Fra tjenestehund til sofagris

I oktober 2015 reiste jeg over fjellet til Kongsvinger. Jeg og Kaizer skulle på godkjenning. Etter en strålende nivåkontroll på Åna følte vi oss klare for dette. Det skulle vise seg at denne følelsen ikke var riktig.

Kaizer kan ikke beskrives som en hardhaus. Han er en myk og førervendt hund, som var lett å jobbe med. Han hadde et bra søk og en god evne til funn, så lenge miljøet ikke ble for utfordrende. Han viste gjennom hele opptreningen at han hadde ei greie med miljøet. Han stresset med glatte overflater, høyder og ustødige underlag. Hele tiden var det der. Ikke helt håndfast, men det var der. Men det virket som om søkslysten trumfet redselen. Dette kan vi jobbe med var konsensusen.

I sammen med instruktører lokalt og PHS, samt andre hundeførere, forsøkte vi å trene på dette. Vi utfordret ham miljømessig og forsterket det positive. Det virket som han på en eller annen måte fikset det, og i løpet av tiden frem til godkjenning fungerte han stort sett godt i de fleste miljøer. En gang inni mellom viste han tydelig ubehag. Jeg kjente da en klump i magen. Off…..skal jeg jobbe med dette i 8 år etter godkjenning. Dagen etter kunne han plutselig fremstå som mye mindre berørt i samme eller lignende situasjon. Dette var vanskelig og forstå.

Kaizer var min første tjenestehund og jeg har trent ham etter beste evne med god støtte av instruktører og andre hundeførere. Jeg vil først og fremst trekke frem Astrid Ryeng, min faste makker og veileder, som utrolig god og støttende.

Det var ingen i miljøet rundt meg som på noe tidspunkt sa «Dette kan vi ikke jobbe med» Jeg antar at denne beskjeden hadde kommet klart og tydelig dersom Kaizer hadde vist sitt sanne jeg på en tydelig måte.

Godkjenning

Tilbake til godkjenningen. I Kongsvinger fikk vi oss en skikkelig på tryne. Kaizer ble veldig påvirket av at jeg var nervøs og at miljøet var nytt og krevende. Ikke krevende på en måte som en miljøsterk hund vil slite med. Men utfordrende for Kaizer som var veik i miljøet.
Jeg gjennomførte 4 søksøvelser med ham på godkjenningen før jeg kastet inn håndkledet.

På dommerskjemaet i 3 av øvelsene, som vi fikk 0 på, står det at hunden er MEGET berørt i miljøet.

På bilsøket sto han med klørne på full guffe i motorrommet. 5 cm fra nesen hans lå det narkotika. Han søkte, men hadde ikke overskudd til å markere.

I leilighetssøket bare sklei han rundt på parketten med klørne på travelt. Han fant ett utlegg i en stol og feilmarkerte to steder. Det virket som om han markerte for å blidgjøre meg.

På objektsøket var han en Rockestjerne! Fyttigrisen så bra! Kunstgresset på SIWA var velkjent område. Der har vi søkt objekt på samling 2 og 3. Miljøet? Vel, det var ingen miljømessige utfordringer på dette søket.

«Kaizer søk» Funn……Funn……Funn……100% Systematisk, nydelig, toppkarakter og masse glede hos hund og fører.
Så kom monstersøket. 2500 kvadrat med mekanisk verksted tilhørende NSB. Vi var første ekvipasje ut. Jeg satt med godfølelse etter objektsøket og var lett i kroppen. Inni hodet mitt gikk mantraet «LETT» på repeat.

Kaizer gikk i stram line mot døren og virket klar som et egg for å søke. Han peip utålmodig mens dommerne gav sine instruksjoner. Vi stilte oss opp foran døren. «Kaizer søk» Han løp inn i rommet. Etter ca 10 meter virket det som om noen slo ham i hodet med en slegge. Hele hunden forandret seg. Halen falt ned og hodet senket seg. Det var tydelig at dette søket kom til å falle inn i rekken med de to andre katastrofene.

Klok avgjørelse

Jeg forsøkte å motivere og hjelpe ham på alle måter. Da han ikke klarte å søke selvstendig, forsøkte jeg å sette ham i gang i en hylle. Jeg tenkte at dersom han kommer i gang i en hylle, så ruller vi bare videre. Han søkte i 10 sekund før han begynte å gå fot. Jeg satte ham i gang flere ganger. Samme resultat. Plutselig så jeg en reaksjon. Han hadde stoff i nesen. Jeg trakk meg litt tilbake for å la ham løse dette selv. Det var tydelig på adferden hans at han han måtte oppå et bord for å kunne markere. Det hadde han ikke tenkt å gjøre. Han unngikk dette bordet som om det var strøm i det.

Jeg ba ham hoppe oppå. Det gjør han jo alltid. Av ren lydighet. Han hoppet oppå snuste seg mot en eske i en hylle ved bordet. (Legget lå i denne esken) Han vendte deretter ansiktet bort fra hyllen og begynte å pese. Der sto han og peste og kikket på meg helt utslått.
Det fremstod som tydelig. Dette makter han ikke. Jeg tok ham ned fra bordet og dekket ham av på gulvet. Snudde meg mot dommerne og sa: »Det er bare å sette strek»

Svaret fra dommerne: «Klok avgjørelse»

Da vi kom hjem, fikk han 1 mnd. fri før jeg begynte å trene spesifikt på miljøbiten og stoffsuget. Klarer vi å snu dette? Får vi ham opp på et nivå som vi kan jobbe med? Etter tre måneder med trening ble han testet på et dekklager. Ett nytt og krevende miljø. Alle var enige. Dette fikser han ikke.

Det var tungt å sette strek. Jeg følte det var så mye bra med Kaizer. Hadde han bare vært litt hardere i hodet. Han søkte jo som en gud med en fantastisk iver og glede når forholdene lå til rette. Jeg har tenkt mye på om det er noe jeg kunne gjort vesentlig annerledes for å bygge ham opp miljømessig. Har jeg gjort noen blemmer?

Heldigvis er det mange gode og erfarne hundeførere rundt meg som trer støttende til. «Du tok ham så langt han kunne gå.» «Det ligger på nervene»

Kaizer har nå fått et nytt hjem hos en god kollega. Anders Berg Haugan og hans samboer har overtatt ham og de trives veldig godt med ham. De har fått en fantastisk kjekk hund med mange gode kvaliteter. Han søker nå ivrig etter gjenstander med håndfert og stålmarkerer på Anders sine nøkler når han finner de 😉

Tor Erik

Legg igjen en kommentar