.

Med bakgrunn i denne problemstillingen ville vi i Kriminalomsorgen foreta en undersøkelse/rassia mot et av de fengslene som har vært mest i søkelyset gjennom media.

I Rogaland har narkotikahundeførere fra Kriminalomsorgen, Politiet og Tollvesenet et veldig godt samarbeid og ikke minst felles treninger.
Så for oss ble det helt naturlig å spørre våre samarbeidspartnere om bistand.

Vi samlet 6 hundeførere, 4 fra kriminalomsorgen, 1 fra politi og 1 fra tollvesenet samt 6 fengselsbetjenter fra et annet fengsel enn det vi skulle kontrollere.

Alle de ansatte ved fengselet som vi skulle gå inn i, fikk informasjon om aksjonen rett før aksjonen startet. Så alle ble tatt ut av ordinær tjeneste for denne aksjonen.

Kun leder/nestleder av fengselet hadde informasjon om hva som skulle foregå og det var de som i hovedtrekk hadde planlagt aksjonen.

Etter frokost ble alle ca 80 innsatte stilt opp for visitasjon og søk på ved hjelp av hunder som var utdannet for personsøk. Av de 6 hundene vi hadde tilgang til var 3 personsøkshunder.

Når vi var ferdig med personsøk, ble alle innsatte visitert manuelt. De ble deretter samlet på egnet sted som i forveien var avsøkt med hund. Her ble de holdt under oppsikt av betjenter ved fengselet.
Alle rom som tilhørte fengselet ble så avsøkt med hund og deretter visitert manuelt.

Skap, bøttekott, bager, lager, vaskerom, dusj, wc…. Kan ikke nevne alle steder, men egen sekretær noterte flittig hvor vi hadde vært og ikke vært.

Hele dagen gikk med til denne aksjonen. De innsatte skal ha stor ros for at de tok dette med stor ro. Vi hadde selvsagt planer for hva som kunne gå galt.

Når vi i ettertid ser på resultatet i forhold til det mediatrykket vi har vært under, så står ikke disse to verdene i forhold til hverandre.

Resultat:

*6 mann fikk vi markering på uten at det ble funnet noe ulovlig. Klær kan ha lukt i seg over lang tid hvis det ikke blir vasket grundig. Men alle måtte selvfølgelig avgi urinprøve.
*1 mann hadde 1 ulovlig tablett i sin tobakkspakke.

Det er ikke sikkert at denne aksjonen er representativ for norske fengsler, men til daglig så er de funnene vi gjør i størrelseorden ”brukerdoser”.

Kampen mot narkotika kommer til å fortsette i samfunnet og fengsler selv om resultatet denne dagen ikke var det vi forventet.

Hilsen
Roald og Disa.

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Hasjklumpens vandring…

Hvor lurt er det egentlig, å møte på Politistasjonen for å melde innbrudd i hjemmet – med narkotika i lommen? Sånn på en skala fra 1-10…?
Ikke lurt. Vil si sånn ca 1…


Og hvor lurt er det å legge den beslaglagte hasjklump oppå innstemplingsuret ved samme Politistasjon, sånn egentlig? På en skala fra 1-10?
Kanskje 3…?

Det var en gang en ung og sprek hundefører ved Stavanger politistasjon, kall henne gjerne Birgitte, som sammen med sin narkotikahund, kall han gjerne Freddie, valgte å avslutte en arbeidsdag med en løpetur. Ekvipasjen satte fart utenfor dørene til stasjonen og løp opp til idylliske Mosvannet, hvor de kastet glans rundt vannet, før de vendte hjem mot stasjonen igjen. Idet de nærmet seg stasjonen, møtte de på en hyggelig kollega og stoppet opp for en liten andpusten og svett drøs (prat ja…).

Freddie hang i Birgitte som et lite barn i navlesnor, med løpelinen mellom selen sin og magebeltet til Birgitte. Etter noen få ord var vekslet mellom disse gode kollegaer, gikk det en mann forbi som Freddie valgte å henge seg etter. Han rykket i lina og dro etter mannen, og Birgitte hadde ikke annet valg enn å snu på hælen å henge på. Freddie småtrippet ved mannens venstre side med snuten godt plantet på bukselommen hans.

Birgitte skjønte faktisk det, at her må det jo være narkotika i lommen til mannen, så han må stanses! Hun formante mannen myndig om å stanse. Hun forklarte at hun var Politi, og at dette dyret som hang på lommen hans var en politihund. En narkotikahund faktisk, og at hun mistenkte ham for å ha noe ulovlig i lommen sin. Mannen kikket spakt på Birgitte, og videre ned på hunden som nå hadde laget fuktige snutemerker på lommen hans. Han dro litt på det, og uttalte «nei….» Lynkjapt, trodde han nok selv, tok han sin venstre hånd ned i den fuktige bukselommen og lempet ut en liten brun klump som han kastet bak seg. For han var det sikkert helt uforståelig at Birgitte la merke til dette. Han gjorde det jo så fort! Med så uskyldige øyne! Freddie fulgte klumpen med hodet, ned på bakken og tittet så opp på Birgitte. Mannen skjønte nå at han ikke hadde klart finten så godt som han hadde ønsket, og uttrykte, «var kanskje denne han reagert på då….». «Ja, det var nok det ser du…» svarte Birgitte.

Birgitte ble fryktelig stolt av sin firbeinte makker, og Freddie selv var ikke mindre stolt! Og ikke minst var han full av iver etter å få den ettertraktede belønningen sin; den røde kongen med snor i! «Jippi gi meg kongen, gi meg kongen, gi meg an nå!!» sa kroppsspråket til Freddie heeeeelt tydelig. Han hoppet glad rundt og rundt, og viklet den tidligere omtalte navlesnor rundt føttene til både Birgitte og mannen. Ha hoppet og spratt i påvente av denne kongen. Men man løper jo ikke rundt Mosvannet med kong da! Ei heller telefon… Mannen og Birgitte fikk nå viklet seg fra hverandre, og Birgitte plukket opp hasjklumpen. Ettersom Birgitte ikke hadde telefon til å ringe etter bistand, sa mannen at han kunne bli med bort på politistasjonen frivillig, han skulle nemlig dit likevel for å anmelde et innbrudd i hjemmet sitt… Freddie hoppet lykkelig mellom mannen og Birgitte da de spaserte bortover.

Vel inne, ble Freddie lagt ned på gulvet og Birgitte stod med mannen ved inngangen til Ordensavdelingen. Mens de stod her og pratet litt, hoppet Freddie opp igjen flere ganger, og maste seg bort til mannen. Han markerte igjen på mannen, denne gang på jakkelommen. Nok en gang ble det litt armer og bein, lykke på jord – og navlesnor…. – så Birgitte la den beslaglagte hasjklump oppå stemplingsuret på veggen for å få litt frie hender. Både for å håndtere den viltre glade hund, og mannen med narkotika i lommen. Ja for i jakkelommen lå det jo litt amfetamin…

Plutselig hørtes et lite «klonk» fra stemplingsuret. Oi! Hasjklumpen falt visst litt nedi uret… Hmm, ja ja det går nok fint tenkte Birgitte. Mannen ble tatt med til arrest av kollegaer ved Ordensavdelingen, hvor han ble sjekket videre uten mer funn. Han erkjente straffeskyld for besittelse, men det var jo selvsagt ikke hans stoff… Han tok jo bare vare på det for noen nemlig.

Birgitte fikk lagt Freddie i bilen, og løp så opp igjen til stemplingsuret og startet på redningsoppdraget. Og det var ikke lett! Klumpen hadde jo selvsagt kilt seg ned i et lite ledningshull. Birgitte er ikke en rådvil dame, så hun løp – fortsatt iført løpeutstyr ja – inn på krimteknisk og fikk seg en engangspinsett. Denne skulle nok gjøre susen! Men, Birgitte er ikke så høy og klarte ikke å samkjøre hånd, pinsett og stemplingsur fra den høyden hun befant seg i. Hun valgte derfor å tilkalle Ordensavdelingssjefen Kristian. Kristian som er høy, mørk og sterk skulle trå hjelpende til, og kom stolt til unnsetning. Kristian var ikke så høy og sterk som Birgitte først antok, og alt han klarte var å presse hasjklumpen helt ned og INN i selve stemplingsuret! Oi! Nå var ikke pinsetten til nytte lenger engang….

Her måtte det nøkkel til, og administrasjonen ble kalt ut. En nøkkel ble prøvd, to nøkler.. Verktøy… Nei… Uret ville ikke åpnes det! Levernadør Viste og Sømme måtte kontaktes, og de skulle foreta full utrykning i løpet av kvelden ble det sagt. Birgitte tenkte at klumpen lå jo trygt der den lå, så den fikk nå bare ligge til de kom å reddet den ut senere på kvelden. Dette viste seg da å ikke være så enkelt. Viste og Sømme slet også med riktig nøkkel. Et veldig vanskelig stemplingsur dette! Riktig nøkkel måtte rett og slett postforsendes fra det sentrale hold, før uret lot seg åpne – og hasjklumpen endelig kunne legges i saken etter flere dager i mørket…

Mannens sak ble lagt inn i hans ellers tykke sakskompleks – og en dom er vel å ane i horisonten en gang. Så det må vel sies at Birgitte var litt lurere enn mannen ….? Tross alt …?

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Bestefar i jern

Stoff på bakken og bestefar i jern

En kjekk kveldsvakt bistod jeg uro/gjenganger med en utlendingskontroll på jernbanestasjonen. De stanset tilfeldige utlendinger for kontroll og jeg gikk rundt med Zanto for å se om han fikk ferten av narkotika. Vi har ikke lov å søke direkte på folk, og skal være varsomme med at vi ikke blir for nærgående. Men, det er lov å bruke vinden og trekk for å gjøre en god jobb.

Idet jeg passerte en kollega som snakket med en utlending, tverrvendte Zanto og markerte kraftig på en ryggsekk. Her lå det nesten 6 kg amfetamin og jubelen stod i taket.

Den pågrepne, som så ut som en gosselig bestefar, satte seg resignert ned på benken vi stod ved. Han fikk et ublidt møte med de norske strafferammene når det gjelder narkotika. Men jeg tror ikke et opphold i et norsk fengsel vil skremme denne karen. Han får mer i dagpenger i fengsel enn han gjør på trygd i det landet han kom fra.
Jeg leste for en stund siden et interjuv av en polakk som var dømt for vinningskriminalitet i Norge. Han roste det norske fengselsvesen i skyene. Faren for å bli tatt var minimal, straffene var latterlig lave, han fikk litteratur oversatt på sitt eget morsmål, mulighet til kursing, utdanning, god mat og trening. Han fikk mer i dagpenger i fengsel enn han fikk i trygd hjemme i Polen og toppen av kaka var at han slapp kona!

Nok er nok

Nok en kveldsvakt og nok tur på jernbanestasjonen og nok et artig funn. Jeg legger alltid turen innom ventehallen nede på jernbanen. Langs den ene veggen er det flere oppbevaringsbokser der man kan finne det meste. Idet jeg kom inn i hallen, så jeg det var fullpakket med folk. Mye kjekk ungdom og jeg så ikke noen som skilte seg ut som aktuelle kandidater. Jeg så med en gang at det var narkotika en eller annen plass og Zanto legger ikke akkurat skjul på at han har noe i nesa.

Det ble mange forundrende blikk og mange smil fra de skuelystne, men vi endte til slutt opp på en av oppbevaringsboksene øverst. Denne var merkelig nok ulåst, selv om døren var igjen. Vi fant en del klær, sko og annet uinteressant. Men innerst i skapet, i en eske lå det ca 8 gram med amfetamin. Vi fant også noen papirer som knyttet gjerningsmannen til beslaget. Han må nok svare for dette etter hvert.

Skulle ønske at en del av de juristene som tviler på narkotikahundens luktesans hadde vært til stede som tilskuere. Jeg har vært i kontakt med hundetjenesten i Oslo, som har et meget godt forhold til juristene. De bruker hund som inngang til masse ransakinger og andre løsninger og det er sammenfallende praksis blant alle juristene. Da må det være utrolig gøy å være på jobb som narkotikahundfører

Leiv Kjetil og Zanto

Like eller dele dette innlegget på Facebook?