4 nye lavinehunder

Denne vinteren har RPHL fått 4 nye lavinehunder i stallen. To ekvipasjer ble godkjent i februar i Røldal, og de to siste ble godkjent på Svalbard i mars. RPHL gratulerer!

Godkjent patruljehund

Balder Dusty gikk i november 2018 gjennom alle av Politihøgskolens eksamensøvelser i Kongsvinger, og er nå godkjent patruljehund til bruk i tjenesten i Sør-Vest politidistrikt.

Balder er to år og kommer fra kennel Ricla i Danmark. To øvrige hunder fra samme kull er nylig godkjent som patruljehunder i dansk politi.

Godkjent narkotikahund

Narkotikahunden Chanel har i november 2018 bestått alle eksamensøvelser på Politihøgskolen i Kongsvinger, og er nå godkjent til bruk i politiet som narkotikahund.

Hunden kommer fra Nord-Norge.

Fra øving til reelle hendelser

Hvert sekund teller når et snøras har gått. Å redde liv er det viktigste oppdraget en politihund/ekvipasje kan bidra med. Da er samtrening og erfaringsdeling på tvers av politidistriktene av stor verdi. Etter trening i Røldal fikk hundepatruljene testet seg i flere reelle oppdrag.

Orkan markerer for hundefører Ståle Ims (Sør-Vest) at han har funnet noe. (Alle foto: Johan Sund Eliassen)

I forrige uke hadde Sør-Vest sammen med Agder og Sør-Øst politidistrikt lavinetrening i Røldal. Lavinetreningen var i år den andre i rekken. Totalt var det 17 hundeførere som deltok. Røldal ligger omtrent midtveis mellom de tre politidistriktene, i forhold til kjøretid.

– Vi håper dette skal bli en årlig samtrening for å få et robust og godt fagmiljø. I tillegg vet vi av erfaring at området har gode og snørike områder til søk med hund, kommenterer hundefører i Sør-Vest politidistrikt, Johan Sund Eliassen.

Nedgraving av figurant før eksamen:

Erfaringsutveksling

Hensikten med lavinesamlingen er å utveksle erfaring og kompetanseoverføring i tillegg til å kvalitetssikre treningen. De første dagene ble satt av til lavinetrening i tre øvingsfelt.

Malvin og hundefører Elisabeth Eidsvik (Sør-Vest) under eksamen.

Torsdagen ble satt av til regodkjenning av seks ekvipasjer – i tillegg gikk to nye hundeekvipasjer opp til førstegangsgodkjenning. Alle ekvipasjene bestod!

 

To hundeekvipasjer ble godkjent for første gang. Fra venstre: Yngvar Larsen med Lille (Agder) og Terje Ims med Morgan (Sør-Vest).

Reelle oppdrag

Det skulle ikke gå lang tid fra hundepatruljene hadde trent på søk før deres kompetanse ble nødvendig i reelle oppdrag. Inngangen til vinterferieuka ble utfordrende værmessig. Store snømengder, mye vind og dårlig sikt førte til at det gikk ras flere steder i distriktet. Særlig kritisk var det i Hunnedalen i Gjesdal kommune, der en mor og to barn ble begravd i snøen. Hundepatruljer i politidistriktet ble utkalt, både til Hunnedalen og til Sauda innerst i Ryfylke.

– At treningssamlingen var vel anvendt tid er hevet over tvil. Allerede i løpet av første helg var 3 av ekvipasjene i reelle søk etter skredtatte personer. Spørsmålet er ikke om behovet for hund inntreffer, men å være best mulig forberedt når det går et skred! Dette handler om å redde liv, understreker Johan Sund Eliassen.

Fra tjenestehund til sofagris

I oktober 2015 reiste jeg over fjellet til Kongsvinger. Jeg og Kaizer skulle på godkjenning. Etter en strålende nivåkontroll på Åna følte vi oss klare for dette. Det skulle vise seg at denne følelsen ikke var riktig.

Kaizer kan ikke beskrives som en hardhaus. Han er en myk og førervendt hund, som var lett å jobbe med. Han hadde et bra søk og en god evne til funn, så lenge miljøet ikke ble for utfordrende. Han viste gjennom hele opptreningen at han hadde ei greie med miljøet. Han stresset med glatte overflater, høyder og ustødige underlag. Hele tiden var det der. Ikke helt håndfast, men det var der. Men det virket som om søkslysten trumfet redselen. Dette kan vi jobbe med var konsensusen.

I sammen med instruktører lokalt og PHS, samt andre hundeførere, forsøkte vi å trene på dette. Vi utfordret ham miljømessig og forsterket det positive. Det virket som han på en eller annen måte fikset det, og i løpet av tiden frem til godkjenning fungerte han stort sett godt i de fleste miljøer. En gang inni mellom viste han tydelig ubehag. Jeg kjente da en klump i magen. Off…..skal jeg jobbe med dette i 8 år etter godkjenning. Dagen etter kunne han plutselig fremstå som mye mindre berørt i samme eller lignende situasjon. Dette var vanskelig og forstå.

Kaizer var min første tjenestehund og jeg har trent ham etter beste evne med god støtte av instruktører og andre hundeførere. Jeg vil først og fremst trekke frem Astrid Ryeng, min faste makker og veileder, som utrolig god og støttende.

Det var ingen i miljøet rundt meg som på noe tidspunkt sa «Dette kan vi ikke jobbe med» Jeg antar at denne beskjeden hadde kommet klart og tydelig dersom Kaizer hadde vist sitt sanne jeg på en tydelig måte.

Godkjenning

Tilbake til godkjenningen. I Kongsvinger fikk vi oss en skikkelig på tryne. Kaizer ble veldig påvirket av at jeg var nervøs og at miljøet var nytt og krevende. Ikke krevende på en måte som en miljøsterk hund vil slite med. Men utfordrende for Kaizer som var veik i miljøet.
Jeg gjennomførte 4 søksøvelser med ham på godkjenningen før jeg kastet inn håndkledet.

På dommerskjemaet i 3 av øvelsene, som vi fikk 0 på, står det at hunden er MEGET berørt i miljøet.

På bilsøket sto han med klørne på full guffe i motorrommet. 5 cm fra nesen hans lå det narkotika. Han søkte, men hadde ikke overskudd til å markere.

I leilighetssøket bare sklei han rundt på parketten med klørne på travelt. Han fant ett utlegg i en stol og feilmarkerte to steder. Det virket som om han markerte for å blidgjøre meg.

På objektsøket var han en Rockestjerne! Fyttigrisen så bra! Kunstgresset på SIWA var velkjent område. Der har vi søkt objekt på samling 2 og 3. Miljøet? Vel, det var ingen miljømessige utfordringer på dette søket.

«Kaizer søk» Funn……Funn……Funn……100% Systematisk, nydelig, toppkarakter og masse glede hos hund og fører.
Så kom monstersøket. 2500 kvadrat med mekanisk verksted tilhørende NSB. Vi var første ekvipasje ut. Jeg satt med godfølelse etter objektsøket og var lett i kroppen. Inni hodet mitt gikk mantraet «LETT» på repeat.

Kaizer gikk i stram line mot døren og virket klar som et egg for å søke. Han peip utålmodig mens dommerne gav sine instruksjoner. Vi stilte oss opp foran døren. «Kaizer søk» Han løp inn i rommet. Etter ca 10 meter virket det som om noen slo ham i hodet med en slegge. Hele hunden forandret seg. Halen falt ned og hodet senket seg. Det var tydelig at dette søket kom til å falle inn i rekken med de to andre katastrofene.

Klok avgjørelse

Jeg forsøkte å motivere og hjelpe ham på alle måter. Da han ikke klarte å søke selvstendig, forsøkte jeg å sette ham i gang i en hylle. Jeg tenkte at dersom han kommer i gang i en hylle, så ruller vi bare videre. Han søkte i 10 sekund før han begynte å gå fot. Jeg satte ham i gang flere ganger. Samme resultat. Plutselig så jeg en reaksjon. Han hadde stoff i nesen. Jeg trakk meg litt tilbake for å la ham løse dette selv. Det var tydelig på adferden hans at han han måtte oppå et bord for å kunne markere. Det hadde han ikke tenkt å gjøre. Han unngikk dette bordet som om det var strøm i det.

Jeg ba ham hoppe oppå. Det gjør han jo alltid. Av ren lydighet. Han hoppet oppå snuste seg mot en eske i en hylle ved bordet. (Legget lå i denne esken) Han vendte deretter ansiktet bort fra hyllen og begynte å pese. Der sto han og peste og kikket på meg helt utslått.
Det fremstod som tydelig. Dette makter han ikke. Jeg tok ham ned fra bordet og dekket ham av på gulvet. Snudde meg mot dommerne og sa: »Det er bare å sette strek»

Svaret fra dommerne: «Klok avgjørelse»

Da vi kom hjem, fikk han 1 mnd. fri før jeg begynte å trene spesifikt på miljøbiten og stoffsuget. Klarer vi å snu dette? Får vi ham opp på et nivå som vi kan jobbe med? Etter tre måneder med trening ble han testet på et dekklager. Ett nytt og krevende miljø. Alle var enige. Dette fikser han ikke.

Det var tungt å sette strek. Jeg følte det var så mye bra med Kaizer. Hadde han bare vært litt hardere i hodet. Han søkte jo som en gud med en fantastisk iver og glede når forholdene lå til rette. Jeg har tenkt mye på om det er noe jeg kunne gjort vesentlig annerledes for å bygge ham opp miljømessig. Har jeg gjort noen blemmer?

Heldigvis er det mange gode og erfarne hundeførere rundt meg som trer støttende til. «Du tok ham så langt han kunne gå.» «Det ligger på nervene»

Kaizer har nå fått et nytt hjem hos en god kollega. Anders Berg Haugan og hans samboer har overtatt ham og de trives veldig godt med ham. De har fått en fantastisk kjekk hund med mange gode kvaliteter. Han søker nå ivrig etter gjenstander med håndfert og stålmarkerer på Anders sine nøkler når han finner de 😉

Tor Erik

Trevarehandleren fra Polen

I mai 2014 ble vi tilkalt av Etterretningsseksjonen. De hadde overvåket et polsk miljø i en periode og skulle ha tilslag. Da vi møtte på jobb ca kl 1700, fikk vi vite at hovedpersonen (”Pjotr”) sannsynligvis hadde mottatt en forsendelse kl 0640, like før han gikk på jobb. Jeg og makker stusset litt over at det gikk 10 timer før tilslaget ble gjort, men man var ikke sikre på at det var stoff som var levert.

Pågripelsen av Pjotr hadde funnet sted på hans arbeidsplass, så vi skulle kjøre til adressen og ransake, samt pågripe fruen i huset. Dette gikk fint og søket med Mikke kunne starte. Huset var særdeles ryddig og pent i forhold til det vi var vante med. Mange lukrative gjenstander, så det var tydelig at disse hadde penger å rutte med.

Mikke suste inn i gangen og forsvant inn på et bad like innenfor, der døren stod åpen. Jeg så på ham at han hadde noe i snuten, og etter kort tid markerte han på seksjonen under vasken. Skuffen ble ransaket uten funn, men når jeg tok ut denne, viste det seg å være tapet narkotika på baksiden av skuffen. Dette viste seg senere å være 5-6 gram med amfetamin.

Mikke løp fra toalettet og inn i stue og kjøkken, uten at vi fikk noen markeringer der. Da vi kom tilbake til gangen, begynte jeg å gå opp mot 2. etg. uten at Mikke hadde noen interesse av å følge etter meg. Han ble stående igjen i gangen og markerte på noen pakker som lå midt på gulvet. Da vi sjekket innholdet viste det seg at pakkene inneholdt deler til en trapp, dvs gelender og spiler til gelenderet. Disse var i tre, og vi begynte å lure på om de var hule med stoff inni. Mikke var helt vill i markeringen og fortvilelsen var derfor stor når vi ikke fant noe i pakkene.
Det ble søkt over kjeller og loft, uten at vi fant noe mer. Da vi kom tilbake til gangen, gikk Mikke på ny mot pakkene med polske trevarer og markerte hemningsløst. Vi sjekket dem på ny, uten at noe ble funnet denne gangen heller. Konklusjonen var klar. Pjotr hadde fått stoffet sitt sammen med trappe delene, og hadde fjernet dette ut i depot, eller levert videre før politiet kom til stedet.

Mens vi for andre gang stod og sjekket pakkene, så jeg at Mikke stod inni hjørnet på gangen og markerte på en rød plastbøtte med vaskemopper i. Jeg var sikker på at her var det bare rester etter bortvasket narkotika eller lignende på moppene, men da jeg løftet dem vekk ble jeg positivt overrasket.
Nederst i bøtten lå det 22 pakker med noe som senere viste seg å være 2,2 kg med hasj. Disse var innpakket i brun tape ytterst. Det var rester av jord på alle pakkene og de stinket av billig ”eau de cologne”. Det var med andre ord ikke denne forsendelsen Pjotr hadde mottatt på morgenkvisten, men tross alt ble resultatet mye bedre enn vi så for oss idet vi holdt på å avslutte på adressen. Stoffet som hadde ankommet i trappedelene ble aldri funnet.

Øyvind og Mikke

Ny hund i vente

Da Zanto ble avlivet den 19. desember 2014, begynte jeg sånn smått å lete etter ny hund. En flott tid var forbi med masse gode minner i bagasjen. Jeg visste at en verdig arvtaker var det lite sannsynlig å finne.

Tollvesenet reiser til England, der egen instruktør velger hunder fra øverste hylle og ser på hundene over flere dager. Men, de er villige til å betale. Hva gjør politiet? Jo da, vi begynner å tråle omplasseringssider, Finn.no, hundeklubber på nettet og lignende. Det brukes oftest enormt mye (fri)tid, masse mail, avtale fortester osv uten at det kommer noe sikkert ut av det! Politihunder kan sammenlignes med toppidrettsutøvere – vi må plukke fra øverste hylle.

Jeg mimret en del da jeg leitet etter første hunden, og det tok jaggu lang tid. Jeg fant den ikke selv en gang, selv om en rekke hunder ble fortestet. Hunden den kom via hundeleder i Agder Politidistrikt den gang, pfb. Martin Ugland.

Takket være Facebook og Astrid fikk jeg kontakt med en oppdretter i Tromsø rett før julaften 2014. Han hadde ei schæfertispe på 8 måneder som skulle selges. Pob. John Telie, hundeleder i Troms Politidistrikt, kjente litt til hunden og mente det så meget lovende ut. Hunden var ikke så mye søksutviklet og stimulert, men hadde hatt enormt fremskritt på kort tid etter at de begynte å se på den. Hunden hadde meget bra tenning på kong, var bra i miljø og middels hard. Høres veldig bra ut.

Jeg fikk også kontakt med en hundefører i Kriminalomsorgen i Trøndelag som hadde en flat coat på 2,5 år som skulle omplasseres. De hadde den som en hund nr. 2 i familien og hunden virket lovende. Hunden skulle mentaltestes i Vatneleiren på Sandnes i slutten av januar og tanken var å ha denne i backup i tilfelle schæfertsipen ikke viste seg bra nok. Det beste er nok schæferen på 8 måneder, sett etter alder og det at jeg liker schæferhund godt. Men det er langt mellom de gode schæferne når det kommer til ren søkshund.

I ettertid viste det seg at det ikke ble noe av denne flaten i Trøndelag, da den falt igjennom på fortest.

Gill, en skjørtejeger

Like på nyåret 2015 reiste jeg til Tromsø og hentet denne frøkna med navn Gill. Flyet gikk tidlig på morgenen og på vei opp drakk jeg kaffe og leste en god bok. Luksus bare det i en hektisk hverdag! Sist jeg var i Tromsø var i militæret i forrige årtusen.

Jeg mellomlandet på Gardermoen fra Sola og tok fly videre til Tromsø. Litt sommerfugler i magen hadde jeg nok, og lurte på hva slags hund som ventet meg. Stasjonssjef, politiinspektør Odd Tveit Jørgensen, og hundeleder, pfb. Trond Rune, var positive og mente dette var verdt forsøket.

Fremme i Tromsø nøt jeg et ”bedre måltid” på flyplassen og møtte eier rundt kl 1500. Eieren er en seriøs oppdretter som heter Morten Gabrielsen. Han har levert flere hunder til politiet over lang tid. En hyggelig kar som viste fram denne schæfertispen jeg bare hadde sett litt på YouTube før dette. Hunden virker meget kjekk, livlig og veldig tiltalende. Jeg kom fra 6 plussgrader i Stavanger til 3 minus, og kraftig vind i Tromsø.

Etter at jeg hadde kikket på hunden litt, tok vi en kopp kaffe og drøste litt. Jeg fikk oppdatering på hvem foreldrene var, hva som var gjort med hunden, de positive sidene, forvaner og litt annet enn bare hundeprat.

Mellomlanding

Jeg overtok hunden og sjekket inn på Tromsø flyplass. Nedover gatèn gikk greit og vi entret Norwegian med en flyvertinne som sa hjertelig velkommen. Gill takket med å stikke snuten under skjørtet og vippe dette opp til stor flause for den nye matfaren. Flyvertinnen lo, eller halvveis hylte, og spurte meg om det var en gutt? Nei, svarte jeg, det er ei jente
Uansett, Gill var den store helten resten av turen. Det var nok en stressende tur for hunden siden den ikke hadde flydd før. Hunnden kom seg ut av halsringen to ganger før flydøren ble stengt og en lettere flau matfar løp etter ut av flyet og fanget henne igjen. Turen fra Gardermoen til Sola gikk mye bedre, tror hun hadde skjønt at fly ikke var så farlig likevel.

Da jeg kom hjem etter en laaang tur, regnet jeg med at Gill ville roe seg etter en liten bli kjent runde i huset. Hu sjekka det meste av huset på rekordtid. Alt skulle snuses på og sjekkes ut, selvfølgelig. Planen var å ligge på sofaen første natten, med hunden i kurv ved siden av. Glem det! Gill var ikke trøtt i det hele tatt. Etter mange timer med en meget intens hund, og etter å ha vært på reisefot i 16 timer, hentet jeg hundeburet i en fart fra bilen og satte i gangen med et pledd over. Det hjalp og jeg fikk 2-3 timer med søvn!

Åna Fengsel

Jeg var på Åna Fengsel på hundetrening dagen etter, for å planlegge sesongens treninger. Jeg fikk vist frem hunden og lekte litt med kong. De første ukene brukte jeg tid på å bli kjent med hunden og at den skulle bli trygg på meg og resten av familien.

Nesten hver tur etter hvert innebar litt lek med kong og litt miljøtrening der det passet inn. Det er alltid en trapp på veien, en høy mur, en tilhenger og lignende som kan testes ut.
Mange i hundenorge er skeptiske til schæfer som ren søkshund, og jeg skal være enig at jeg har sett en del dårlige. Men de schæferne jeg har sett som det er trøkk i, er virkelig bra. Man kan ikke sammenligne et schæfersøk med en springer f. eks, Evne til funn og systematikk er vel så viktig.

Konklusjonen på hunden var vel at søket etter hvert ble meget bra, miljøet var ekstremt bra, fokus på forsterker var helt enorm og mye mer.

Enden på visa her var at hunden ble vraket etter en totalvurdering Det viste seg at hunden hadde en nervesvakhet som gjør at den ikke egner seg som politihund, dessverre.

Leiv Kjetil