Redningsaksjon på nattevakt

For en tid tilbake var jeg på nattevakt ved Stavanger politistasjon. Jeg kjørte som vanlig uniformert hundepatrulje sammen med Stian, min faste makker. Vi kjører stort sett denne formen for fordeling av oppdrag med våre hunder. Den som er pikett, (den som ikke kjører) er den som får benytte hunden. Sjåførjobben blir også delt på. Stort sett kjører vi halve vakten hver.


Dette er hovedregelen. Men ingen regel uten unntak. Det kan nok hende at jeg av og til er noe hissig på grøten, siden min hund er ung og uerfaren i tjeneste. Mike, derimot, Stians tjenestehund, begynner å nærme seg en gammel ringrev.

I dette oppdraget var i alle fall det formelle i orden. Stian styrte den nye Passaten, mens jeg opererte sambandet. Meldingen vi fikk, var at en person var savnet. Ut fra opplysninger vi hadde i saken, var de nærmeste rundt personen redd for at den savnede ønsket å skade seg selv.

Det var altså viktig å finne personen. Den savnede hadde blitt kontaktet på mobiltelefon. Men det var nå flere timer siden. Telefonen slo nå bare over på personsvar. Telefonen slo inn på en sentral basestasjon og vi kjørte til denne. Så langt er det ikke så veldig mye positivt sagt om den nye Passaten. Men i det Stian slo inn knappen ”offroad” tok den seg flott fram. Da snakker vi om en skikkelig kjerresti, til toppen av et fjell.

Den savnede var selvsagt ikke der. Men da jeg stod på toppen og så ut over landskapet, skjønte jeg at denne senderen hadde stort nedslagsfelt. Her var det bare å søke i store områder med biler, for om mulig å finne savnedes bil. Vi var flere patruljer som søkte etter bilen.


Personell fra folkehjelpen var også varslet, flere av dem hadde avsluttet et annet søk i distriktet. De var egentlig på vei hjem, men hadde snappet opp at det kanskje var en ny leteaksjon på gang.
Det var personell fra folkehjelpen som fant savnede bil. Det vil si, de ante ikke hvilken bil savnede kjørte, men de så en bil hensatt ved en parkeringsplass. Denne tok de bilde av. Da de kom til politiets midlertidige KO, viste det seg å være savnedes bil.

Nå hadde vi et utgangspunkt. Vi bad om at våre kollegaer fortalte innstendig de frivillige at de ikke skulle gå ut av sine biler. Men at derimot vi skulle få et urørt utgangspunkt rundt savnedes bil. Det gikk faktisk i orden.

Meg, Orkan og Stian, fikk vårt oppsøk. Jeg så etter hvert at hunden hadde spor. Jeg så også at det var gammelt spor. Hunden jobbet superkonsentrert, men til han å være gikk han litt sakte.

330 skvadronens Seaking var også med i søket. Stian tok rollen som sambandsmann opp mot Seakingen på alvor. Han meldte jamt og trutt til våre hjelpere i luften. Det ble fortalt at vi hadde spor, og hvilken retning det gikk i. Slik gikk søket, vi gikk spor, retningen ble videreformidlet til gjengen i lufta. Dette viste seg å fungere svært godt.

Været var fint med tanke på søk. 6-7 grader, litt vind og litt yr i luften. Det var mørkt, men vi hadde heldigvis med oss godt lysutstyr.
Etter ca. 30 minutters søk, meldte Seakingen at de kunne se en person liggende. Dette ved hjelp av varmesøkende kamera. Personen lå i forlengelsen av sporet vi gikk i. Vi fikk oppgitt posisjonen der personen lå. Det var ikke behov for å slå denne inn på GPS `en. Hunden viste vei og i tillegg hang Seakingen i luften i nærheten.
Vi kom oss etter hvert frem til personen. Det var den savnede som var funnet. Personen var bevisst, men medtatt. Vi ble raskt klar over at det var svært viktig at vi hadde funnet personen.

Saken ble avsluttet ved at den savnede ble heist om bord i Seakingen, og deretter kjørt til sykehuset.

Jeg sjekket GPS èn og den viste at vi hadde gått spor i 5 km. Godt jobba, Orkan.

Ståle & Orkan-

Like eller dele dette innlegget på Facebook?

Legg igjen en kommentar