Da minsten fant frem

Litt mimring fra Kaizer sine dager i RPHL

Høstens sporkonkurranse 2014 ble arrangert av Haugesund. Det var et nøye timet og tilrettelagt opplegg, som dirigent og førstehundefører Johan S. Eliassen sto i bresjen for. Som forventet var sporene lagt ut og merket da horden av hundeførere fra Stavanger snirklet seg inn på grusveien i Haugesunds vakre byheier.

Vi kan begynne denne historien noen timer tidligere. Spent og nervøs hentet jeg bruksnummer 417 kvelden i forveien. For å forhindre løs konkurransemage var det viktig for meg å få på plass praktiske ting i god tid før avreise. Bilen ble pakket og Ole Bjørn ble varslet om at avreise ble tidlig neste morgen. Grunnet 50 sone i Rennfast ville fører og førstereisgutt ha god tid til 0730 ferja. «Jeg henter deg kl. 0645» lød meldingen som ble sendt kvelden i forveien.

«Sååå tidligt» lød svaret fra Ole Bjørn, som vel ikke er kjent for å komme for tidlig til noe.

Jeg derimot, ble sendt så tidlig i bursdagsselskaper når jeg var liten at jeg måtte hjelpe med å dekke bordet. »Må isje komma for seint. Respektere andre sin tid.» pleide mor å si. Jeg mistenker at mor bare ville ha meg ut av døra for å få litt fred. Dette benekter hun selvfølgelig. Som liten hadde jeg trolig en diagnose som kunne dempes med Ritalin.

Vel, vel, nok mimring. Jeg kjørte så tidlig hjemmefra, at jeg følte jeg måtte stoppet litt nedi gata ett par minutter, før jeg kjørte opp til Ole Bjørn. Ville jo ikke fremstå som overnervøs.
0640 sto jeg klar, men Ole Bjørn var ikke å se. Minuttene gikk og jeg begynte å irritere meg. Etter en stund kom Ole Bjørn sin eldste datter ut fra huset. Jeg sveivet ned vinduet. Ja sveivet ned vinduet, og spurte med spøk i stemmen og stor indre uro: «Har han stått opp han der faren din?» Jo da, han hadde det og kom sikkert snart.

Lettere slentrende, noget trøtt…

Ole Bjørn kom etter hvert slentrende og heiv Baltus og bagasje inn i bilen. Han satte seg inn og gav meg et motvillig «God Morgen», etterfulgt av en utredning om hvor god tid vi hadde til båten og at det pleide å ta 25 minutter fra sentrum. Vi hadde jo 35 minutter. Ett hav av tid. Vi kunne jo lufte hundene på Mortavika. Underforstått: «Jeg kunne sovet 10 minutter til.»

Jeg prøvde å parere med at det var 50 sone i Rennfast og vanskelig å beregne tiden. Dette falt for døve/trøtte ører. På turen mot ferja bestemt jeg meg for å gå tidlig ut med at jeg ikke forventet å prestere. Mr. Kaizer er jo bare en liten gutt og jeg er uerfaren. «Jeg finner vel ikke sporet engang» Ole Bjørn, trygg og god, støttende og omsorgsfull, fortalte at dette går bra. Her er det bare å slappe av og prøve å lese ham godt. Han komme sikkert til å duppe med hodet når han passere en gjenstand i sporet. Ganske positivt og støttende fra en som sikkert hadde stått opp da han hørte 417 svinge inn på tunet.

Første spennende moment var hvem som dukker opp på ferja? Jan Øyvind og Store Imsen snakket høyt som vanlig. Dette gjorde det enkelt å lokalisere bordet de satt ved. Grimsen var i sitt vanlige humør. Skarp i replikken, lun og god. Hopland kom sigende i designersko og hadde med seg en stygt skadet Ånestad. Han har jo som alle kjenner til, jobbet på egenhånd, og saget av seg halve hånden.

Legene har tråklet dette i sammen så godt det lar seg gjøre. Med trykkbandasjen på, så det ut som Ånesten hadde fått en sånn falsk hånd som er koblet til nervesystemet med ledninger. Alle bortsett fra Jan Øyvind mente at dette kom til å gå bra. Jan Øyvind mente at dette slett ikke så bra ut. Han foreslo at Ånestad kunne stille som markør som liklukt på neste hundetrening. «Kingen markere garantert på den derane hånnå der. «

Jentene våre, Hilde og Birgitte, hadde overnattet på hytta i Hervik. Ut fra snapchat meldingene kvelden i forveien, var sannsynligheten stor for kuppelhue og stein, saks, papir på hvem som skulle kjøre. De så forbasket opplagte ut da de ankom. Det gjør de jo alltid.
Byheiene og et snev av nerver

Vel fremme i Byheiene, ble spor trukket og nervene mine begynte å melde seg. Johan valgte å kalle oss alle med navn etter eget forgodtbefinnende, men vi klarte å rydde opp i dette før vi satte i gang. Rett navn på rett hundefører og rett sporlegger.

Sporene var mellom 800 og 1000 meter lange og det var 6 gjenstander, samt en slutt i sporet. Slutten var en kald boks Cola til hundefører. Ole Bjørn mente nå at det ikke ble cola på ham i år heller.» Baltus komme te å destruere den der boksen som han gjorde i fjor»
Med skuldrene litt opp under ørene, og forventninger om å gå og sose rundt i heia uten å finne sporutgang, ruslet jeg av gårde med sporutlegger Mette Alvestad.

Sporutgangen var markert med to sperrebånd med 75 meters mellomrom. Et sted mellom disse sperrebåndene gikk sporet ut. Tid til rådighet: 35 minutter.

«Javel Kaizer gutten…..søke spor?» sa jeg noe ubesluttsomt. « Dæven døtte….ME HAR SPOR!!!!» sa jeg noen sekunder senere gledelig overrasket. Med den største selvfølge, og hundeførers lettelse, dro Kaizer av gårde inn i heia.

Nytt mål ble raskt kalkulert. «Drit i gjenstandene. Finn slutten»
Det ble raskt tydelig at sporlegger hadde tenkt å teste hundeførers form. Opp og opp og gjennom busker og lyng gikk det. Kaizer snudde seg noen ganger og lurte på om han dreiv og dro på en sekk med poteter. Men 100 kg med innbytterpuls og tunge bein strevde han det han kunne i enden av sporlina.

Plutselig, som den beste belønning i verden, lå det jammen med en gjenstand i sporet. Rett spornummer hadde den også. Gjenstanden ble plukket opp og ferden gikk videre. Jeg sa høyt til Kaizer «Me e jo på rett spor du blondie»

Gjenstand etter gjenstand, og litt tempo…

Dette gikk strålende vi fant gjenstand etter gjenstand. Det sier nok mye om tempoet på ekvipasjen at hundefører klarer å oppdage en binders i terrenget når man går spor. Men det fortalte meg også at han der « little blonde» går midt i sporet.

Dette var jo helt Konge! Helt til vi kom til snaufjellet. Kaizer er tydelig når han mister sporet. Han gav meg klar beskjed om at å finne spor på hardt underlag var heeeelt ukjent for ham. Han stoppet opp, snudde seg og kikket på meg med hodet på skakke og spørrende øyne. »Ja vel far….Ka gjør me nå?»

Ja? Ka gjør me nå? Vi gikk tilbake til der jeg var sikker på at han hadde spor. Det gikk fint helt frem til snaufjellet igjen. Deretter krysset vi snaufjellet og tok et nytt sporoppsøk på andre siden. «Me har spor!» Vi møtte flere slike områder med snaufjell og kjørte samme opplegg. Ny sporutgang på andre siden ble resultatet hver gang. Dæven så stolt en hundefører.

Etter en liten stund dukket det opp et heiskort fra Røldal Alpint i sporet. Spent plukket jeg det opp…»Jaaaaa fortsatt spor nr 5!!!» «Braaa gutt, Dyyyktig»

Ferden gikk videre gjennom skog og kratt og smått om senn fikk jeg øye på grusveien som sporet startet fra. Aha….slutten nærmer seg. Hvor mange gjenstander jeg hadde plukket opp på veien, ante jeg ikke. Nå måtte jeg i alle fall finne slutten.

Som et syn for guder stupte Kaizer ned i et hull mellom noen tuer. Hva åpenbarte seg? Verdens fiiiineste Colaboks. «Braaaa gutten, dyyyyktig» Sporlina ble koblet av og Kongen fløy av gårde. Vi var i mål. Tid brukt: 25 minutter.

Kaizer la seg i en bekk og drakk vann og jeg drakk cola med den største glede. Svette og glade ruslet vi ned til de andre. Jeg kunne gå med hodet hevet. Vi hadde funnet slutten, og noen av gjenstandene fant vi jo også.

Alle satt samlet rundt et bord og drakk cola og kaffe. Noen mer fornøyde enn andre. Gjenstandene ble talt opp. 1, 2, 3, 4, 5, 6 gjenstander? «Steike!» Me hadde funnet alle gjenstandene! «Flaks» sa Severin Suveren.

De andre ekvipasjene som fant alle gjenstandene hadde brukt henholdsvis 14, 16 og 24 minutter. Til tross for at vi brukte lengst tid, 25 minutter, ble vi utropt som vinnere. Hundens alder går visst foran tid i sporet.

1. premie var en foldekniv levert av Capsicum, samt noen vakre ord fra Johan: «Eg vett isje koss du fekk det te, men eeee….. gratulere.»
«Braaaa jobba Mr. Kaizer» seie nå eg.

Konkurransen ble avsluttet med en aften på hytta til Birgitte i Hervik. En kveld preget av god mat og drikke. Den gode drøsen, god drikke, et vanvittig hoftekast og et nær fatalt karatespark. Det var en strålende kveld.

Tor Erik og Mr. Kaizer

Legg igjen en kommentar