Fra tjenestehund til sofagris

I oktober 2015 reiste jeg over fjellet til Kongsvinger. Jeg og Kaizer skulle på godkjenning. Etter en strålende nivåkontroll på Åna følte vi oss klare for dette. Det skulle vise seg at denne følelsen ikke var riktig.

Kaizer kan ikke beskrives som en hardhaus. Han er en myk og førervendt hund, som var lett å jobbe med. Han hadde et bra søk og en god evne til funn, så lenge miljøet ikke ble for utfordrende. Han viste gjennom hele opptreningen at han hadde ei greie med miljøet. Han stresset med glatte overflater, høyder og ustødige underlag. Hele tiden var det der. Ikke helt håndfast, men det var der. Men det virket som om søkslysten trumfet redselen. Dette kan vi jobbe med var konsensusen.

I sammen med instruktører lokalt og PHS, samt andre hundeførere, forsøkte vi å trene på dette. Vi utfordret ham miljømessig og forsterket det positive. Det virket som han på en eller annen måte fikset det, og i løpet av tiden frem til godkjenning fungerte han stort sett godt i de fleste miljøer. En gang inni mellom viste han tydelig ubehag. Jeg kjente da en klump i magen. Off…..skal jeg jobbe med dette i 8 år etter godkjenning. Dagen etter kunne han plutselig fremstå som mye mindre berørt i samme eller lignende situasjon. Dette var vanskelig og forstå.

Kaizer var min første tjenestehund og jeg har trent ham etter beste evne med god støtte av instruktører og andre hundeførere. Jeg vil først og fremst trekke frem Astrid Ryeng, min faste makker og veileder, som utrolig god og støttende.

Det var ingen i miljøet rundt meg som på noe tidspunkt sa «Dette kan vi ikke jobbe med» Jeg antar at denne beskjeden hadde kommet klart og tydelig dersom Kaizer hadde vist sitt sanne jeg på en tydelig måte.

Godkjenning

Tilbake til godkjenningen. I Kongsvinger fikk vi oss en skikkelig på tryne. Kaizer ble veldig påvirket av at jeg var nervøs og at miljøet var nytt og krevende. Ikke krevende på en måte som en miljøsterk hund vil slite med. Men utfordrende for Kaizer som var veik i miljøet.
Jeg gjennomførte 4 søksøvelser med ham på godkjenningen før jeg kastet inn håndkledet.

På dommerskjemaet i 3 av øvelsene, som vi fikk 0 på, står det at hunden er MEGET berørt i miljøet.

På bilsøket sto han med klørne på full guffe i motorrommet. 5 cm fra nesen hans lå det narkotika. Han søkte, men hadde ikke overskudd til å markere.

I leilighetssøket bare sklei han rundt på parketten med klørne på travelt. Han fant ett utlegg i en stol og feilmarkerte to steder. Det virket som om han markerte for å blidgjøre meg.

På objektsøket var han en Rockestjerne! Fyttigrisen så bra! Kunstgresset på SIWA var velkjent område. Der har vi søkt objekt på samling 2 og 3. Miljøet? Vel, det var ingen miljømessige utfordringer på dette søket.

«Kaizer søk» Funn……Funn……Funn……100% Systematisk, nydelig, toppkarakter og masse glede hos hund og fører.
Så kom monstersøket. 2500 kvadrat med mekanisk verksted tilhørende NSB. Vi var første ekvipasje ut. Jeg satt med godfølelse etter objektsøket og var lett i kroppen. Inni hodet mitt gikk mantraet «LETT» på repeat.

Kaizer gikk i stram line mot døren og virket klar som et egg for å søke. Han peip utålmodig mens dommerne gav sine instruksjoner. Vi stilte oss opp foran døren. «Kaizer søk» Han løp inn i rommet. Etter ca 10 meter virket det som om noen slo ham i hodet med en slegge. Hele hunden forandret seg. Halen falt ned og hodet senket seg. Det var tydelig at dette søket kom til å falle inn i rekken med de to andre katastrofene.

Klok avgjørelse

Jeg forsøkte å motivere og hjelpe ham på alle måter. Da han ikke klarte å søke selvstendig, forsøkte jeg å sette ham i gang i en hylle. Jeg tenkte at dersom han kommer i gang i en hylle, så ruller vi bare videre. Han søkte i 10 sekund før han begynte å gå fot. Jeg satte ham i gang flere ganger. Samme resultat. Plutselig så jeg en reaksjon. Han hadde stoff i nesen. Jeg trakk meg litt tilbake for å la ham løse dette selv. Det var tydelig på adferden hans at han han måtte oppå et bord for å kunne markere. Det hadde han ikke tenkt å gjøre. Han unngikk dette bordet som om det var strøm i det.

Jeg ba ham hoppe oppå. Det gjør han jo alltid. Av ren lydighet. Han hoppet oppå snuste seg mot en eske i en hylle ved bordet. (Legget lå i denne esken) Han vendte deretter ansiktet bort fra hyllen og begynte å pese. Der sto han og peste og kikket på meg helt utslått.
Det fremstod som tydelig. Dette makter han ikke. Jeg tok ham ned fra bordet og dekket ham av på gulvet. Snudde meg mot dommerne og sa: »Det er bare å sette strek»

Svaret fra dommerne: «Klok avgjørelse»

Da vi kom hjem, fikk han 1 mnd. fri før jeg begynte å trene spesifikt på miljøbiten og stoffsuget. Klarer vi å snu dette? Får vi ham opp på et nivå som vi kan jobbe med? Etter tre måneder med trening ble han testet på et dekklager. Ett nytt og krevende miljø. Alle var enige. Dette fikser han ikke.

Det var tungt å sette strek. Jeg følte det var så mye bra med Kaizer. Hadde han bare vært litt hardere i hodet. Han søkte jo som en gud med en fantastisk iver og glede når forholdene lå til rette. Jeg har tenkt mye på om det er noe jeg kunne gjort vesentlig annerledes for å bygge ham opp miljømessig. Har jeg gjort noen blemmer?

Heldigvis er det mange gode og erfarne hundeførere rundt meg som trer støttende til. «Du tok ham så langt han kunne gå.» «Det ligger på nervene»

Kaizer har nå fått et nytt hjem hos en god kollega. Anders Berg Haugan og hans samboer har overtatt ham og de trives veldig godt med ham. De har fått en fantastisk kjekk hund med mange gode kvaliteter. Han søker nå ivrig etter gjenstander med håndfert og stålmarkerer på Anders sine nøkler når han finner de 😉

Tor Erik

Trevarehandleren fra Polen

I mai 2014 ble vi tilkalt av Etterretningsseksjonen. De hadde overvåket et polsk miljø i en periode og skulle ha tilslag. Da vi møtte på jobb ca kl 1700, fikk vi vite at hovedpersonen (”Pjotr”) sannsynligvis hadde mottatt en forsendelse kl 0640, like før han gikk på jobb. Jeg og makker stusset litt over at det gikk 10 timer før tilslaget ble gjort, men man var ikke sikre på at det var stoff som var levert.

Pågripelsen av Pjotr hadde funnet sted på hans arbeidsplass, så vi skulle kjøre til adressen og ransake, samt pågripe fruen i huset. Dette gikk fint og søket med Mikke kunne starte. Huset var særdeles ryddig og pent i forhold til det vi var vante med. Mange lukrative gjenstander, så det var tydelig at disse hadde penger å rutte med.

Mikke suste inn i gangen og forsvant inn på et bad like innenfor, der døren stod åpen. Jeg så på ham at han hadde noe i snuten, og etter kort tid markerte han på seksjonen under vasken. Skuffen ble ransaket uten funn, men når jeg tok ut denne, viste det seg å være tapet narkotika på baksiden av skuffen. Dette viste seg senere å være 5-6 gram med amfetamin.

Mikke løp fra toalettet og inn i stue og kjøkken, uten at vi fikk noen markeringer der. Da vi kom tilbake til gangen, begynte jeg å gå opp mot 2. etg. uten at Mikke hadde noen interesse av å følge etter meg. Han ble stående igjen i gangen og markerte på noen pakker som lå midt på gulvet. Da vi sjekket innholdet viste det seg at pakkene inneholdt deler til en trapp, dvs gelender og spiler til gelenderet. Disse var i tre, og vi begynte å lure på om de var hule med stoff inni. Mikke var helt vill i markeringen og fortvilelsen var derfor stor når vi ikke fant noe i pakkene.
Det ble søkt over kjeller og loft, uten at vi fant noe mer. Da vi kom tilbake til gangen, gikk Mikke på ny mot pakkene med polske trevarer og markerte hemningsløst. Vi sjekket dem på ny, uten at noe ble funnet denne gangen heller. Konklusjonen var klar. Pjotr hadde fått stoffet sitt sammen med trappe delene, og hadde fjernet dette ut i depot, eller levert videre før politiet kom til stedet.

Mens vi for andre gang stod og sjekket pakkene, så jeg at Mikke stod inni hjørnet på gangen og markerte på en rød plastbøtte med vaskemopper i. Jeg var sikker på at her var det bare rester etter bortvasket narkotika eller lignende på moppene, men da jeg løftet dem vekk ble jeg positivt overrasket.
Nederst i bøtten lå det 22 pakker med noe som senere viste seg å være 2,2 kg med hasj. Disse var innpakket i brun tape ytterst. Det var rester av jord på alle pakkene og de stinket av billig ”eau de cologne”. Det var med andre ord ikke denne forsendelsen Pjotr hadde mottatt på morgenkvisten, men tross alt ble resultatet mye bedre enn vi så for oss idet vi holdt på å avslutte på adressen. Stoffet som hadde ankommet i trappedelene ble aldri funnet.

Øyvind og Mikke

Ny hund i vente

Da Zanto ble avlivet den 19. desember 2014, begynte jeg sånn smått å lete etter ny hund. En flott tid var forbi med masse gode minner i bagasjen. Jeg visste at en verdig arvtaker var det lite sannsynlig å finne.

Tollvesenet reiser til England, der egen instruktør velger hunder fra øverste hylle og ser på hundene over flere dager. Men, de er villige til å betale. Hva gjør politiet? Jo da, vi begynner å tråle omplasseringssider, Finn.no, hundeklubber på nettet og lignende. Det brukes oftest enormt mye (fri)tid, masse mail, avtale fortester osv uten at det kommer noe sikkert ut av det! Politihunder kan sammenlignes med toppidrettsutøvere – vi må plukke fra øverste hylle.

Jeg mimret en del da jeg leitet etter første hunden, og det tok jaggu lang tid. Jeg fant den ikke selv en gang, selv om en rekke hunder ble fortestet. Hunden den kom via hundeleder i Agder Politidistrikt den gang, pfb. Martin Ugland.

Takket være Facebook og Astrid fikk jeg kontakt med en oppdretter i Tromsø rett før julaften 2014. Han hadde ei schæfertispe på 8 måneder som skulle selges. Pob. John Telie, hundeleder i Troms Politidistrikt, kjente litt til hunden og mente det så meget lovende ut. Hunden var ikke så mye søksutviklet og stimulert, men hadde hatt enormt fremskritt på kort tid etter at de begynte å se på den. Hunden hadde meget bra tenning på kong, var bra i miljø og middels hard. Høres veldig bra ut.

Jeg fikk også kontakt med en hundefører i Kriminalomsorgen i Trøndelag som hadde en flat coat på 2,5 år som skulle omplasseres. De hadde den som en hund nr. 2 i familien og hunden virket lovende. Hunden skulle mentaltestes i Vatneleiren på Sandnes i slutten av januar og tanken var å ha denne i backup i tilfelle schæfertsipen ikke viste seg bra nok. Det beste er nok schæferen på 8 måneder, sett etter alder og det at jeg liker schæferhund godt. Men det er langt mellom de gode schæferne når det kommer til ren søkshund.

I ettertid viste det seg at det ikke ble noe av denne flaten i Trøndelag, da den falt igjennom på fortest.

Gill, en skjørtejeger

Like på nyåret 2015 reiste jeg til Tromsø og hentet denne frøkna med navn Gill. Flyet gikk tidlig på morgenen og på vei opp drakk jeg kaffe og leste en god bok. Luksus bare det i en hektisk hverdag! Sist jeg var i Tromsø var i militæret i forrige årtusen.

Jeg mellomlandet på Gardermoen fra Sola og tok fly videre til Tromsø. Litt sommerfugler i magen hadde jeg nok, og lurte på hva slags hund som ventet meg. Stasjonssjef, politiinspektør Odd Tveit Jørgensen, og hundeleder, pfb. Trond Rune, var positive og mente dette var verdt forsøket.

Fremme i Tromsø nøt jeg et ”bedre måltid” på flyplassen og møtte eier rundt kl 1500. Eieren er en seriøs oppdretter som heter Morten Gabrielsen. Han har levert flere hunder til politiet over lang tid. En hyggelig kar som viste fram denne schæfertispen jeg bare hadde sett litt på YouTube før dette. Hunden virker meget kjekk, livlig og veldig tiltalende. Jeg kom fra 6 plussgrader i Stavanger til 3 minus, og kraftig vind i Tromsø.

Etter at jeg hadde kikket på hunden litt, tok vi en kopp kaffe og drøste litt. Jeg fikk oppdatering på hvem foreldrene var, hva som var gjort med hunden, de positive sidene, forvaner og litt annet enn bare hundeprat.

Mellomlanding

Jeg overtok hunden og sjekket inn på Tromsø flyplass. Nedover gatèn gikk greit og vi entret Norwegian med en flyvertinne som sa hjertelig velkommen. Gill takket med å stikke snuten under skjørtet og vippe dette opp til stor flause for den nye matfaren. Flyvertinnen lo, eller halvveis hylte, og spurte meg om det var en gutt? Nei, svarte jeg, det er ei jente
Uansett, Gill var den store helten resten av turen. Det var nok en stressende tur for hunden siden den ikke hadde flydd før. Hunnden kom seg ut av halsringen to ganger før flydøren ble stengt og en lettere flau matfar løp etter ut av flyet og fanget henne igjen. Turen fra Gardermoen til Sola gikk mye bedre, tror hun hadde skjønt at fly ikke var så farlig likevel.

Da jeg kom hjem etter en laaang tur, regnet jeg med at Gill ville roe seg etter en liten bli kjent runde i huset. Hu sjekka det meste av huset på rekordtid. Alt skulle snuses på og sjekkes ut, selvfølgelig. Planen var å ligge på sofaen første natten, med hunden i kurv ved siden av. Glem det! Gill var ikke trøtt i det hele tatt. Etter mange timer med en meget intens hund, og etter å ha vært på reisefot i 16 timer, hentet jeg hundeburet i en fart fra bilen og satte i gangen med et pledd over. Det hjalp og jeg fikk 2-3 timer med søvn!

Åna Fengsel

Jeg var på Åna Fengsel på hundetrening dagen etter, for å planlegge sesongens treninger. Jeg fikk vist frem hunden og lekte litt med kong. De første ukene brukte jeg tid på å bli kjent med hunden og at den skulle bli trygg på meg og resten av familien.

Nesten hver tur etter hvert innebar litt lek med kong og litt miljøtrening der det passet inn. Det er alltid en trapp på veien, en høy mur, en tilhenger og lignende som kan testes ut.
Mange i hundenorge er skeptiske til schæfer som ren søkshund, og jeg skal være enig at jeg har sett en del dårlige. Men de schæferne jeg har sett som det er trøkk i, er virkelig bra. Man kan ikke sammenligne et schæfersøk med en springer f. eks, Evne til funn og systematikk er vel så viktig.

Konklusjonen på hunden var vel at søket etter hvert ble meget bra, miljøet var ekstremt bra, fokus på forsterker var helt enorm og mye mer.

Enden på visa her var at hunden ble vraket etter en totalvurdering Det viste seg at hunden hadde en nervesvakhet som gjør at den ikke egner seg som politihund, dessverre.

Leiv Kjetil

Da minsten fant frem

Litt mimring fra Kaizer sine dager i RPHL

Høstens sporkonkurranse 2014 ble arrangert av Haugesund. Det var et nøye timet og tilrettelagt opplegg, som dirigent og førstehundefører Johan S. Eliassen sto i bresjen for. Som forventet var sporene lagt ut og merket da horden av hundeførere fra Stavanger snirklet seg inn på grusveien i Haugesunds vakre byheier.

Vi kan begynne denne historien noen timer tidligere. Spent og nervøs hentet jeg bruksnummer 417 kvelden i forveien. For å forhindre løs konkurransemage var det viktig for meg å få på plass praktiske ting i god tid før avreise. Bilen ble pakket og Ole Bjørn ble varslet om at avreise ble tidlig neste morgen. Grunnet 50 sone i Rennfast ville fører og førstereisgutt ha god tid til 0730 ferja. «Jeg henter deg kl. 0645» lød meldingen som ble sendt kvelden i forveien.

«Sååå tidligt» lød svaret fra Ole Bjørn, som vel ikke er kjent for å komme for tidlig til noe.

Jeg derimot, ble sendt så tidlig i bursdagsselskaper når jeg var liten at jeg måtte hjelpe med å dekke bordet. »Må isje komma for seint. Respektere andre sin tid.» pleide mor å si. Jeg mistenker at mor bare ville ha meg ut av døra for å få litt fred. Dette benekter hun selvfølgelig. Som liten hadde jeg trolig en diagnose som kunne dempes med Ritalin.

Vel, vel, nok mimring. Jeg kjørte så tidlig hjemmefra, at jeg følte jeg måtte stoppet litt nedi gata ett par minutter, før jeg kjørte opp til Ole Bjørn. Ville jo ikke fremstå som overnervøs.
0640 sto jeg klar, men Ole Bjørn var ikke å se. Minuttene gikk og jeg begynte å irritere meg. Etter en stund kom Ole Bjørn sin eldste datter ut fra huset. Jeg sveivet ned vinduet. Ja sveivet ned vinduet, og spurte med spøk i stemmen og stor indre uro: «Har han stått opp han der faren din?» Jo da, han hadde det og kom sikkert snart.

Lettere slentrende, noget trøtt…

Ole Bjørn kom etter hvert slentrende og heiv Baltus og bagasje inn i bilen. Han satte seg inn og gav meg et motvillig «God Morgen», etterfulgt av en utredning om hvor god tid vi hadde til båten og at det pleide å ta 25 minutter fra sentrum. Vi hadde jo 35 minutter. Ett hav av tid. Vi kunne jo lufte hundene på Mortavika. Underforstått: «Jeg kunne sovet 10 minutter til.»

Jeg prøvde å parere med at det var 50 sone i Rennfast og vanskelig å beregne tiden. Dette falt for døve/trøtte ører. På turen mot ferja bestemt jeg meg for å gå tidlig ut med at jeg ikke forventet å prestere. Mr. Kaizer er jo bare en liten gutt og jeg er uerfaren. «Jeg finner vel ikke sporet engang» Ole Bjørn, trygg og god, støttende og omsorgsfull, fortalte at dette går bra. Her er det bare å slappe av og prøve å lese ham godt. Han komme sikkert til å duppe med hodet når han passere en gjenstand i sporet. Ganske positivt og støttende fra en som sikkert hadde stått opp da han hørte 417 svinge inn på tunet.

Første spennende moment var hvem som dukker opp på ferja? Jan Øyvind og Store Imsen snakket høyt som vanlig. Dette gjorde det enkelt å lokalisere bordet de satt ved. Grimsen var i sitt vanlige humør. Skarp i replikken, lun og god. Hopland kom sigende i designersko og hadde med seg en stygt skadet Ånestad. Han har jo som alle kjenner til, jobbet på egenhånd, og saget av seg halve hånden.

Legene har tråklet dette i sammen så godt det lar seg gjøre. Med trykkbandasjen på, så det ut som Ånesten hadde fått en sånn falsk hånd som er koblet til nervesystemet med ledninger. Alle bortsett fra Jan Øyvind mente at dette kom til å gå bra. Jan Øyvind mente at dette slett ikke så bra ut. Han foreslo at Ånestad kunne stille som markør som liklukt på neste hundetrening. «Kingen markere garantert på den derane hånnå der. «

Jentene våre, Hilde og Birgitte, hadde overnattet på hytta i Hervik. Ut fra snapchat meldingene kvelden i forveien, var sannsynligheten stor for kuppelhue og stein, saks, papir på hvem som skulle kjøre. De så forbasket opplagte ut da de ankom. Det gjør de jo alltid.
Byheiene og et snev av nerver

Vel fremme i Byheiene, ble spor trukket og nervene mine begynte å melde seg. Johan valgte å kalle oss alle med navn etter eget forgodtbefinnende, men vi klarte å rydde opp i dette før vi satte i gang. Rett navn på rett hundefører og rett sporlegger.

Sporene var mellom 800 og 1000 meter lange og det var 6 gjenstander, samt en slutt i sporet. Slutten var en kald boks Cola til hundefører. Ole Bjørn mente nå at det ikke ble cola på ham i år heller.» Baltus komme te å destruere den der boksen som han gjorde i fjor»
Med skuldrene litt opp under ørene, og forventninger om å gå og sose rundt i heia uten å finne sporutgang, ruslet jeg av gårde med sporutlegger Mette Alvestad.

Sporutgangen var markert med to sperrebånd med 75 meters mellomrom. Et sted mellom disse sperrebåndene gikk sporet ut. Tid til rådighet: 35 minutter.

«Javel Kaizer gutten…..søke spor?» sa jeg noe ubesluttsomt. « Dæven døtte….ME HAR SPOR!!!!» sa jeg noen sekunder senere gledelig overrasket. Med den største selvfølge, og hundeførers lettelse, dro Kaizer av gårde inn i heia.

Nytt mål ble raskt kalkulert. «Drit i gjenstandene. Finn slutten»
Det ble raskt tydelig at sporlegger hadde tenkt å teste hundeførers form. Opp og opp og gjennom busker og lyng gikk det. Kaizer snudde seg noen ganger og lurte på om han dreiv og dro på en sekk med poteter. Men 100 kg med innbytterpuls og tunge bein strevde han det han kunne i enden av sporlina.

Plutselig, som den beste belønning i verden, lå det jammen med en gjenstand i sporet. Rett spornummer hadde den også. Gjenstanden ble plukket opp og ferden gikk videre. Jeg sa høyt til Kaizer «Me e jo på rett spor du blondie»

Gjenstand etter gjenstand, og litt tempo…

Dette gikk strålende vi fant gjenstand etter gjenstand. Det sier nok mye om tempoet på ekvipasjen at hundefører klarer å oppdage en binders i terrenget når man går spor. Men det fortalte meg også at han der « little blonde» går midt i sporet.

Dette var jo helt Konge! Helt til vi kom til snaufjellet. Kaizer er tydelig når han mister sporet. Han gav meg klar beskjed om at å finne spor på hardt underlag var heeeelt ukjent for ham. Han stoppet opp, snudde seg og kikket på meg med hodet på skakke og spørrende øyne. »Ja vel far….Ka gjør me nå?»

Ja? Ka gjør me nå? Vi gikk tilbake til der jeg var sikker på at han hadde spor. Det gikk fint helt frem til snaufjellet igjen. Deretter krysset vi snaufjellet og tok et nytt sporoppsøk på andre siden. «Me har spor!» Vi møtte flere slike områder med snaufjell og kjørte samme opplegg. Ny sporutgang på andre siden ble resultatet hver gang. Dæven så stolt en hundefører.

Etter en liten stund dukket det opp et heiskort fra Røldal Alpint i sporet. Spent plukket jeg det opp…»Jaaaaa fortsatt spor nr 5!!!» «Braaa gutt, Dyyyktig»

Ferden gikk videre gjennom skog og kratt og smått om senn fikk jeg øye på grusveien som sporet startet fra. Aha….slutten nærmer seg. Hvor mange gjenstander jeg hadde plukket opp på veien, ante jeg ikke. Nå måtte jeg i alle fall finne slutten.

Som et syn for guder stupte Kaizer ned i et hull mellom noen tuer. Hva åpenbarte seg? Verdens fiiiineste Colaboks. «Braaaa gutten, dyyyyktig» Sporlina ble koblet av og Kongen fløy av gårde. Vi var i mål. Tid brukt: 25 minutter.

Kaizer la seg i en bekk og drakk vann og jeg drakk cola med den største glede. Svette og glade ruslet vi ned til de andre. Jeg kunne gå med hodet hevet. Vi hadde funnet slutten, og noen av gjenstandene fant vi jo også.

Alle satt samlet rundt et bord og drakk cola og kaffe. Noen mer fornøyde enn andre. Gjenstandene ble talt opp. 1, 2, 3, 4, 5, 6 gjenstander? «Steike!» Me hadde funnet alle gjenstandene! «Flaks» sa Severin Suveren.

De andre ekvipasjene som fant alle gjenstandene hadde brukt henholdsvis 14, 16 og 24 minutter. Til tross for at vi brukte lengst tid, 25 minutter, ble vi utropt som vinnere. Hundens alder går visst foran tid i sporet.

1. premie var en foldekniv levert av Capsicum, samt noen vakre ord fra Johan: «Eg vett isje koss du fekk det te, men eeee….. gratulere.»
«Braaaa jobba Mr. Kaizer» seie nå eg.

Konkurransen ble avsluttet med en aften på hytta til Birgitte i Hervik. En kveld preget av god mat og drikke. Den gode drøsen, god drikke, et vanvittig hoftekast og et nær fatalt karatespark. Det var en strålende kveld.

Tor Erik og Mr. Kaizer

Rogaland Politihundelag 40 år

Historikk

I 1975 ble interesseorganisasjonen Stavanger- og Rogaland politihundelag stiftet. Det var Reidar Olsen (nåværende æresmedlem i klubben) som syntes det var på sin plass at det ble en organisering på disse hundeførerne som «gikk og slang». Reidar selv hadde ikke godkjent hund denne gangen, men ble likevel den første formannen i klubben. Reidar Olsen godkjente sin første hund i 1979.

Reidar sitt første mål den gang han startet som formann, var å få økt antall hundestillinger fra to til fire. Etter hvert fikk distriktet også sin første instruktør, Lidvin Larsen. Lidvin fikk etter hvert en stilling som distriktsinstruktør, og fikk ansvaret for all hundeutdanningen både i Rogaland og i Agder. Senere gikk han inn som ansvarlig for instruktørutdanningen ved Politihøgskolen hvor han holdt på til han var pensjonist og vel så det.

Hundelaget har helt siden starten også innbefattet Nord-Rogaland, og hundemiljøet der oppe. Men det var politihunder i Stavanger og i Rogaland lenge før hundelaget ble stiftet. (Stavanger og Rogaland var tidligere to politidistrikter, men ble slått sammen til Rogaland politidistrikt i 2002)

Rett etter 2.verdenskrig startet opptreningen av politihunder til bruk i tjenesten i Rogaland, og i 1948 forsøkte fire ekvipasjer seg på godkjenningsprøven. Fra sentralt hold kom det et rundskriv om at alle private hunder som skulle brukes i politiets tjeneste skulle være godkjente. Det viste seg at alle fire ekvipasjene som forsøkte å godkjenne strøk på prøven.

Først i 1950 fikk T. Terland godkjent den første politihunden i distriktet, og den het Varg. Han fikk også fast stilling til hunden og engangssummen var den gang 75 kroner. Han fikk også kostgodtgjørelse på 40 kroner måneden.

I 1966 godkjente Gunnar Sæbø den første lavinehunden i distriktet. I 1969 kom det en anmodning fra Justis om å lære patruljehundene opp til å finne narkotika, og den første narkotikaekvipasjen i distriktet var Bernhard Erland med Festus.

I 1968 var engangsgodtgjørelsen steget til 1800 kroner og kostgodtgjørelsen til 115 kroner måneden. I tillegg fikk hundeførerne vanntett bukse og jakke. Da jeg begynte med hund i 1993, var det også noe som het hundeførertillegg og det var på «hele» 240 kroner måneden. Dette kom i tillegg til kostgodtgjørelsen. Engangsgodtgjørelsen ble etter hvert økt til 25 000 for godkjent hund.

Men, selv om man fikk godkjent en politihund, så var det ikke sikkert man fikk stilling til den. Selv godkjente jeg min første narkotikahund i 1995 sammen med Per Arne Erland. Per Arne jobbet i Stavanger politidistrikt og jeg jobbet i Rogaland politidistrikt. Per Arne fikk fast hundestilling til seg og sin hund Balder, mens jeg aldri fikk noen fast stiling til min narkotikahund, Marco, som da var i Sandnes.

Men jeg kunne få bruke den i jobben og delta på alle kurs og videreutdanninger likevel. Noen engangsgodgjørelse ble det aldri. Heldigvis forandrer tidene seg og hundeførerne i dag har helt andre betingelser som hundefører enn bare for noen få år siden.

En annen forandring i Rogaland politidistrikt er at samtlige hunder er statseide. På Haugalandet har de fortsatt noen privateide hunder igjen, mens de sist rekrutterte er statseide. I det nye politidistriktet Sør-Vest politidistrikt blir alle hundene statseide.

Endring av navn

Stavanger og Rogaland politihundelag endret i 2013 navn til Rogaland politihundelag. Noe som ble helt naturlig da Stavanger politidistrikt og Rogaland politidistrikt for lenge siden var blitt et politidistrikt. Haugalandet ligger som kjent også i Rogaland, så da skulle det nye navnet kunne favne alle medlemmene.

Når det gjelder hundelagets virksomhet opp gjennom tiden, så har den endret seg i takt med utviklingen. Tidligere fungerte hundelagene mer eller mindre som fagorganisasjoner og var involvert i alt fra antall hundestillinger, hundegodtgjørelse, kjøretøy og utstyr til tjenestelister. Etter hvert har dette endret seg og hundelagene har gått over til å bli rene interesseorganisasjoner. Norsk politihundelag(NPHL) sentralt er i dag kun en høringsinstans i hundefaglige spørsmål.

Konkurranser

Rogaland politihundelag har hatt en lang tradisjon i å stille på norgesmesterskap både for patruljehunder og narkotikahunder, selv om det har vært litt tynn deltakelse på patruljehundsiden de siste årene. Vi har mange ganger gjort det veldig bra i mesterskap og øverst på tronen her toner Øyvind Kjetland og Torvald Espedal.
Torvald Espedal og Tammy ble norgesmestre to ganger, en sølv og en gang bronsje. Han deltok i et nordisk mesterskap et par ganger og ble en gang nr 2. I tillegg deltok de i et EM.

Øyvind Kjetland ble norsk mester to ganger med patruljehunden Jack, det ble også to sølv på dem i NM. Han deltok hele fem ganger med Jack i nordisk mesterskap og ble nordisk mester en gang. Videre ble det en andreplass og en fjerdeplass, samt to sjetteplasser i det mesterskapet. Øyvind har alltid likt å konkurrere og da han «konverterte» fra patruljehund til narkotikahund var det naturlig for han å stille opp i NM for narkotikahunder også.

Med narkotikahunden Mikke har Øyvind en førsteplass, to andreplasser og en tredjeplass fra NM. Fra Nordisk mesterskap har han en førsteplass og en tredjeplass. Men Mikke er fortsatt i vigør så vi regner med å se ekvipasjen igjen til høsten på NM i Grimstad. Tipper at 6.plassen fra i fjor ikke var godt nok for evigunge Kjetland.
Stavanger og Rogaland politihundelag har også stått som arrangør av NM både for nordisk mesterskap og NM både for narkotikahunder og patruljehunder. Om ikke så mange år så skal Rogaland politihundelag nok en gang være arrangør av NM for patruljehunder.

Jubileumsfesten

Litt på etterskudd ble altså 40 års jubileet for Rogaland politihundelag holdt på hotell Park In i Stavanger i slutten av januar 2016.

Hundelaget hadde fått til en særavtale med hotellet og vi kunne holde en jubileumsfest godt innenfor budsjettet. Gamle og nye medlemmer var invitert og det var kjekt å se at så mange av den gamle garden hadde møtt opp i tillegg til en stor delegasjon fra nordfylket.

Det ble holdt fine taler og gamle røverhistorier ble dratt fram igjen. Kanskje ikke alle røverhistoriene som tåler dagens lys, men med god takhøyde i forsamlingen så gikk det bra denne gangen også.
En god kollega hadde fått boltre seg i foto og filmmateriale fra før og nåtid og hadde satt sammen en festlig video for anledningen.
Veldig kjekt å kunne møtes både unge og gamle på denne måten en gang i blant. Tidene forandrer seg på godt og vondt, men jeg tror det er viktig å huske på at det ikke alltid var like enkelt å være hundefører før i tiden.

Astrid

«Fo` shizzle, ma nizzle»

Calvin Cordozar Broadus d.y, også kjent som Snoop Dogg, gjestet Bjergstedparken i Stavanger den 24. juni 2010. Dette er en kjent rapartist, musikkprodusent og skuespiller fra California. Snoop Dogg er også kjent for sitt liberale syn på cannabis, og har en en rekke ganger røykt marihuana i pausene mens han har hatt konsert i forskjellige land. Det er vel ikke å legge skjul på at en god del av fansen hans deler dette synet for denne mye omtalte planten!

Det var lagt ut 7500 billetter for salg, noe som er rimelig mye folk inne på Bjergsted sitt område. Bjørn og meg skulle gå fotpatrulje med narkotikahundene i forebyggende øyemed, og for å se om vi klarte å ta noen med narkotika på seg. Vår tilstedeværelse fikk en del oppslag i media og førte til debatt på bl.a Rogalands Avis sine nettsider. Kommer tilbake det senere!

Cafesjefen`s nystekte boller

Zanto har ikke så mye erfaring på dette område enda, så jeg var spent på hvordan det ville gå. Vi hadde introen på trinn 3, men jeg følte at Zanto ikke hadde den rette treningsmengden ennå! Men jeg har sett at han er veldig lovende og kan bli en skikkelig jeger i gata.

Vi ble enige om å gå med en hund om gangen, slik at det ble greie pauser for hundene. Sånn type tjeneste for hundene er enormt krevende. Her er det masse fulle folk, tette folkemengder, høy musikk, masse mat osv. Bjørn har mang en gang sagt at «ingen lure Zappa», så dette skulle bli knall….

Da vi startet i 19-tiden, ble vi sendt til hver vår hovedport av operativ uteleder. Jeg fikk inngangen som var på baksiden av Bjergsted, der de under 18 år skulle sluses inn. Jeg tok ut hunden og etter et minutt hørte jeg Bjørn melde om funn av narkotika kastet på bakken. Det var kjapt tenkte jeg! Like etter dro Zanto meg oppover skråningen mot en trapp og jeg var ikke i tvil om at gutten hadde stoff i nesa. Riktig, ca et par gram med hasj under en trapp ved en lekeplass og jeg hadde godfølelsen. Jeg var allikevel irritert over at jeg ikke hadde makker med meg! Jeg så med en gang jeg kom gående at folk begynte å bevege seg, men jeg hadde mer enn nok med å konsentrere meg om hunden!

Etter kort tid slo vi oss sammen, og Bjørn begynte å gå med Zappa. Det tok ikke lang tid før markeringen kom på første mann. Vi tok han med oss inn på et kontor der håndvesken til cafesjefen tilfeldigvis stod ved siden av døren.

Vi fant ikke noe på vedkommende vi hadde tatt med, men han erkjente at han nok hadde vært i befatning med hasj et par dager før. Mens vi pratet med denne karen, begynte Zappa å interessere seg for vesken som stod på gulvet. Det var ikke narkotika som Zappa hadde fått ferten av skulle det vise seg. Jeg stod i telefonen med operasjonssentralen og fulgte bare med med et halvt øye, og Bjørn var ikke bedre han! Plutselig var Zappa godt nedi vesken og fisket opp en pose med nystekte boller. Han fikk slukt en bolle, mens resten trillet ut over gulvet til Bjørn sin store fortvilelse:) Etterpå krøp Bjørn til korset og erkjente hva som hadde skjedd. Heldigvis var denne cafesjefen ei blid og hyggelig dame, som forsikret oss at det gjorde ingen ting….Tviler litt på det, men, men!

Det går hit og det går dit

Vi byttet som sagt på hundene og Zanto gjorde en iherdig innsats. En stund kokte det nok litt over for han, så vi måtte trekke oss litt sides der det var mindre folk. Borte ved hovedinngangen begynte det etter hvert å danne seg stor kø og vi fant ut at det var her det var best sjanse å fange noen. Det er ikke tvil om at det var forebyggende å gå med hundene, for det lå stoff over alt, både i køen og utenfor. Begge hundene hadde flere funn av narkotika som var droppet i køen og bortover vegen.

Zanto markerte på en joint på gangstien bortenfor Bjergsted, så dro han meg videre oppover i retning Lærdal til en joint som lå under noen planker. Rett etter dro han meg videre til en hasjpiece som noen hadde kastet fra seg lengre oppe. Det ble mange funn etter hvert på begge hundene og vi mistet nok oversikten etter hvert som vi plukket inn. På veg mot bilen dro Zanto meg mot et av vinduene på baksiden av Konserthuset, og markerte under vindusbeslaget. Der fisket jeg frem en plasthylse med to jointer i! Bjørn flirte og syntes dette var knallbra!

Bjørn fikk markering på en kar fra en som kom helt i fra Haugesund for å høre på denne rapperen. Han hadde et par gram hasj i lomma. Vi pågrep ikke vedkommende, men lot han nyte konserten til hans store glede. Jeg fikk markering på en person med et metallskrin i lomma. Han erkjente at han hadde hatt hasj oppi for kort tid siden. Han var også i besittelse av kniv! Vi viste denne karen også nåde, mest fordi det ikke var mulig å få bistand til inntransport.

Det er ikke tvil om at den beste løsningen hadde vært og hatt to sivile politifolk med seg som kunne gått bak og observert hvem som kaster fra seg narkotika, og folk som plutselig endrer retning, men det var det ikke nok mannskap til! Hundefører har nemlig mer en nok med å lese hunden.

Det var en utfordrende kveld både for hund og fører. Det er ikke tvil om at det kreves enormt mye av hundene og gå på overvær slik blant så mye folk og så mye støy. Det er viktig med gode pauser- både for hund og fører.

Debatt på RA på nett

På RA sine internettsider var det flere innlegg av diverse karakter. Her er deler(sitat) av et innlegg:

«At cannabis i 2010 er forbudt vil bli sett tilbake på som diskriminerende og inhumant. Her i Norge finnes det hundretusner cannabisrøykere. Og det er snakk om vanlige mennesker. Staten snur ryggen til og fortsatt klinger til forbudet som ikke har gjort saken bedre i 40 år. Våkne opp!»

«Det neste blir vel at politi står utenfor macdonalds og arresterer folk som er feite? Hvorfor i svarte blir folk arrestert for ikke å ha gjort noe galt. Cannabis har aldri tatt livet av noen. Og hører ikke hjemme i samme «bås» som narkotika»

For de som lurer på overskriften så betyr den «for sure, my nigga»-. En mye brukt frase fra Snoop Dogg….

Leiv Kjetil og Zanto

Hundetrening med litt av hvert!

Onsdag 6. mars 2011 var det hundetrening på et mottakssenter for asylsøkere sør i fylket. Jeg og Mikke kom fra nordfylket, mens det var 3 godkjente ekvipasjer fra sørfylket som var med. I tillegg var Astrid og Birgitte med, med sine hunder som er under opplæring.

Gode gamle Bjarne Gimre hadde regien, og hadde organisert ekstra uniformert personell med på treningen, dersom vi skulle være så heldige å få noen reelle funn. Det hele startet med en kort orientering på Sandnes politistasjon, før vi kjørte ut.. De godkjente ekvipasjene fordelte seg på 4 forskjellige steder, for til å begynne med å søke gjennom felles oppholdsrom og gangene der asylsøkerne bodde. Dette medførte at Elisabeth og Pelle fikk to flotte markeringer på ytterdøren til noen rom, og inne på disse ble det funnet til sammen ca 20 gram hasj.

Mikke fikk også et lite funn av 1 gram hasj, under bordet på et av rommene. Da vi tok en liten samling etter ca en times søk / trening, kom det frem at to av hundene hadde fått en voldsom interesse for det ene hjørnet på utsiden av et hybelhus. Det hadde blitt banket på døren til leiligheten det var mistanke om var aktuell, uten at noen hadde åpnet. Jeg tenkte at dette måtte vi også prøve oss på. Jeg fikk med meg Birgitte, Roald, Astrid og en ansatt som hadde nøkler til aktuell leilighet. Birgitte viste vei til stedet, og på veien ned mot hybelhuset, la vi merke til en ung kar som gikk i samme retning som oss. Han kom oss litt i forkjøpet, så Mikke fikk ikke kjangs til å sette snuten på ham.

Fint beslag

Birgitte viste vei, på baksiden av aktuelt hybelhus, og jeg slapp Mikke løs uten å gi noen kommando. Etter hvert som han beveget seg mot den andre enden av huset, så jeg at snuten begynte å gå høyere opp enn normalt. Etter å ha utredet området i et minutt eller to startet han å hoppe opp langs veggen, ved vinduet til leiligheten der også de andre hundene hadde hatt interesse. Dette gjør hunden ikke uten grunn, og jeg var rimelig sikker på at det var røyket noe som ikke var bra inne i aktuell leilighet. Dette da det var en ventil like over der Mikke hoppet. Vi gikk derfor rundt hjørnet på huset, og mot inngangspartiet til aktuell leilighet. Det ble igjen banket på, og da ingen åpnet ble døren låst opp.

Jeg ble stående i bakgrunnen, og i det døren ble åpnet hørte jeg en ”dump” lyd fra den kortsiden av huset, som vi akkurat hadde kommet fra. Roald og Astrid gikk inn i leiligheten, mens jeg og Birgitte ble stående på utsiden. Like etter kom den samme karen som hadde gått ned mot huset like før oss, rundt hjørnet. Han hadde ikke sko på bena, og gikk på sokkelesten. Jeg fant dette litt besynderlig, og begynte å spørre ham ut hvor han kom fra, og hvorfor han gikk uten sko. Før han fikk kjangs til å svare, la jeg merke til at Mikke hadde kommet fram med snuten sin, og stod og markerte på hans høyre jakkelomme. I lommen ble det funnet diverse ting og tang, samt ca 10-15 gram med hasj som var oppdelt i 1 grams klumper. Han ble påsatt håndjern, før jeg gikk tilbake på kortsiden av huset, der jeg hadde hørt den merkelige lyden rett forut. Mikke løp da straks bort til to dekk som lå stablet oppå hverandre, og begynte å markere. Da jeg løftet det øverste dekket bort, så jeg at det lå en liten plastpose
der.

Denne viste seg å inneholde ca 350 gram med hasj. Jeg er 100 % sikker på at denne ikke hadde ligget der når vi gikk forbi stedet. Da hadde Mikke funnet den på veien.

Det som må ha skjedd, er at mannen har sett oss komme ned mot hybelhuset, og tenkt at det var ham vi var ute etter, siden han jo tross alt hadde noe å skjule på rommet sitt. Han har så gjort det sjakktrekket å ta med seg all hasjen sin, hoppe ut vinduet og gått uvitende mot der vi stod. Dette viste seg jo ikke å være særlig lurt, da han bokstavelig talt spaserte rett inn i lovens lange arm. Han erkjente ikke at hasjen var hans, men han skal slite med å komme seg unna med noen troverdig forklaring i retten. Det er sikkert og visst.

Men, tilbake til den første saken. Det viste seg å være to personer fra Afghanistan i den aktuelle leiligheten som Roald og Astrid hadde gått inn i. Etter at personene var pågrepet og tatt ut av leiligheten var det klart for søk med hund. Da jeg kom inn, tenkte jeg at her lukter det jo ikke hasj… hvorfor markerte da hunden på utsiden??? før jeg slo fra meg tanken igjen og begynte søket. Jeg hadde meget stor tro på å finne narkotika av et eller annet slag. Jeg var derfor mildt sagt svært skuffet da jeg etter ca 20 minutters søk stod igjen med to hjemmelagede hasjpiper, som Mikke hadde funnet, men intet beslag. De to afghanerne ble sluppet inn igjen på rommet, og forholdet var egentlig opp og avgjort på stedet.

Det gjelder å ikke gi seg!

Jeg gikk noe slukøret etter de andre for å ta lunch, men da jeg kom til enden av huset gikk det en liten f… i meg, så jeg rundet hjørnet og gikk på baksiden av huset igjen. Jeg kunne bare ikke skjønne hvorfor Mikke hadde hoppet opp på veggen der, når det ikke var noe hasjlukt i leiligheten. Mikke fulgte etter og løp da straks tilbake til baksiden av aktuell leilighet. Denne gangen startet han straks å hoppe opp og ned under det ene vinduet. Forskjellen på hoppingen denne gangen var at han nå i tillegg dunket nesen sin inn mot veggen, som for å vise meg at HER far, HER er det!!!

Jeg gikk helt inntil veggen for å kikke, og la da merke til at det var en liten glipe på ca 2 cm mellom ytterplatene på veggen og asfaltplatene innenfor. Det var lekter imellom platene, og da jeg la hodet helt inn mot vinduet så jeg at det lå noe plast inni denne sprekken. Jeg dro ut plasten og fant to stk 200-grams plater med hasj, innpakket i plasten. Funnet lå ca 180 cm over bakkenivået. Beboerne i leiligheten hadde kommet til vinduet for å se hva som skjedde, og stilte seg selvfølgelig helt uforstående til funnet vårt. De ante ikke hva som var inni plasten.

Da de to beboerne lukket opp vinduet til leiligheten sin, så var det bare for dem å stikke hånden sin rett inn i hulrommet, og hente ut hasjen sin. De nektet like fullt på forholdet, men ble pågrepet av de uniformerte på stedet og tatt med inn for avhør. De nektet også i avhør, så vi får håpe at det blir DNA- treff på hasjen.

Resultatet av treningsdagen ble dermed nærmere 800 gram hasj, og vi avsluttet med noen treningssøk i en leilighet og i terrenget, som Helge hadde lagt ut til oss. Det ble følgelig en litt lenger treningsdag enn vanlig, pga rapportskriving, men det var verdt hver eneste ekstra time!

Hilsen Øyvind & Mikke.

Sporsøk og væpnet aksjon

Etter en lang og krevende arbeidshelg, stod to nattevakter for tur, noe som kroppen kanskje ikke var helt klar for. Arbeidshelgen hadde vært meget hektisk og søndagsvakten gikk i ett fra kl 07 om morgenen og til 20 om kvelden. Men, nattevakter er kjekt og spesielt hvis det er mye oppdrag eller en får gang på ting.

Første nattevakten var som sagt hektisk og det var flere ransakinger jeg ikke fikk tatt. Neste nattevakt begynte med telefon fra operasjonsleder med spørsmål om jeg kunne begynne før og bistå Sandnes. Klart det, tenkte jeg!

Parkert bil

På veg tilbake fra Sandnes, ble jeg sendt til en bensinstasjon for å sjekke ut en bil og en person som oppholdt seg der. Jeg hadde ikke makker akkurat da, men operasjonssentralen forsikret meg at det var et harmløst oppdrag som jeg ikke trengte makker til.

Jeg la kursen litt skeptisk, spesielt siden erfaringen tilsier at det er ofte da en minst venter det at ting skjer. På bensinstasjonen stod det en forlatt bil med en knust siderute. Jeg snakket med betjeningen og et vitne, og fikk klarhet i at det hadde vært 4-5 personer rundt denne bilen. Jeg snakket ikke så mye med disse siden jeg ville prioritere søk. Operasjonssentralen nevnte også et navn på en kjenning som bor i nærheten.

Jeg fikk retningen gjerningspersonene hadde gått og kjørte i retning der siste sikre observasjon var. Jeg tok ut Zanto og kalt samtidig på bistand.

Zanto slo kjapt på sporet som heldigvis var ganske ferskt. Det bar oppover gaten langs et industribygg, over et friområde og ned til en gate som går ved en skole. Det bar videre og gikk ganske langt og sporet kan beskrives som en hestesko før jeg nærmet med selve åstedet igjen. På veg nedover mot åstedet dreide Zanto til høyre inn i en gate før jeg til slutt havnet utenfor adressen til gjerningsmannen. Han sanset og snuste på søppeldunken like ved døren og på selve døren.

Jeg kalte på bistand og vi tok kontakt på døren. Jeg så at det var aktivitet på rommet til gjerningsmannen, men det var ingen som åpnet opp. Etter kort tid tok vi oss inn med makt, men møtte en stengt dør der gjerningspersonen oppholdt seg. Vi hamret og sparket på døren og fikk etter kort tid til svar at hvis vi ikke kom oss bort ville han skyte. Han understreket dette med å si han var stein gal og ville skyte oss tvert mens han hamret på døren med noe metallaktig!

Vi trakk oss ut og etter en væpnet aksjon overga han seg sammen med sine medsammensvorne. Det hører med til historien at han ble løslatt etter avhør dagen etter!!

Leiv Ketil og Zanto

Hompen I

Det var august og siste helgen før skolen skulle begynne igjen. King og jeg hadde helgevakt. Det hadde vært ei travel vakt med mye fyll og spetakkel i byen. Likevel var vi litt snytt for det hadde ikke vært noe hundeoppdrag hele vakta.

Da jeg og makker kom inn til stasjonen, ropte plutselig en¨hundekollega til meg. Det skjer saker nedi bøgda di nå!! Jeg måtte straks bort å sjekke vaktjournalen. Ganske riktig, tyver i Bjerkreim.

Innehaver av bilopphoggingsfirmaet og dekkforhandleren, Hompen, hadde oppdaget at han hadde folk inne i anlegget sitt. Jeg så at Egersunds patruljen var på vei. Jeg ringte dem og fortalte at jeg gikk av vakt, men dersom de ønsket bistand av hund så kunne jeg komme.

Det var senior patruljen fra Dalane som var ute til tross for det sene tidspunktet. Aslak Moi og Magnar Sandstøl var ikke vanskelige å be. ”Kom an, me nærme okke Vikeså, så bare kom du så vente me.”

Jeg la turen sørover og etter kort tid var det klart for aksjon. Vi kjørte i samlet flokk inn på området til Hompen. Listige Aslak og myndige Magnar skvatt ut av politibilen. De fikk opp maglightene i ei brenning og lyste inn på området. Samtidig skvatt to andre, noget yngre betjenter med andre fysiske forutsetninger, opp på noen containere som utgjør deler av inngjerdingen til området. De to var også kjapt oppe med lyktene og det ble meldt om at de skimtet personer inne i anlegget.

Jeg dro med meg King. Vi måtte klatre via noe material opp på noen containere. Herfra måtte vi hoppe ned på motsatt side, rett i en haug med paller. I det vi landet, så jeg at King hadde kjeltring i nesa. Halen gikk rett til værs og kassa fram. Han brummet i barten og begynte å halse med det samme jeg ropte inn at det var politiet som var på stedet.

I samme stund kom det frem to litauere med hendene over hodet. Jeg kommanderte dem i bakken og Kingen passet på mens de ble påsatt håndjern. Vi fikk ut de to tyvene og jeg meldte på samband at jeg kom til å sende hunden på rundering inne på området. Jeg ville ha bekreftelse på at ingen av politiene hadde forvillet seg inn. Listige Aslak hadde i mellomtiden kommet seg opp på en container og følte nok han hadde god oversikt over området, for Aslak brølte fra container-taket: Ingen inn på området UT!UT! Ingen inn på området!

Rundering

Jeg sendte Kingen på rundering! Han for rundt som en vind mellom bilene inne på området. Plutselig hørte jeg at han filleristet noe under en bil. Det var innbruddsverktøyet til litauerne han hadde funnet.

Det ble ei fin natt. Vi fikk to tyver og ikke minst fikk vi hjulpet en innehaver som opererer i en bransje som er veldig plaget av denne type kjeltringer.

Det kan avslutningsvis nevnes at de to ble sittende noen dager på glattcelle hos politiet før de endte opp med ei bot hver. I tillegg er de nå inne i våre systemer både med fingrene og deres biologiske profil.

King og Jan Øyvind

Etterutdanning 1 med knuste dører!

For en del år siden ble det avholdt etterutdanningskurs for narkotikahunder på Sæter gård på Kongsvinger. Tema var overværssøk og det skulle bli kjærkomment med en hel uke med trening på et konkret og veldig aktuelt tema. Det er vanskelig å få trent skikkelig på dette hjemme, da man er avhengig av mange figuranter, både kjente og ukjente. Veldig kjekt å treffe gamle kjente, utveksle erfaringer og sitte og skrøne sammen. Vi var til sammen 6 ekvipasjer på kurset.

Mandag og tirsdag før lunsj var avsatt til patruljegang, der det var lagt ut store hasjlegg hundene skulle slå på. Dette er veldig viktig med tanke på å kalibrere hundene til å ha nesa på hele tiden og dra på store luktbilder. Løypene var preppet godt med masse utlegg, slik at hundene tok mye av det hvis man fikk hjelp av vinden.

Tirsdag etter lunsj og onsdagen, var satt av nede i Kongsvinger-hallen, der vi trente på figuranter preppet med narkotika i forskjellige situasjoner. Alle hundene tok dette utrolig kjapt og hadde en imponerende stigning. Instruktørene, Jon Karlsen og Kjersti Kjeksli, var veldig fornøyd. Vi la all ære på instruktørene, selvfølgelig. De to gjorde en utmerket jobb og var veldig åpne for forslag eller ting vi ville gjøre annerledes! Vi bevegde oss også litt utendørs på onsdagen etter lunsj siden hundene tok dette så fort!

På torsdagen skulle vi prøve dette ut i praksis i Kongsvinger sentrum. Det var flere figuranter både inne på kjøpesenter, i parker og rundt forbi. Noen var kjente og noen ukjente. En figurant hadde en hel ryggsekk med hasj på ryggen, noe som er veldig kjekt å trene på. Det som var veldig bra at det var veldig gode legg som var tagbare, stort sett. Men, jeg så stor forskjell på Zanto fra Kongsvingerhallen og inne på et kjøpesenter. Men det sier seg selv, så det kom ikke som en overraskelse. Inne på et kjøpesenter er det mye folk, kan være et veldig tøft miljø og andre ting som gjør det krevende for hundene. Dette må det trenes mye på!

Jeg snakket med mange ”innfødte” på min runde rundt i byen! Alle syntes det var kjempebra at politiet var synlige og patruljerte. Da jeg forklarte at jeg var fra Stavanger og var her på kurs, fikk jeg inngående kunnskap om det store narkotikaproblemet Kongsvinger har. Det virker som om politiet og kommunen har en del å ta tak i!

Lykketreff under lufting!

Øyvind fra Vestfold kom bort til meg rett før lunsj på torsdagen. Ta med hunden, sa han, og gå oppover gata der. Jeg gjorde som han sa og idet jeg passerte et hus, tverrvendte Zanto. Det smalt i topplokket for å si det mildt. Han begynte å jage på overvær i gata og klatret oppetter husveggen. Til slutt satte han seg og markerte mot 2 etasje, der vinduet stod åpent i luftestilling. Øyvind sin hund hadde også hatt en lignende adferd.

Vi snakket med noen lokalkjente og fikk avklart at det bodde en aktuell kar i 2 etasje. De visste ikke hvem han var, men det var tydelig ”den rette sorten”. Vi gikk inn og jeg fikk markering med Zanto på døren. Det samme gjorde Øyvind med sin kombihund, Igor, på neste dør.

Vi banket på døren, men vedkommende ville ikke lukke opp. Han prøvde seg med at han ikke hadde nøkkel. Øyvind prøvde å sparke opp døren, mens jeg løp på utsiden for å se om karen kom løpende ut. Til slutt måtte vi finne et brekkjern og få opp døren på den måten! Personen på innsiden var rimelig spak for å si det mildt! Han var redd det var B- gjengen fra Oslo som kom for å ta han, påstod han! For å gjøre en lang historie kort endte det med ca 6 kg hasjisj, der 1 av kiloene var preparert med tanke på å svelge.

Det strømmet inn gratulasjoner fra bl.a. rektor på Politihøgskolen og det er vel ikke ofte det skjer! De andre hundeførerne var mektig imponerte! Kursledelsen var i ekstase og spanderte pizza på kvelden. Organisert på Kongsvinger politistasjon var meget imponert, endog hundeleder i Hedmark overrakte gratulasjoner. Gamle kurskollegaer ringte og, så det var kjempegøy:)

Leiv Kjetil og Zanto