Snøskredtrening av hund

Snøskredtrening av hund- Fertsetting med trykkluft

60 år –samme metodikk

Det er snart 60 år siden de første lavinehunder ble utdannet i Norge. Lite har skjedd i måten vi trener disse hunden på siden det startet.
Det er fortsatt ”patruljehunden” som er hovedbasen for de hunder som blir videreutdannet til lavinehunder både sivilt, i politiet og forsvaret.

Metodikken er stort sett lik. En figurant graves ned i snøen og hunden skal finne og markere hvor figuranten ligger begravet. Hunden graver seg inn til figuranten og får sin belønning. Men er dette en realistisk måte å utdanne hunder på? Er de påvirkninger og fertbilder vi presenterer for hunden realistiske i forhold til det hunden skal finne i ett reelt skred? Etter min mening langt i fra.

Dette er bakgrunnen for at jeg for fire år siden begynte å prøve ut en alternativ måte å trene lavinehund.

Ny tilnærming til trening.

Hovedproblemet med dagens metode slik jeg ser det er mangel på kontroll med fertbilde vi presenterer for hunden. Ved ny innlæring og videreutvikling vet vi ikke hva hunden forsterkes på å søke etter.

Idén til denne hypotesen fikk jeg fra personell i forsvaret som driver med utdanning av eksplosivsøkshunder og veibombesøkshunder. Trenerne av disse hundene er ekstremt opptatt av ”renhet i luktbilde” under innlæring. Det å være sikker på at hunden ikke oppfatter ett alternativt luktbilde og får belønning på å søke etter og markere på det som er feil, men som tilsynelatende kan være riktig. Eksempler på dette kan være håndteringslukt på utlegg, eller graving/manipulering i jordsmonn der det ligger begravd sprengstoff. De er stadig på jakt etter feilkilder og forsøker å eliminere disse.

Ved innlæring av denne type hunder er en slik tilnærming til nøyaktighet i oppgavene innlysende for de som driver med det. Slik har det ikke vært med lavinehund opplæringen.

Jeg tror vi må bli flinkere til å ta kontroll over miljøet og de stimuli vi presenterer for en lavinehund under opplæring for å sikre at hunden responderer på et luktbilde vi faktisk skal lete etter.

Feilkilder

Noen åpenbare feilkilder som bør elimineres:

• Snø i overflaten som er håndtert av spademannskaper under utgraving av figurant grop.

• Tråkking og håndtering av snø i figurant grop i forbindelse med igjenmuring/fylling.

• Flere hunder som bruker samme grav under innlæring.

• Forskjellige figuranter etter hverandre i samme grop.

Problemet her er at vi introdusere, lærer og godkjenner hunden på ett gigantisk luktbilde som ikke er realistisk å forvente at den vil få på ett reelt oppdrag.

Kan opplæringen gjøres på en annen måte?

Ny metodikk.

Det første jeg gjorde i forbindelse med prøving av ny metode var å adoptere måten søkshunder blir belønnet på. Min hund blir nå belønnet av meg ved funn og markering. Det er ikke et poeng at hunden skal inn til en figurant for å få belønning. Hvis bombehunder og narkotikahunder kan jobbe for å få belønning av fører, hvorfor kan ikke lavinehunder gjøre det samme?! Med en slik tilnærming får jeg også den fordel av at hunden ikke på død og liv skal ned i hullet til figuranten etter et funn, men kan søke videre etter at den har fått belønning av hundefører!

For at hunden skal ha noe å søke etter har jeg enkelt fortalt utviklet ett system som enten med bruk av en lanse, eller slangeutlegg bruker trykkluft til å presse fert og utåndingsluft fra mennesker ut under snøen. Ferten kan legges på forskjellig dybde, ha forskjellig volum og liggetid. Dette gjør det mulig å trene hunder til å søke etter svært små luktbilder, kontra det jeg gjorde før.

Hunden belønnes i begynnelsen kun for innsug av korrekt fert og dette utvikles raskt til også å belønne graving/markering. Fordelen med systemet er at det kan gjennomføres titalls repetisjoner etter hverandre, noe som øker og dermed forkorter læringstiden hos hunden. Flere hunder kan i løpet av en dag få like mange søksrepetisjoner som de ved konvensjonell trening måtte bruke uker på å oppnå.

Systemet gir meg også mulighet til å drive innlæring i jomfruelig terreng og dermed sikre at hunden får belønning på å respondere på nøyaktig det luktbilde jeg ønsker.

Test

I forbindelse med snøskredøvelsen i Sirdal 3 februar i år testet vi systemet. I skredet var det 8 ”skredtatte”. To figuranter ble gravd ned på vanlig måte ca 30 minutter før alarmen gikk. I tillegg var det en levende figurant delvis begravd i overflaten. Det var utenom fem Annedukker som var gravd ned om formiddagen dagen før øvelsen startet. I Forbindelse med tre av disse dukkene var det gravd ned skjulte slangeutlegg for fremføring av fert. Dukkene lå på snø dybde varierende fra 1 til 1.5 meter.

En dukke ble funnet av søkemannskaper før hund kom i søk.
Dukke nummer to lå tre meter innfor skredtelleporten. Denne ble funnet av en hundefører fra NRH som var på vei inn i skredet. I det hundeføreren sto og pratet med portvakten, begynte hunden å undersøke og markere på stedet dukken lå. Dette punktet lå midt i tråkket til alle som gikk inn og ut av skredet.

Dukke nummer tre ble funnet av en politihund som først hadde markert på en av de levende figurantene som lå nedgravd. Dukken som ble funnet lå på ca 1.5 meter dybde med slangeutlegget under dukken helt ned på bakken.

Markeringen på begge dukkene syntes å være mer konsentrert og mindre undersøkende i område rundt før hunden ”satte seg” på graven enn det som synes vanlig ved normal nedgraving av figurant.

Etter min oppfatning kan man ved fremtidige øvelse bruke slangeutlegg og fertsette dukker i stedet for å grave ned figuranter. Man slipper problematikken med kontroll av sikkerheten rundt det å ha levende mennesker gravd ned under en øvelse. Det vil også være tidsbesparende å slippe nedgraving av figuranter om morgenen før øvelsen starter, men i stedet kunne ha alt klargjort dagen før.

Ett forbedret øvingsmoment vil også være den tekniske utgraving av skredtatt vil bli mer reell med bruk av dukker enn figuranter som ligger behagelig i en stor snøhule klar for utløfting og transport.

av Hugo Bergsaker

Legg igjen en kommentar