Nordisk Mesterskap for patruljehunder

Nordisk Mesterskap for patruljehunder 10 – 13.6.2014
Helsinge / Danmark

I slutten av mars 2014 fikk undertegnede en forespørsel om jeg kunne stille i Nordisk Mesterskap for patruljehunder i Danmark. Det var Karoline Lynne som ringte på vegne av Norsk politihundelag. Nordisk mesterskapet skulle avvikles i Danmark i primo juni. Til alt overmål var det også nye øvelser.

Bakgrunnen for at jeg ble forespurt, var at henholdsvis 3 og 4 plass under Norges Mesterskapet for patruljehund 2013 hadde trukket seg. (Dette var Odd Erik Magnes og Rune Abrahamsen – begge hundetjenesten i Oslo.) Siden forespørselen kom brått på, så uttalte jeg å måtte sove på det. Etter å ha sovet en natt på tanken, så var beslutningen tatt – jeg stiller.

Det er Vidar Neteland og Sigvald Jensen som ble henholdsvis nummer 1 og 2 under Norgesmesterskapet, som må prestere tenkte jeg. Jeg slo meg til ro med at ingen forventet at jeg som havnet på 5 plass i Norgesmesterskapet, skulle kunne handle opp med topp 3 ekvipasjene. Dessuten så beroliget jeg meg selv, med at det var lagkonkurransen vi skulle konkurrere om. (Lagkonkurransen bestod av de to beste patruljehundene ut av de tre som deltok, samt den beste narkotikahunden ut av de to som representerte Norge.)

At jeg ble tatt ut til Nordisk Mesterskap i Danmark medførte at jeg fikk reisefølge fra kollega fra samme tjenestested: Øyvind Kjetland. Den andre narkotikahundeføreren var Andreas Straum fra Telemark p.distr. Øyvind er i konkurranse sammenheng som en veteran og grossist i medaljesanking å regne – han har tidligere sanket tre Nordiske individuelle seiere med sin tidligere patruljehund ”Jack”.

Nå stod Haugesund politistasjon i den situasjonen at de hadde Øyvind og Mikke som en narkotikahundeekvipasje og Eos og meg som patruljehundekvipasje i et Nordisk mesterskap. Ikke verst til å være vårt lille politidistrikt, tenkte jeg.

Endelig var reisedagen kommet og kalenderen viste tirsdag 10. juni 2014. Jeg hadde vært på jobb hele formiddagen, mens Øyvind og Mikke hadde forberedt seg hjemme. I motsetning til oss, så hadde Øyvind og Mikke hatt så god tid at Øyvind hadde luftet Mikke utenfor flyplass området. Dette hadde avstedkommet med et funn av 350 gram hasjisj. Med til historien hører også at Mikke hadde to markeringer til på turen. Det fremstod således som åpenbart at Mikke hadde formkurven inne. I motsetning til Mikke, så hadde Eos en rolig og behagelig flytur på første klasse, sett i relasjon til ”hundereiser”.

I flykabinen fikk Eos spesialbehandling i form av vann, mat, klapp og kos av to flyvertinner. Man kan med rette, om en litt klisjéaktig, si at hund er kontakt skapende.

3 nasjoner

Etter å ha kommet oss gjennom Kastrup lufthavn med Eos, bagasje og transportkasse, så var jeg blitt både varm og svett. Det var godt å laste inn i en stor Renault Trafic minibuss, og vite at Helsinge med konferansesenteret Bymose Hegn, hvor mesterskapet skulle avvikles, var en time unna. Mens vi kjørte opp mot Helsinge så hadde alle ekvipasjene + lagleder Arnfinn Storkås, deltagermøte og gjennomgang av startrekkefølge og regler mv. Startrekkefølgen i gruppene skulle avgjøres ved loddtrekning før første øvelse de to dagene konkurransen varte. Det var 3 grupper a 3 nasjonaliteter i hver gruppe på 3 personer. For Norges del, så havnet Sigvald i gruppe 1, Vidar i gruppe 2 – mens jeg havnet i gruppe 3.

Den største utfordringen for det norske laget, var å få bilparken til å strekke til. Vi hadde et begrenset antall biler, og noen av øvelsene ble avviklet 20-25 minutters kjøring unna hotellet. Lagleder Arnfinn Storkås uttalte her at han måtte tenke litt på den logistikkmessige utfordringen under kveldsmiddagen. Etter middagen, uttalte Arnfinn å ha ”knekt koden” ved hjelp av å låne bilen til dommer Harald Grøndahl.


Som Egon Olsen utalte flere ganger, så uttalte også Arnfinn utpå kvelden at han hadde en ”vanntett plan”. Å tro det eller ei – alle Norges deltagere var på rett sted til rett tid de påfølgende dagene. Etter å ha ankommet Bymose Hegn konferansehotell, fikk vi i likhet med resten av gjengen fra Norge, overrakt en ”Brynje” t-skjorte og en Bergans jakke fra kasserer Morten Haave i Norsk Politihundelag. Fint å benytte anledningen her & nå, å takke for presangene fra oss deltagere, lagleder og dommere. Tusen takk for gavene Norsk Politihundelag!

Onsdag 11. juni skulle Vidar og jeg starte med sporøvelser, mens Sigvald skulle starte med rundering. Jeg stod tidlig opp da både Vidar og jeg måtte sitte på med Harald ut til sporområde som lå 25 minutters kjøring unna. Jeg registrerte allerede tidlig på morgenen at det kom til å bli en usedvanlig varm og ”lummer” dag. Temperatur på over 20 grader før kl 0900, indikerte en varm dag for både to og firbeinte. Det ble litt venting, da gruppe 2 og Vidar først skulle ut å gå 1500 meter spor. Overraskelsen var for egen del stor, da Vidar kom tilbake etter 15-20 minutter. I det Vidar kom ut av bilen og mot meg, uttalte han ”så fort kan da gå”. Aron, hunden til Vidar, hadde gått over sporet 3 ganger uten å ha fått sporutgang. Det må legges til at Vidar trolig hadde fått ”det” vanskeligste sporoppsøket på 75 meter i hele Danmark.

Sporoppsøket bestod av flere centimeter med døde furunåler, med minimalt fert. At Aron i tillegg hadde pådratt seg kennelhoste, var nok heller ikke av det gode.

For egen del så startet mitt spor i et parklignende område med mange løvtrær og med kupert vegetasjon. I motsetning til Vidar, så fikk jeg spor oppsøk i et mer jomfruelig terreng med løvblader og noe glissent gras. Vi hadde 5 minutter til å melde spor, i tillegg kunne vi gå over sporet maks 3 ganger. Eos startet først med å gå over sporet, men under tilbakegangen slo Eos 90 grader og jeg skjønte at jeg hadde sporutgang. Etter at jeg hadde snudd meg og tatt opp armen til dommeren, så var Eos og jeg på egen hånd i de danske ”skoge”.

Vi hadde 35 minutter til å gå sporet og finne slutt gjenstanden. Etter å ha funnet 3 gjenstander på den første halvparten av sporet, så fikk Eos plutselig og på uforklarlig vis to sportap som medførte at tiden gikk veldig så raskt. Etter uforklarlig vis å ha gjenfunnet sporet etter 26 minutter, så holdt tiden på å renne ut for oss. For å si det mildt: jeg så svart på om vi ville komme i mål og finne sluttgjenstanden. Dette resulterte i at jeg begynte å småjogge etter Eos i sporet. Svetten rant og jeg var både fortvilet og forbannet over dansker og deres ”skoger”. Til alt hell og sikkert litt flaks, så observerte jeg en gjenstand i form av en tekstil lapp med ”4” skrevet på baksiden. Jeg skjønte nå at vi var på rett spor, og at slutten måtte være innen rekkevidde. Gleden var stor da Eos noen minutter senere stoppet opp ved en gul plastikkpose som indikerte sluttgjenstanden. Omtrent samtidig som jeg fant sporslutten, begynte det å regne – dette til tross for meget høy temperatur og luftfuktighet.

Regnet vill helt klart vanskeliggjøre sporene som allerede var gått ut. Da jeg så på klokka, så viste den at jeg hadde benyttet 34 minutter og 15 sekunder, av maks 35 minutter. Her var det bare å hive seg på samband og melde spor 4 ferdig. Noe senere på dagen fikk jeg vite at det kun var 2 av 9 ekvipasjer som hadde kommet i ”mål” på sporet. Så fra å være litt misfornøyd med antall gjenstander på sporet, så gikk jeg over til å være godt fornøyd med både spor og hund.

Rundering

Etter lunsj stod 500 meter med rundering på programmet. Mine lagkamerater, Sigvald og Vidar, hadde gjennomført runderingen og funnet to figuranter. Da jeg skulle kjøre fram til område hvor runderingen skulle skje, så viste temperaturen i bilen 26 grader. Fint at runderingen blir gjennomført i en sval skog tenkte jeg. Men da jeg kom fram til den svenske og danske dommeren, så kunne jeg allikevel tørket både en og to svettedråper bort fra pannen. I bakgrunnen stod Gunnar Rasmussen og smilte, han hadde ikke lov å dømme ekvipasjer fra eget land. At Per Arne Sørdal og resten av hundesjefene i Danmark og Sverige skulle se på Eos og min gjennomføring, gjorde ikke akkurat skuldrene noe spesielt lavere. Eos er glad i å løpe samt både lydig og kontrollerbar, noe som skulle vise seg å være en grei kombinasjon.

Her kan vel også nevnes at Eos hadde fått lite trim det siste døgnet, slik at batteriene var i overkant fulle. Så selv om det var en hel flokk med tilskuere som bivånet Eos og meg under runderingen, så gikk Eos fint i terrenget. Og sant og si så overså nok både Eos og jeg at det var 10-12 personer som fulgte etter oss på midtlinjen. Et og annet tilbakeslag og et og annet kort utslag på høyre motvindside var de groveste feilene Eos gjorde. Jeg fikk to 8 i selve runderingen. Eos fant sine to figuranter og halset, bevokte og transporterte disse til 10. Men Eos klarte ikke å lokalisere gjenstanden i runderingen. Noe senere ble det opplyst at gjenstanden var en baseballkølle på venstre side mot slutten av aksen. Det var kun 1 dansk ekvipasje – av 9, som fant baseballkølla. Så hundeførere, her er det bare å begynne å øve melding på baseballkøller.

På onsdagskvelden var det duket for kamerataften, hvorpå det var taler og en bedre middag. Det ble også delt ut bestemannspremie i spor og rundering. I sporkonkurransen var det Jørgen Weinkouff fra Danmark som dro i land seieren. I rundering var det Eos og meg, som noe overraskende hadde trukket det lengste strået. Som et synlig bevis på dette fikk vi overrakt en krystallpokal. Etter første dag i Nordisk, så lå vi øverst på listen over patruljehundene. Her var det bare å holde fokus og ta en øvelse om gangen, tenkte jeg før jeg bikket i sengen noen timer senere.

Torsdag 12. juni hadde jeg god tid, og rakk både frokost og en lengre luftetur med Eos før min første øvelse. Været var litt kjøligere, i tillegg blåste det litt mer enn foregående dag. For å si det slik så begynte været å minne mer om en fin vestlandssommer. Kl 0945 skulle jeg starte med lydighet utenfor hotellet. Jeg rakk å se på noen ekvipasjer, før det ble min tur. Selve lydighetsdelen var delt inn i 4 momenter. 1) Fri ved foten. 2) Enkeldekk i 5 minutter. (Fører går inn i en politibil ca 30 meter fra hunden.) Går deretter over i en ny kort sekvens med fri ved foten, når en kommer tilbake fra enkeltdekken. 3) Hals på kommando. 4) Hopp opp på miljøhinder – maks 80 cm. For Eos og min sin del, så gikk lydigheten sånn passe – verken bra eller dårlig. Den største utfordringen var å forstå den Danske kommandantens kommandoer under fri ved foten – ”helt, halvt og kvart om eller lignende.” Det var en trivelige Svensk hundeføreren: Henrik Bodegrim som vant lydigheten blant patruljehundene.

Kl 1245 så var vi tilbake i det samme område hvor vi hadde rundert, men med den forskjellen at vi nå skulle ha feltsøk og angrep. Ja – du leser rett. Kort fortalt skulle vi søke totalt i 20 minutter etter 6 gjenstander i et oppmerket område på 30 x 30 meter. Kunne benytte alle fire sidene. Om vi fant 2 gjenstander før 5 minutter, så skulle vi gå rett over til angreps delen. De som fant mindre enn 2 gjenstander etter 5 minutter, ble stoppet for å gå over til angrep. I dette tilfellet kom figuranten ut fra en bil anslagsvis 25-30 meter fra feltet. For Eos sin del, så fant han kun en gjenstand etter 5 minutt. Slik at vi ble stoppet i søket, før Eos ble sendt i angrep.

Angrepene på Eos fungerer greit, og det ble full uttelling på angrep, ransaking og kontrollbiten. (Transporten ble ikke vurdert.) Etter angrepet gikk vi tilbake til feltet og startet med de resterende 15 minuttene i feltet. Eos fant ytterligere 4 gjenstander før tiden var ute. Bestemannsprisen i feltsøket gikk til lagkamerat Sigvald Jensen, hans hund Didrik fant alle 6 gjenstander etter 13 minutter. At Sigvald har deltatt med Didrik i sitt 6 Nordiske Mesterskap, tyder på at både Sigvald og Didrik har holdt et meget høyt nivå gjennom mange år. Og en ting er sikkert, denne rekorden kommer til å stå lenge. Gratulerer Sigvald – bra jobbet!!!

Siste øvelse

Siste øvelse under Nordisk Mesterskap startet kl 1445 for Eos og meg. Øvelsene var angrep fra bil, med anrop, angrep, slipp, ransaking, transport med overgang til feltsøk etter et innbruddsverktøy. Øvelsen startet med en lånt dansk kollega som sjåfør i en dansk politibil, jeg tror for egen del dette ikke påvirket Eos nevneverdig. Som forventet så gjorde Eos det greit under angrepet, bevoktningen og transport etappen. Men under søket etter et innbruddsverktøy på 2 minutter, med figuranten 5 meter unna – så fant Eos ikke skrujernet.
Angrepsdelens siste del, bestod i ”avbrutt angrep”. Her hadde jeg Norgesmesterskapet 2013 på Kongsberg friskt i minne, hvor Eos gikk inn og ”grisebeit” under avbrutt angrepet. Av nevnte grunn var jeg livredd for at det samme skulle skje igjen, derfor trakk dommeren(e) en del ned på mitt høye og lange ”NEEEEEEEIIIIIIII hit”. Forståelig nok, det var vel både høyt og tydelig animering fra meg. Men Eos avbrøyt og kom tilbake til en fornøyd matfar.

Bank i bordet, fenomenet som skjedde under Norgesmesterskapet i august 2013, har verken skjedd før og eller etterpå. Bestemannsprisen på angrepsøvelsene, gikk til lagkamerat Vidar Neteland og Aron. De vant overbevisende og var i en klasse for seg. Gratulerer, meget bra Vidar!!!

Etter at alle øvelsene var gjennomført blant patrulje og narkotikahundene, så satt vi Norske igjen med en følelse for at vi hadde gjort det bra. Lagleder Arnfinn var såpass sikker på en lag seieren, at han ville løpe rundt hotellet i sin ”Adamsdrakt” om ikke seieren gikk til Norge. For egen del så var jeg usikker på om ledelsen Eos og jeg hadde opparbeidet dagen i før, ville holde i sammendraget. Jeg visste imidlertid at om jeg unngikk ”kringlene” dvs nullene, så ville vi gjøre det relativt bra grunnet fullført spor dagen før. Uansett så var jeg i grunn fornøyd, så får plasseringen bli som den blir, tenkte jeg.

Utpå ettermiddagen så møttes alle norske på Arnfinn sitt lille hotellrom. Men der det er hjerterom, er det som kjent også husrom. Vi fikk etter en liten stund plass til ganske så mange folk inn på hotellrommet. Det ble etter hvert en skandinavisk forbrødring på nevnte rom. Det ville være en underdrivelse og si at stemningen var dårlig. Ryktene om plassering og lag seier levde sitt eget liv.
Etter at middagen var inntatt utpå torsdagskvelden, så var det utdeling av premier. Blant narkotikahunden gikk seieren til Øyvind Kjetland. Dette var Øyvind sin 4 Nordiske mesterskapstittel, men sin første seier som narkotikahundefører. Det står respekt av denne bragden Øyvind – gratulerer så mye!!! Gledelig var det også å registrere at Andreas kom på 3 plass. Bra jobba Andreas!!

Blant patruljehundene så kom Vidar Neteland på 4 plass, Sigvald Jensen på 3 plass, Jørgen Weinkouff, Danmark, på 2 plass, 1 plass og Nordisk Mester ble Eos og meg. Nordiske mesterskap handler primært om hvem som drar lag seieren i land. Gledelig var det at Norge dro denne i land på en overbevisende måte. (Selv om det hadde vært et plaster på såret og sett lagleder Arnfinn løpe naken rundt hotellet, om vi ikke hadde vunnet lag seieren 😉 Svenskene hadde 1600 poeng, Danskene hadde 1992 poeng – mens Norge hadde 2157 poeng. Plasseringen gjorde at feiringen resten av kvelden og natten ble upåklagelig.

Med til historien hører det at jeg beordret Mikke inn i transportkassen, idet vi gikk inn på Kastrup flyplass. Jeg orket ikke at Mikke eller Øyvind på nytt skulle begynne å finne narkotika på flyplassen, og eller at Øyvind plutselig skulle utgi seg for å være dansk politi med vestlandsdialekt 😉

I flyet på vei hjem til Haugesund, så var både Øyvind og jeg enige om at vi hadde hatt en fin tur. Litt spesielt og surrealistisk var det å tenke på at Haugesund politistasjon nå hadde to hundeekvipasjer som var Nordiske mestere 2014.

Snipp snapp snute, så var Eos sitt første Nordiske Mesterskap 2014 ute 🙂

Johan og Eos

Legg igjen en kommentar