Innbruddstyv i boligfelt

En natt makkeren min og jeg var på jobb, ba operasjonssentralen oss om å kjøre utrykning til en adresse i tettbygd boligstrøk. Et ektepar hadde våknet av at en mann hadde tatt seg inn i stua deres via verandadøra. Ettersom det var mørkt, hadde de ingen beskrivelse av mannen. De hadde ikke turt å konfrontere ham, men det uønskede besøket hadde ikke vart lenge. Mannen hadde dratt fra stedet etter kort tid. Dessverre hadde han rukket å raske med seg flere verdigjenstander som hadde ligget åpenlyst i stua. 

Jeg tok Isaf ut av bilen og forsøkte spor oppsøk på terrassen. Han fikk raskt sporutgang og dro meg med gjennom flere hager i nabolaget. 

Det var tydelig at mannen vi lette etter hadde vært på flere terrasser og prøvd lykken på andre dører enn der vi kom fra. Makker var i bil og søkte i sirkel rundt åstedet. Etter kort tid meldte han funn av en sykkel som sto noe merkelig parkert. Isaf og jeg ankom sykkelen like etter. På sykkelen hang det bæreposer med gjenstander som godt kunne passe til en kar som var ute og samlet lett omsettelig tyvegods. Jeg mistenkte at Isaf hadde gått tilbake spor. Jeg synes likevel dette var noe merkelig, ettersom han hadde vært så tydelig i sin adferd på hvor vi skulle.

Jeg tok med meg Isaf  tilbake  i retning mot åstedet, for å se om vi kunne ha gått over en vinkel hvor innbruddstyven hadde skiftet retning og tatt en annen vei. Etter kort tid mens vi lette etter alternative veivalg på en gang- og sykkelsti, løftet Isaf oppmerksomt på hodet, spisset ørene og strakk nesen i været. Jeg holdt pusten et øyeblikk, og kikket mot den lille gresshøyden, som Isaf hadde fått interesse for. På toppen sto et par trær, ellers var den bar og gresskledd. Sekundet etter satte Isaf full fart mot toppen av høyden. Desto lengre bort vi kom fra gatelyktene langs gangveien, desto mørkere ble det.  På veien opp tenkte jeg ut at scenarioet nok var at tyven hadde satt i marsj mot sykkelen etter å ha sjekket siste rekke med hus, men oppdaget makkeren min i politibilen og derfor løpt opp på høyden for å gjemme seg.

På toppen av høyden for Isaf rundt som en virvelvind. Det var ingen tvil om at sporet var ferskt. Han klarte å retningsbestemme sporet, og satte kursen ned fra høyden skrått fra hvor vi hadde kommet opp. Deretter satte han fart i retning mot adressen hvor innbruddet hadde funnet sted. Sporet gikk tilbake mot huset på gang- og sykkelstien, og ikke gjennom hagene, slik det hadde gått motsatt vei. Underlaget hadde endret seg til asfalt, og Isaf måtte sette ned tempoet. Likevel var det så ferskt at han gikk like mye med nesen opp i været som ned på underlaget.

Han travet i vei. Bare i veikryssene tok han seg litt tid for å være sikker på veivalget. Jeg hang bak i lina og forsøkte å orientere meg om hvor han førte vei. Det var rekker med hus over alt og sporet gikk på kryss og tvers i et boligfelt jeg ikke var kjent. Med ett stoppet Isaf opp å jage, og luktet opp og ned langs en høy hageport. Jeg lukket oss inn i den private hagen og fikk øye på en utebod. Døra sto på gløtt. Hadde tyven akkurat vært der, eller var han der fremdeles?

Jeg var på vei inn i boden sammen med hunden, da jeg hørte noen forsiktige bank på ruta i huset. Jeg snudde meg, og så en dame stå helt inntil vinduet i stua si. Hun pekte bort i det mørkeste hjørnet av hagen. Jeg så ingenting. Jeg rettet lommelykta mot hjørnet og der satt en sammenkrøpet mann helt stille og håpet han skulle slippe unna. Da han forstod han var oppdaget, nølte han i brøkdelen av et sekund før han tok sats og dro seg opp på det høye gjerdet. Jeg stormet frem og ropte det jeg kunne, men rakk akkurat ikke tak i ham, før han gled over på andre siden. Jeg ville ha problemer med å kaste hunden over, og det ville være høyt for ham å lande.  Det var rekkehus, så det var langt å løpe rundt. Jeg dumpet derfor hunden og tok saken i egne hender. Jeg kom meg over gjerdet, og det ble enda et gjerde før en lengre løpetur sammen med innbruddstyven i nabolaget. Heldigvis var jeg i bedre form, og løpeturen endte med at tyven kastet seg ned i en hage og hev etter pusten.

Etter håndjern påsett og ransaking, kom jeg på at jeg var en hund i manko. Jeg fant igjen Isaf i hagen hvor jeg hadde dratt fra ham.  Lettere fornærmet for at han ikke hadde fått være med på moroa, lovet jeg ham at det skulle gå lang tid til neste gang jeg skulle dra i gang flere solostunt uten ham.

Utover morgenkvisten fant vi ut at tyven hadde vært på flere adresser i området, og samlet med seg både det ene andre. Vi var godt fornøyd med pågripelsen, og selv om avslutningen foregikk uten hund, hadde vi aldri funnet tyven uten nesen til Isaf. Det var samarbeid som førte til en vellykket slutt på dette oppdraget, og for en hundefører er det er uten tvil de beste oppdragene.

 

Karianne og Isaf

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Legg igjen en kommentar