Et annerledes hundeliv

Våren 2007 skulle jeg endelig skaffe meg min egen hund. Gjennom hele oppveksten hadde vi schæfere og jeg trodde derfor valget var enkelt. Ny og uvitende søkte jeg svar på google.no.

Google hjalp og det meste av arbeidet ble gjort ved personlig oppmøte og telefonoppringninger. Det viktigste for meg var hodet på valpen, ikke utseende. Jeg skjønte fort at brukslinjene til en schæfer var ettertraktet og ikke for «hvem som helst». Flere av oppdretterne jeg kontaktet ønsket å vite om jeg skulle trene valpen til å bli tjenestehund.

Jeg ville inderlig lyve og si «ja», men ærlighet varer selvfølgelig lengst. Svarene jeg fikk var like: «dessverre, vi har mange interesserte fra forsvaret, politiet og redningstjenesten, du må ta kontakt med en annen oppdretter». Etter dette var jeg på besøk hos flere «private» schæfer oppdrettere, men det var en gjentakende greie dette med «90 graderen» og det var tett med foreldrebilder på peishyllene.

Dette var absolutt ikke hva jeg lette etter. Alle de tre schæferne jeg hadde som liten døde av diverse sykdom. På grunn av dette turte jeg ikke å begi meg ut på en valp som var avlet på utseende fremfor egenskaper. Jeg bestemte meg derfor for å se på andre hunderaser. Av ymse årsaker falt valget på «Tolleren» – Nova Scotia Duck Tolling Retriever.

Jeg kontaktet en oppdretter som passet mine «kriterier». Hun var fantastisk. Personlig engasjert og ikke overarbeidet med valper. Jeg forklarte hva jeg så etter i en hund og var ydmyk på min kompetanse. Hun fortalte at hun pleide å velge ut valpene for kjøperne etter deres behov. September 2007 hentet jeg en søt liten tass og kalte han «Blanco». Blanco ble oppkalt etter den hvite fargen på bena og i ansiktet. Valpetiden var hektisk, men utrolig spennende. Minner man aldri glemmer; dagen han sluttet å tisse inne, dagen han lystret på «sitt», dagen han lærte «på plass» og dagen han «søkte og forsto».

Månedene gikk og den nye livskompanjongen ga utrolig mye av seg selv. Jeg følte selv jeg var flink til å trene han. Vi trente mye miljø på blant annet buss, tog, bil, skoleområder og Stavanger sentrum. Han var den perfekte valpen!

Nyttår 2008 kom fort og overraskende på han (og meg). Seks år senere angrer jeg fortsatt på dette nyttåret hvor jeg som eier stolte for mye på en uvitende liten sjel. Første rakett lyste opp himmelen og smalt få meter fra Blanco, han slet seg fra båndet og løp rett tilbake til hytta. Han var livredd! Jeg tok han inn i hytta og overraskende nok avreagerte han nokså fort. «Puuuh», tenkte jeg….

Dagene, ukene og årene gikk. Blanco ble sakte, men sikkert mer sensitiv på plutselige lyder og hendelser. Gradvis utviklet han det jeg selv betegner som nervøsitet og redsel for de mest banale ting; løpende barn, sykkelringeklokker, skudd, en fjernkontroll som faller i gulvet, ett nys osv…

Sommeren 2011 gikk turen til Hardangervidda. Norges fantastiske landskap ble utforsket over 4 dager. Den tredje dagen var det varmt, sola skinte og knotten blomstret. Etter 5 timers gange var vi kommet frem til nattens hytte. I ett meget illeluktende hønsehus sto tre hundebur, ett av dem skulle være Blanco´s hotell for natten. Ettersom klokka bare var fem på ettermiddagen, bandt jeg Blanco fast i et tre utendørs og gikk inn for å dusje. Etter dusjen smugtittet jeg ut vinduet og så at Blanco ristet på hodet, klødde seg bak øret og vred seg i gresset. Stakkars sjelen var blitt «angrepet» av knott! Han fikk en heftig allergisk reaksjon i form av utslett og hønsehuset ble nattens hotell for oss begge.

Symptomene fortsatte da vi kom hjem og jeg dro til dyrlegen. Dette ble starten på en lengre sykdomsperiode og Blanco fikk påvist allergi mot det aller meste; midd, pollen, støv, gress og liknende. Han går nå på livsvarig immunbehandling for allergien med én sprøyte i måneden. Allergien holdes i sjakk og hunden er fysisk frisk og rask!

Etter denne sommeren ble han sakte, men sikkert enda mer redd nye ting. Vi flyttet i fjor til ny leilighet og det var her det toppet seg for Blanco. Leiligheten er bygget i heltre og taket er dekket med 40 cm treblokker. Til Blanco´s (og min) store fortvilelse er det mye liv i nytt treverk. Lyden fra taksprekkene skremte til og med meg på sene tv-kvelder. Blanco ble således livredd. Turen gikk igjen til dyrlegen, men denne gang med beskjeden: «han må få det bedre med seg selv, eller så…»… For en nokså bestemt politikvinne var det et nederlag å skrive navnet mitt på en blå resept til Xanor.

Uker senere viste det seg at terrassen ble løsningen på problemet. Her var det ingen sprekker i treverket og Blanco bor nå på terrassen i hundehus. Et år har gått og Blanco er tilbake til sitt gamle jeg. Det vil si: småredd, men fint fungerende i hverdagen! Xanor fungerte overhodet ikke, men heldigvis fant vi en løsning.

Uansett hvor fullt jeg har følt at begeret har vært, har jeg alltid kjempet for å bli kvitt problemene. Det vanskelige har vært å forstå hvordan man skal håndtere en nervøs og redd hund, spesielt når tingene han er redd virker så ekstremt fjernt for meg.

Syv år senere sitter jeg og tenker om jeg kunne gjort noe annerledes eller om han alltid har vært slik? Svaret er nok todelt. Til tross for dette er han til daglig en fantastisk turkamerat og vi har i løpet av årene lært hverandre veldig godt å kjenne. Dette hjelper selvsagt på i hverdagen. Miljøtrening har jeg lært er viktig også i voksen alder. Blanco er derfor med der han kan. Etter hvert har han funnet seg til rette på de fleste plasser og vårt nye oppholdssted på nyttårsaften er overtid på meg og politigarasjen på han.

Artikkelen har jeg skrevet for å gi et lite innblikk i det mange tar for gitt i en hund, nemlig at hverdagen går av seg selv. For meg er det en tankevekker å se hvor langt jeg er villig til å strekke meg for den firbente jeg er glad i.

Camilla

Legg igjen en kommentar